Roy Jacobsen og jeg. Eller omvendt.

For noen år siden kom jeg ved en inkurie til å lage en bok som fikk den klingende tittel «499 kelnervitser». Den utkom på Cappelen forlag, og solgte faktisk ikke så verst. Men i anledning dette forfatterskapet ble jeg invitert til julebord hos forlaget. Til bjørnebiff (politisk ukorrekt, men kjøttet var ikke norsk) på Christiania Gjestgiveri.
    Julebordet begynte med mingling (som sikkert er vanlig) i borggården til gjestgiveriet, og der fikk jeg anledning til å hilse på mange av Cappelens forfattere. Blant annet Erlend Loe, som jeg (på det tidspunkt) verken hadde hørt om eller lest noe av. Og Vigdis Hjorth. Og, til min store glede, selveste Roy Jacobsen.
    Roy Jacobsen hadde skrevet en roman jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde vært i stand til selv: «Seierherrene». Etter min mening noe av det beste som er skrevet på norsk i moderne tid. Fullt på høyde med «Uår - Aftenlandet og Sweetwater» av Knut Faldbakken. «Seierherrene» var bare en så fantastisk leseropplevelse, at jeg nesten ikke har ord for det. Jeg har slitt ut mitt første eksemplar, og har blitt nødt til å kjøpe et til.
    Der sto jeg. Roy Jacobsen og jeg. Eller omvendt.
    Og så spør Roy: «Er du her som forfatter eller er du fra forlaget?»
    Jeg svarte som sant var, at jeg var der som forfatter. Alt annet ville jo vært løgn.
    «Hvilken bok har du skrevet?» spurte Roy.
    Og da var det jeg ikke kunne svare annet enn: «499 kelnervitser». Jeg kunne sunket i bakken, hadde det ikke vært så trangt mellom brosteinene.
    Roy Jacobsen og jeg, ja.
    Oss gutta.
    Vi som satte spor etter oss.

Posted at 09:52PM apr 29, 2008 by daneel in Bøker  |  Kommentarer[9]