Henrik Wergeland og jeg

Jeg hadde en lærerinne på gymnaset
som elsket Henrik Wergeland,
enda han på det tidspunktet hadde vært død i 129 år.
Jeg kom ikke like godt ut av det med alle
norsklærerne mine,
og har forsøkt å fortrenge dem
så godt jeg kan.
De fleste har jeg klart å skyve
dypt ned i underbevisstheten,
men denne glemmer jeg aldri.

Hun het
Fjeld.
Med d.
Fordi Fjeld med d var mye finere enn Fjell uten d.
Hver gang hus leste dikt fra podiet
øverst i klasserommet,
himlet hun med øynene
så vi trodde hun hadde fått et anfall
av noe.
Jeg tror det var derfor vi kalte henne
Himmelbjerget.
Himmelbjerget er Danmarks syvende høyeste fjell
men en dverg blant de virkelige fjellene.
Himmelbjerget
vaksinerte meg mot
Henrik Wergeland.
Hun vaksinerte meg også mot
Herman Wildenwey,
men jeg husker henne
spesielt fordi hun så det som sin oppgave
å vaksinere
hele klassen,
ikke bare meg,
mot Henrik Wergeland.
Jeg vet ikke hvor mange
av mine medelever hun lykkes i å vaksinere,
men hun klarte ihvertfall meg.

På grunn av denne vaksinen
og min deretter tilegnede aversjon mot hundrelapper
måtte jeg slå fra meg en karriere
innen bank og finans.
Det er muligens gått tapt
en sentralbanksjef i meg.
Eller enda verre:
Det er kanskje gått tapt en lønnsforhandler i meg.
En som hadde kunnet forhandle
på vegne av lærerne
og fått lønnen opp dit de gjerne vil ha den.
Slik gikk det altså ikke.
Det straffer seg å vaksinere elever
mot Henrik Wergeland.
Nå kan lærerne bare ha det så godt.
Det er for sent.

Hun var særlig opptatt av
diktene til Wergeland.
Følg kallet.
Hasselnøtter.
Gyldenlak.
Med skjelvende stemme
tårer i øynene
og en innlevelse helt ukjent for gymnasiaster
stod hun på forhøyningen ved kateteret,
kateteret stod alltid høyere enn pultene
da jeg gikk på skolen
for at elevene skulle føle seg
mindreverdige,
og deklamerte for oss.
Liten og spiss,
med hornbriller av plast,
kjøpt på salg
hos Brilleland.
I tre måneder holdt vi på med Wergeland.
Deklamerte.
Tolket.
Tolket.
Tolket og atter
tolket.

Jeg lurer på om hun hadde vært
like fasinert av Henrik Wergalnd
hvis hun visste at mellomnavnet hans var Arnold?
Henrik Arnold Wergeland.
Arnold Wergeland
låter helt annerledes.
Arnold, som i Schwarzenegger.
Arnold vil aldri slå an som guttenavn på Oslo Vest.
Aldri i livet.
Henrik, derimot, har vel aldri gått av moten?

Å, som vi tolket Wergeland.
Himmelbjerget tålte meg
helt til vi kom til diktet,
jeg husker ikke lenger hvilket dikt det var,
men det var altså et dikt.
Da kunngjorde Wergelands apostel
at akkurat i dette diktet,
i akkurat dette verset,
er det ingen Wergelandtolkere
som har klart å tolke
hva Wergeland egentlig mente.
Så sa hun, at hvis noen av oss elevene,
vi talentløse,
hjernetomme, kvisete attenåringer,
som satt der nede,
som satt der nede,
kunne komme med en forklaring
ville vi altså være bedre og flinkere
enn hele den samlede verdens
Wergelandtolkere.
Akkurat den gangen var jeg litt imponert over
det med at ingen tolkere i hele verden
hadde klart det,
for verden var jo så stor.
Det var først senere i livet
at jeg ble usikker på om jeg skulle være imponert,
hvor mange Wergelandtolkere finnes det egentlig i verden?
Hvor mange er det på Kiribati?
Colombia?
Uzbekistan?
Jeg visste altså ikke hvor mange tolkere
av Wergeland det fantes i verden,
men jeg fikk inntrykk av at de var mange.
Faktisk en god del.
En hel overmakt, for å si den sånn.
Jeg har aldri brydd meg om overmakten.
David var tidlig en av mine helter,
jeg skal komme tilbake til det,
så jeg forsøkte meg med følgende forklaring:
Kanskje Henrik Wergeland skrev dette
på denne måten
bare fordi det rimte med setningen foran?
Fordi han ikke kom på noe bedre?
Frøken Fjeld med d
stirret på meg i vantro,
som om jeg var spedalsk eller ebolasmittet,
og deretter i den dypeste forakt.
Hun himlet med øynene høyere
enn Yding Skovhøj, Ejer Baunehøj og Møllehøj
så pupillene forsvant langt inn i bakhodet
og bare det hvite med sine blodårer var synlig.
Det var i akkurat dette øyeblikket hun besluttet
å stryke meg i norsk
og tilrå annen utdanning.

Blasfemi!
Hvordan kunne noen i det hele tatt
vurdere å foreslå at
Norges største dikter
skulle skrive noe bare fordi det rimte?
Uten å ha en dypere mening?
Hadde ikke disset tre månedene med undervisning
lært meg noe som helst?
Denne dikteren skrev 860 sider vers fra sykesengen!
860 sider.
De fleste av oss vil ha vanskeilgheter med å skrive 860 sider
i frisk tilstand.

Isolert sett kunne hun ha rett i det.
På den annen side,
en mann som kunne komme hjem
sent om natten,
snydens full etter en akevitt-svir,
skjære et øre av et syltet svinehode
og kaste det i ansiktet på husets forvalter
- skulle ikke en slik person
også stå fast én gang
i løpet av de 860 sidene vers
og velge den enkleste veien ut?
Finne et ord som rimer,
og som lyder sånn passe kryptisk.
Jeg mener ikke nødvendigvis
pølse og sølv-skje.
Bare for å gi adjunktene noe å tenke på?
Bare for å le høyt for seg selv,
og si at «Der skal de Fanden raspe mig faa Noget at tænke paa!
Den løser de neppe med det første!»
Sa jeg til mitt forsvar.

Jeg trodde det den gangen.
Og skal jeg være helt ærlig:
Jeg tror det fortsatt.

Posted at 07:37PM jun 17, 2008 by daneel in Bøker  |  Kommentarer[9]