Roger Pihl

Amazon Kindle og Sony E-reader

daneel — Thu, 1 Apr 2010 12:17:27 +0200

Jeg har fått anledning til å prøve et par leseplater; nemlig Amazon Kindle og Sony E-reader. Jeg ser ingen grunn til å gå rundt grøten: Dette var traurige greier. Sannsynligvis er jeg en kravstor forbruker, men dette var rett og slett fryktelig. Jeg fikk en følelse av gammel bakelitt-telefon, en sånn som bestefaren min hadde for femti år siden og som nå står utstilt på Teknisk Museum på Kjelsås. La meg forklare:

Begge leseplatene har den samme skjermen, en slags printer. Denne skjermen er forbløffende liten. Et knøtt, vil jeg kalle den. Der jeg har ett oppslag i en bok, må jeg bla fem-seks ganger på leseplatene. I en bok på drøye tre hundre sider, skal man altså bla et par tusen ganger. Det kjennes ikke som noe fremskritt. Tvert imot. Men det er ikke det verste. Det verste er at skjermen går i svart hver gang du blar, et fenomen som helt sikkert har sine tekniske årsaker, men som virket ubehagelig på mine øyne. Omtrent som et svart blitzlys, og etter hvert måtte jeg se vekk hver gang jeg bladde for å unnslippe ubehaget. Som leser gir jeg imidlertid blaffen i om dette skyldes tekniske årsaker, jeg vil ikke ha det.

Jeg er en ivrig iphone-bruker og opplever at det er et langt tilbakeskritt å bruke produkt der mye av løsningen ligger i hardware. Det vil si forskjellige knapper som tildels er klønete plassert og har ulogiske funksjoner. Her er Kindle og Sony like elendige. Det kjennes dessuten steinaldersk å bruke en proprietær løsning; det vil si en maskin som bare kan brukes til én ting. Og fra én leverandør. Ville du kjøpt en PC som bare kan brukes til tekstbehandling? Eller tror du det ville vært å kunne bruke den til annet også?

Bøkene du kjøper på Kindle kan ikke flyttes til andre leseplater. Så der ble du lurt. Jeg håper ikke du har kjøpt for mange bøker fra Amazon, men det er altså et godt, gammelt tricks de har tatt der. Gillette bruker det samme, og Kodak brukte det iherdig i sine analoge glansdager. Og selv om de skryter av aldri så mange tusen bøker, så er de fleste av typen der opphavsrettighetene er utgått fordi forfatteren har vært død i 75 år eller mer. Men bevares, Jules Verne holder fortsatt mål, han.

Jeg er helt sikker på at disse leseplatene er et sidespor, og at vi vil flire av slike løsninger om bare få år. Kanskje allerede denne høsten, etter at iPad og konkurrentene har entret banen. Når du er vant til å bla på touch-screen, er det bare trist og leit å fomle med knappesystemer der brukervennligheten aldri har vært tema.

Sony er tregest. Så treg at jeg nesten ikke gadd prøve den mer enn noen minutter. Det typografiske bildet er en katastrofe; du ville strøket med glans og laurbær på yrkesskolen, hvis du hadde satt opp tekst på denne måten. Jeg klarte i hvert fall ikke få den til å vise annet enn blokksats, og hvis du går litt opp i punktstørrelse, får du hull og elver i satsbildet som gjør teksten nærmest uleselig. Sorry, Sony. Og ettersom alle mine Sony-produkter har hatt en tendens til å gå i stykker, gjerne i garanti-tiden (mobiltelefoner, bærbar radio, discman), frykter jeg for samme, manglende produktkvalitet på leseplaten.

Kindle kan man holde på med litt lenger, men ikke mye. Tastaturet er grusomt. Kindle skal ha ros for at teksten har løs høyremarg, og dermed blir mer lesevennlig.

Begge leseplatene er produkter som forsøker å gjøre digitalt, det som fungerer utmerket analogt. Ingen av dem tar høyde for at det digitale formatet byr på helt andre løsninger og en helt ny type bøker. Bøker vi ikke har i dag. På samme måte som en iPhone ikke er bare er en mobiltelefon (den er f eks også et sminkespeil og en lommelykt) vil de nye leseplatene ikke bare være leseplater. 2010 blir spennende i så måte, og i mellomtiden kan jeg bare si:

Amazon Kindle og Sony E-reader: Hvil i fred.

Leseplater og miljøvennlighet

daneel — Mon, 15 Mar 2010 09:02:17 +0100

Det sies så mye om at leseplater er mye mer miljøvennlig enn bøker. At det skal bare noen ganske få (30 - 60, litt avhengig av) bøker til før man når skjæringspunktet på miljøvennlighet. Jaså, har jeg sagt da. Deretter har jeg forsøkt å se klok ut, og spurt: «Hva er det leseplateprodusentene skal leve av da, om ikke å produsere leseplater?» Med andre ord, hvor lang tid tror du det tar før den leseplaten du akkurat har kjøpt, har blitt umoderne? Og så får du lyst til å skaffe deg en ny. Fordi du bare har en helt vanlig, døll iPad 3G og naboen kan flekse med en iPad 3GS. Rekker du å kjøpe 60 bøker før du bytter ut leseplaten?

På http://www.forfatterkniv.no/?p=252&preview=true kan du lese fra Forfatterforeningens møte: «Representanten for forbrukerne sa at forbrukerne ville kreve mer enn en pdf-fil. De ville kreve flere funksjoner, mulighet for geotagging, videoopplesing, facebooklinker og mere til». Det kommer til å bli som med mobiltelefoner. Elkjøp vil skrike til oss at vi må løpe og kjøpe nye leseplater og Expert vil enda en gang fortelle oss at lagersjefen har gått amok og at de har altfor mange leseplater på lager. Tror jeg.

Hvor mange mobiltelefoner har du hatt? Personlig har jeg hatt ni stykker. Neppe nok til å kalles rekord, men tilstrekkelig til at jeg har en følelse av at de trekker ned miljøregnskapet mitt. Nå skal vi altså få en dings til, uten at jeg vil trekke noen konklusjoner. Jeg spørger kun, som det heter.

Plutselig la jeg merke til …

daneel — Tue, 23 Feb 2010 11:11:02 +0100

… at bildene i Dagbladet er blitt så mye større enn før. Bare for å teste en liten bil, druser de til med et dobbeltsidig bilde. «I all verden?» har jeg tenkt, uten egentlig å reflektere over hvorfor jeg tenkte akkurat det. Men i morges kom underbevisstheten opp med svaret. Ved å gjøre bildene større og flere, kan avisene være like tykk som før samtidig som avisen sier opp drøssevis med journalister. Og så håper de at vi ikke skal oppdage det, nettopp fordi avisen er like tykk som den pleier å være. Vel, slik gikk det ikke. Nå er Dagbladet gjennomskuet. Det er bare én vei å gå herfra, hvis avisen vil være avis. Færre bilder, mindre bilder, flere bokstaver.

Mohyeldeen Mohammad

daneel — Sun, 14 Feb 2010 10:53:52 +0100

Jeg tenker at få har gjort så mye på så kort tid for FrP som Mohyeldeen Mohammad. Skal vi tippe opp 4 % på neste meningsmåling?

Førjulsopplevelse

daneel — Thu, 24 Dec 2009 10:53:10 +0100

Egentlig er jeg daglig leder i et reklamebyrå.

I år fikk kundene =Oslos julebok i julegave.

De har jo på en måte nok av alt og trenger hjelp til å bli kvitt det,

så juleboken er en fin påminnelse om at ikke alle har det på samme måte.

Den ble tatt godt i mot.

For å være mest mulig rettferdig,

besluttet jeg å kjøpe juleboka fra flest mulige selgere,

og trålet derfor hele sentrum. Med godt resultat.

Men etter hvert ble skuldervesken full av bøker,

og jeg måtte ta dem under armen etterhvert.

En vakker, julepyntet dame kom bort til meg og sa:

«Jeg skal kjøpe en bok av deg, jeg. Hvor mye koster den?»

Jeg kunne naturligvis ikke ødelegge hennes ønske om å glede meg i julen,

så jeg solgte henne en bok, og gikk tilbake til en av de andre selgerne for å kjøpe en til.

På Timberland skulle jeg kjøpe nye hansker,

og da jeg la fra meg julebøkene på disken, sa fyren bak disken:

«Ja, du skal vel betale kontant, du?»

Veldig jeg skulle, sa jeg, og slang gullvisa-kortet på disken.

For å komme til et slags poeng:

Alle burde få anledning til å kjenne på følelsen av å selge =Oslo.

Mye sterkere enn å kjøpe. Tro meg.

Gi Smart Club en litteraturpris!

daneel — Sun, 13 Dec 2009 11:21:32 +0100

Ikke før har jeg kommet meg over Elkjøps «Oh - My God!» - kampanje, så detter Smart Clubs julekatalog inn døra. Full av språklige perler! For eksempel: «Bringebær, 125 gr, pris pr stk 29,90». Skikkelig store bær, altså. Men det er ingenting mot jordbærene, som veier 250 gr! Til gjengjeld er de skikkelig rimelige, koster bare 19,90 pr stk. Men det er overskriftene som tar prisen, med eller uten moms! For her har tekstforfatteren (hvis det er lov å kalle vedkommende det) gått bananas i rimordboken. Hør bare:

«Fra appelsiner og meloner til engler og demoner.» Ikke dårlig, den der?

«Fra Stilton i krukke til Barbie dukke.» Rimer sikkert, på en eller annen dialekt. Men ikke min.

«Fra steinovnsbakeri til kjempebillig Wii.» Hi-hii.

«Fra bringebærterte til panserhjerte.» Hjerte og terte. Det kommer seg. For smerte er det nok av, uansett.

«Fra hjemmelaget is, til genser av fleece.» Spørsmålet er: Hjemme hos hvem av de ansatte er isen laget?

«Fra skipper-reker til Black & Decker.» Allerede en klassiker.

«Vann fra kilde, til lyd og bilde.» Hm? Har ikke «fra'et» havnet på feil plass, tro? Eller?

Nei, julen blir ikke den samme uten de iherdige tekstforfatternes humoristiske innsats og de modige kundene som faktisk kjøper slike tekster. Alt for å more oss. Kom ikke og si det ikke er håp for det norske språket. Smart jul til dere alle!

Gogoyoko

daneel — Fri, 13 Nov 2009 23:17:50 +0100

Gogoyoko er en ny musikktjeneste. Islandsk. Omtrent som iTunes, du kjøper med kredittkort og et album koster omlag 8 euro. En sang omtrent en tidel. Bare med den forskjell at det er artisten som får pengene. Opptil 80 % går til artistene, og de kan laste opp platene sine direkte, uten å gå veien om plateselskap. Björk og Sigurd Ròs selger skivene sine på gogoyoko nå. Det har fått resten av det islandske musikklivet til å komme etter. Prøv selv: www.gogoyoko.com.

Så tenker jeg: Det er ikke mye i veien for å lage en tilsvarende nett-butikk med digitale bøker, er det vel? Vi laster opp manuskriptene og leserne laster dem ned til leseplatene sine. Eller til iPodene sine, for det koster en drue og litt tid å lese inn lydbøker selv. 80 % av inntektene går til oss, og da har vi penger til å holde oss med en konsulent slik at vi ikke blir altfor navlebeskuende. Så hva skal forlagene gjøre da? Hva kan de tilføre av verdier? Markedsføring? Ja, kanskje det. Hva skal bokhandelen gjøre? Tja. Jeg mener ikke sånn akkurat i morgen, men gi denne utviklingen fem år? Ti år? Jeg har (pr 13.11.2009) kjøpt 1081 sanger på iTunes, og i den samme perioden har jeg handlet tre CD-plater. (Men hos iTunes er det plateselskapene som stikker av med penga, mens artistene får omkring 6 %). Skjønner hvorfor det snart ikke finnes platesjapper igjen i denne byen? Sånn tror jeg det vil gå med bokhandlere også. Forlagene vil nok leve litt lenger, for de har gode backlister å lene seg på, men det kommer til å gå over.

Vi er i dataalderens spede barndom, pleier jeg å si. Datamaskinen er så vidt født. Gogoyoko er en tjeneste som peker ut et nytt landskap vi må forholde oss til. Enten vi er forfattere, forlag eller bokhandlere. Enten vi vil eller ei.

Priskrig mot den norske e-boka

daneel — Wed, 14 Oct 2009 12:19:39 +0200

Jan Omdal spør i Dagbladet i dag om mange nok vil betale tre eller fire hundre kroner for en norsk e-roman, når de nye til Cormac McCarthy eller Dan Brown koster 69,50? Eller, for å formulere spørsmålet litt annerledes: Hvorfor kjøpe Roy Jacobsen, Anne Holt, Åsne Seierstad, Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø, Herbjørg Wassmo, Tor Åge Bringsværd, Caterina Cattaneo eller (og her kan jeg fortsette en stund) når vi kan kjøpe Dan Brown til 69,50? Som om pris er den viktigste grunnen til å velge bok? Er forfatter, språk og tema underordnet pris? «Nei, jeg kan'ke fordra Dan Brown, men jeg leser den fordi den er så billig, jeg». Bøker er ikke en rasjonell bulkvare som f eks sukker og mel, derfor er de rasjonelle argumentene på langt nær de eneste til fordel for en bok. Hvis vi kun handlet på grunn av en rasjonell vurdering av pris/ytelse, burde f eks alle kjøre Skoda Oktavia stasjonsvogn. Men det gjør vi, som kjent, ikke.

Hele artikkelen finner du her: http://www.dagbladet.no/2009/10/13/kultur/tekno/data_og_teknologi/eboker/litteratur/8554139/

FrP vil avskaffe arbeidsstipend, leser jeg …

daneel — Tue, 7 Jul 2009 13:55:26 +0200

Et (minst) like godt og gjennomtenkt forslag
er å avskaffe partistøtten.

Twitter var i går

daneel — Sat, 27 Jun 2009 20:57:25 +0200

Jeg var blant de første fem tusen på Twitter. Jeg husker ikke helt om jeg ble nummer 4874 eller 4946, men det kan i grunnen være det det samme. Det var der omkring. Fordi selveste Barack Obama følger meg, twitrer jeg på engelsk. Det har gjort twittersiden min litt kulere enn Facebook-siden min, der jeg skriver på norsk.

I det siste har jeg begynt å lure på om Twitter egentlig er over høyden? Om kulhetsfaktoren har falmet? Om ikke Twitter er blitt almueliggjort? Nå er jo snart alle på Twitter, selv tanta mi på Kløfta. Og så har jeg begynt å undre på når Twitter skal forsvinne for godt. Produktets livssyklus og alt det der.

Her om dagen ble jeg nesten kjørt i hjel av en desperado i Audi på gangveien ved Smestad. Det twitret jeg litt ironisk om og kort tid etter var det flere fremmede mennesker som ønsket å følge meg. «Jøss,» tenkte jeg, «er det flere som har opplevd audiotene?» Nå er jeg litt kresen og vil gjerne vite hvem som følger meg, så jeg gikk inn på profilene deres, bare for å sjekke. Kvalitet fremfor kvantitet, og sånn. Jaggu var de bruktbilselgere, hele bunten! Keywordet «Audi» trigger tydeligvis en yrkesgruppe jeg trodde vi var fri for i sosiale medier.

Ikke nok med det, blant bruktbilselgerne skjulte det seg også en kvinne som virket som en vever, liten skikkelse etter profilbildet å dømme. Hun ville også følge meg. Hun hadde lagt med en tinyurl som jeg naturligvis klikket på, og straks var jeg kommet til en meny som ikke etterlot seg noen tvil. Damen var prostituert. Ikke nok med at hun kunne tilby en rekke forskjellige tjenester, men hun kunne sette meg i forbindelse med andre tilbydere, dersom jeg heller foretrakk det.

Hvorfor keywordet «Audi» trigger prostituerte vil jeg ikke ha noen formening om. Jeg vil ikke engang gjette.

Virkeligheten har med andre ord innhentet Twitter, innovatørene er for lengst i mindretall når prostituerte og bruktbilselgere har tatt det i bruk som markedsføringskanal. Snart dukker det opp en nigeriansk advokat som vil låne bank-kontoen min for å flytte et betydelig pengebeløp mot en sjenerøs gjenytelse.

Så, takk til alle som har fulgt meg. Det er nok nå.

Åse Kleveland og jeg. Eller omvendt.

daneel — Tue, 19 May 2009 10:23:59 +0200

I et av mine første år som designer (jepp, har drevet med det også) fikk jeg behov for et bilde av gamle hustak. Litt sånn fra oversiden. Og ettersom jeg holdt til i nærheten av Uranienborg kirke, var kirkeplassen et utmerket utgangspunkt for et bilde over Briskebyens tak. Jeg ruslet oppover med en sånn passe lang telelinse (200 mm) på kameraet, og holdt omtrent samme fart som en dame et tyvetalls meter foran. Da jeg nærmet meg toppen, begynte jeg å dra littt innpå og damen snudde seg jevnlig og så stadig iltrere ut. Hvis blikk kunne drepe og sånn.

Jeg forsto ikke hvorfor hun virket så bister, inntil det langsom gikk opp for meg at det var selveste Åse Kleveland som gikk foran meg og at hun helt sikkert trodde jeg var en paparazzi. Norges dårligste, i tilfelle. Jeg gikk over i dorgefart og lot henne seile sin vei.

Sorry, Åse. Kanskje en annen gang?

Har du tatt negertesten?

daneel — Tue, 5 May 2009 10:43:57 +0200

Det er sikkert noe jeg ikke har forstått. Da jeg gikk på skolen på 60- og 70-tallet, brukte vi ordet «neger» uten at det var ment nedsettende eller diskriminerende. Skulle vi være nedsettende, brukte vi formen «nigger». Jeg har det forsåvidt sånn med neger-ordet fortsatt, jeg mener ikke noe vondt med det. Men jeg har etterhvert fått med meg (noen vil sikkert si for sent) at f eks afrikaner eller svart er bedre og mer politisk korrekt. Språket er forsåvidt i kontinuerlig utvikling, så det er greit at ord forandrer mening med tiden. I Gyldendals blå ordbok fra 1964 er heroin definert som et «mageregulerende middel». Tiden går, og vi får slå følge med den.

Men så kom Guro Sibeko på banen i debatt med Francis Sejersted, og spør i beste sendetid (Redaksjon 1, 4. mai) om han hadde tatt «negertesten»? Ikke bare én gang, uten at noen reagerte? Hallo? Hva er det jeg ikke har skjønt? Har «negertest» plutselig blitt et fyndord på grunn av Nina Karin Monsen? Er «negertest» et politisk riktig ord mens «neger» ikke er det? Er det ikke diskriminerende, egentlig? Eller kan jeg slutte å si «etnisk afrikaner» og begynne å bruke «neger» igjen?

Det har forsåvidt lite med diskusjonen som pågår å gjøre, men jeg undrer meg likevel.

Aprilspøken 2009 var vellykket.

daneel — Sat, 4 Apr 2009 20:48:36 +0200

La de små helikoptere komme til Stovner

Noen ganger dukker det opp idéer som lar seg gjennomføre fordi man kjenner alle de som skal til. Som for eksempel redaktøren i Akers Avis/Groruddalen, senterlederen på Stovner Senter, assisterende flygesjef i Helikopterdrift. Og vips; en helside som fikk telefonene til å gløde hos alt fra senteret til kommunale etater. Hi, hi.

Plutselig

daneel — Sat, 21 Mar 2009 10:48:13 +0100

følte jeg meg gammel. Stavekontrollen hadde ikke «båndopptager». Jeg vurderer å starte arkeologiske utgravninger for å avdekke hvilke andre ord som er forsvunnet fra stavekontrollens ordforråd.

Hva er det med bokkilden.no?

daneel — Tue, 9 Dec 2008 22:31:21 +0100

Jeg leste en innmari god bok av en herværende forfatter, så jeg tenkte å legge ut en anmeldelse på www.bokkilden.no. Jeg gjorde meg flid med omtalen og var ganske så saklig. Fornøyd var jeg også, for jeg hadde fått til et artig poeng på slutten. Og så publiserte jeg den, dvs bokkilden.no forbeholder seg retten til å lese igjennom omtalen før den publiseres. Og så ble den ikke publisert. Kanskje fant de den støtende, selv om den ikke var det. Kanskje skjønte de den ikke, selv om den var lett å forstå. Ikke vet jeg. Men, trassig som jeg er, forsøkte jeg det samme én gang til. Med samme resultat. Hva er det med bokkilden.no? Liker de meg ikke? Liker de ikke forfatteren hvis bok jeg omtalte? (Selv om jeg trodde bokkilden.no faktisk levde av å selge bøker). Vil de kanskje ikke ha omtaler i det hele tatt? Blir det for fullt på serveren? Er det bare et trick for at vi lesere skal føle at vi deltar? Men bevares, jeg tar et hint når jeg får det i farger. Fra nå av anbefaler jeg www.haugenbok.no som nettbokhandel. De er i det minste kremmere i ordets rette betydning.

Hun

daneel — Mon, 6 Oct 2008 19:33:16 +0200

som hadde

mest å skjule,

gjorde det

ikke.

Spurven

daneel — Fri, 8 Aug 2008 20:34:32 +0200

er en menneskekjær fugl,
sies det.
Personlig anser jeg meg for å være
et spurvekjært menneske.

La oss stjæle noen kulepenner!

daneel — Fri, 25 Jul 2008 20:56:24 +0200

Unge Venstres Anna Solsvik tar til orde for fri fildeling, og at dette er en fin måte å spre kultur på. (http://www.ungevenstre.no/arkiv/pressemeldinger/giske-gufs/)

Unge Venstre har så mange reklamekulepenner at jeg synes alle som lever av åndsverk, forfattere, komponister, musikere, u name it, skal stille opp samlet på Unge Venstres kontor i Møllergata 16, for eksempel 11. september kl 12:00 i år, bare for å forsyne seg med hver vår kulepenn. Det er en fin måte å spre det skrevne ord på; å gi skriveredskaper til alle som vil ha. Jeg synes vi skal møtes utenfor, og når alle er kommet, strømmer vi bare inn i lokalet og tar hver vår penn. Vi kan også ta hvert vårt A4-ark, slik at vi ikke bare har noe å skrive med, men også noe å skrive på.

Anna Solsvik kommer ikke til å stoppe oss, for hun har ikke noe imot at folk stjæler. Og det er hun som er sjefen der i gården ...

Null null agent

daneel — Fri, 4 Jul 2008 09:28:23 +0200

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre,
men med meg er det i hvert fall slik
at jeg tror vi som forfattere er nødt til, langt på vei,
å være vår egen lykkes smed.
Jeg tenker ikke på hygienefaktorene (som det heter i næringslivet)
som å skrive godt og riktig,
jeg tenker på alt det andre.
På markedsføring og vareprat.
Og agenter.

I det siste har jeg forsøkt å skaffe meg en agent.
En som, mot betaling, kan forsøke å ta en eller flere av bøkene ut i verden.
En som kan bruke sitt nettverk og kanskje åpne noen dører.
Avdekke nye muligheter og gi snøballen
det første dyttet utfor.

«Beklager, men vi er ikke interesserte i andre bøker
enn de vi på forhånd vet at er garanterte salgssuksesser»
er svaret jeg har fått.
Og ettersom jeg ikke kan garantere det,
selv om jeg riktignok endte på Bokhandlerforeningens bestselgerliste i fjor,
har jeg altså ikke lykkes i å finne en agent.

Umiddelbart stiller jeg meg spørsmålet:
Hva skal jeg med en agent som bare vil ta i garanterte suksesser?
Et menneske som sier at han gjerne vil ta 20% av pengene mine,
forutsatt at de er mange nok?
Akkurat slike agenter tror jeg at jeg kan klare meg uten,
for deres lojalitet er knyttet til pengene.
Og hvis jeg får en slik garantert suksess på hånd,
og dette mennesket spør meg om han eller hun skal bistå meg
med å være agent,
vel, da tror jeg kontraktsforhandlingene oss imellom vil bli harde.
Jeg husker nemlig ganske godt.

Slik det alltid finnes alternative måter å formulere seg på,
finnes det alternative måter å tenke agent på.
Derfor har jeg begynt å bygge opp min egen.
En som består litt av meg selv,
men mest av alt av en journalist med et stort og spennende nettverk.
Han er kanskje ikke den mest litteraturinteresserte,
men han brenner for oppgaven og utfordringen
og ønsker å lykkes.
Jeg er ikke sikker på om vi kommer til å le sist,
men foreløpig kan vi i det minste fnise litt.

Hjemme hos-reportasje #2

daneel — Mon, 30 Jun 2008 21:21:49 +0200

Jeg kan ikke skryte av at et ekte bibliotek har hatt tilhold i huset mitt, men jeg kan i det minste skryte av at Norges første private hjemmekino (for 16mm) lå i kjelleren. Opprettet i 1949 av Hans H. Knutsen, importør av bl a Beaulieux (for de av dere som er inneforstått med sjangeren). Her var det trapp ned, egen garderobe og et eget filmrom bakerst i salen. Dårlig vedlikehold gjennom flere årtier av arvingene gjorde at hele anlegget var kondemnabelt. Nok om det. Etter en total restaurering av huset, har det blitt plass til et eget rom som bare inneholder bøker, et bord til å sette fra seg vinglasset på (eller sjampanjeglasset, ved høytidelige anledninger) og en usedvanlig god og myk stol med skammel til å felle ut. Det ser omtrent slik ut, når du kommer inn:

De to første hyllene fra venstre bak stolen, er forbeholdt norske forfattere (stort sett), den neste er utelukkende til science fiction. Den neste etter der også egentlig, men den ser vi jo ikke så mye av ...

Og når du snur deg og kikker tilbake, ser det omtrent sånn ut:

Mye tegneserier her, og det ser mye ryddiger ut enn det faktisk er. Til venstre utenfor bildet, enda en hylle tilegnet norske forfattere, men er det nok overvekt av krim. Helt til høyre i bildet er hyllene primært forbeholdt lokalhistorie og biografier. Og så finnes det en god del bøker på arbeidsrommet, men nå snakker vi jo om biblioteker.

Kan e-boken erstatte dette? Vil jeg føle de samme hvis jeg sitter med en ebokleser på størrelse med et snaut A4-ark and that's it? Ta bort bøkene, hva skjer? Da blir rommet tomt, gjør det ikke? Og hva hvis noen rapper ebokleseren min? Jeg mener, å stjæle et bibliotek er jobb for et flyttebyrå, men en ebokleser stapper du bare i lomma. Du legger den ikke fra deg på stranda, gjør du vel? En ebokleser er en datamaskin som kan selges, men hvem gidder vel å rappe et slitt eksemplar av "rolex" i paperbackutgave?

Hvis Nordpolen smelter

daneel — Sat, 28 Jun 2008 22:49:39 +0200

- hvor skal Supermann gjøre av festningen sin da?

Jeg har besteget Danmarks laveste fjell

daneel — Mon, 23 Jun 2008 19:52:05 +0200

Det er ikke for å skryte,
men jeg har altså besteget Danmarks laveste punkt;
Harehøj på Saltholm, 3 meter over havet.
Naturligvis finnes det punkter som ligger lavere,
men Harehøj er det lavest beliggende og som har et selvstendig egennavn.
For uten et navn,
er det liksom ikke et sted.
Saltholm ligger mitt i Øresund og stikker så vidt over vannet,
og ved flom er store deler av øya, for ikke å si nesten hele, oversvømmet.
I tidligere tider levde de blant annet av harejakt,
men flommen var en alvorlig trussel mot harebestanden.
Om alle harene druknet samtidig, ble det fort matmangel.
Men de gamle Saltholmboerne visste råd,
og bygget egne høydepunkter i det ellers flate terrenget,
punkter som ville stikke opp over flomvannet.
Harehøj er den største av dem, og har samme funksjon for harene i dag.
Saltholm er fredet på grunn av fuglelivet,
og er utilgjengelig store deler av året.
Men av og til åpner det seg muligheter for en norsk fjellklatrer
til å føye enda en topp inn i samlingen,
for etter å ha vært på Danmarks høyeste fjell,
var det på tide med nye utfordringer.

Naturligvis kan du le.
Men da jeg sto på Harehøj,
og så for meg alle harene som klamret seg til bakken,
mens kanskje en og annen hissig bølge slo over flokken
og tok noen av dem med seg i drukningsdøden,
kunne jeg ikke unngå å tenke på drivhuseffekten
og hvordan danskene selv kan komme til å bli Europas harer.
Jeg mener,
når gjennomsnittshøyden til Danmark er 31 meter over havet,
kan det fort komme til å bli trangt om plassen.

Er du klar til å ta imot din danske?

Henrik Wergeland og jeg

daneel — Tue, 17 Jun 2008 19:37:00 +0200

Jeg hadde en lærerinne på gymnaset
som elsket Henrik Wergeland,
enda han på det tidspunktet hadde vært død i 129 år.
Jeg kom ikke like godt ut av det med alle
norsklærerne mine,
og har forsøkt å fortrenge dem
så godt jeg kan.
De fleste har jeg klart å skyve
dypt ned i underbevisstheten,
men denne glemmer jeg aldri.

Hun het
Fjeld.
Med d.
Fordi Fjeld med d var mye finere enn Fjell uten d.
Hver gang hus leste dikt fra podiet
øverst i klasserommet,
himlet hun med øynene
så vi trodde hun hadde fått et anfall
av noe.
Jeg tror det var derfor vi kalte henne
Himmelbjerget.
Himmelbjerget er Danmarks syvende høyeste fjell
men en dverg blant de virkelige fjellene.
Himmelbjerget
vaksinerte meg mot
Henrik Wergeland.
Hun vaksinerte meg også mot
Herman Wildenwey,
men jeg husker henne
spesielt fordi hun så det som sin oppgave
å vaksinere
hele klassen,
ikke bare meg,
mot Henrik Wergeland.
Jeg vet ikke hvor mange
av mine medelever hun lykkes i å vaksinere,
men hun klarte ihvertfall meg.

På grunn av denne vaksinen
og min deretter tilegnede aversjon mot hundrelapper
måtte jeg slå fra meg en karriere
innen bank og finans.
Det er muligens gått tapt
en sentralbanksjef i meg.
Eller enda verre:
Det er kanskje gått tapt en lønnsforhandler i meg.
En som hadde kunnet forhandle
på vegne av lærerne
og fått lønnen opp dit de gjerne vil ha den.
Slik gikk det altså ikke.
Det straffer seg å vaksinere elever
mot Henrik Wergeland.
Nå kan lærerne bare ha det så godt.
Det er for sent.

Hun var særlig opptatt av
diktene til Wergeland.
Følg kallet.
Hasselnøtter.
Gyldenlak.
Med skjelvende stemme
tårer i øynene
og en innlevelse helt ukjent for gymnasiaster
stod hun på forhøyningen ved kateteret,
kateteret stod alltid høyere enn pultene
da jeg gikk på skolen
for at elevene skulle føle seg
mindreverdige,
og deklamerte for oss.
Liten og spiss,
med hornbriller av plast,
kjøpt på salg
hos Brilleland.
I tre måneder holdt vi på med Wergeland.
Deklamerte.
Tolket.
Tolket.
Tolket og atter
tolket.

Jeg lurer på om hun hadde vært
like fasinert av Henrik Wergalnd
hvis hun visste at mellomnavnet hans var Arnold?
Henrik Arnold Wergeland.
Arnold Wergeland
låter helt annerledes.
Arnold, som i Schwarzenegger.
Arnold vil aldri slå an som guttenavn på Oslo Vest.
Aldri i livet.
Henrik, derimot, har vel aldri gått av moten?

Å, som vi tolket Wergeland.
Himmelbjerget tålte meg
helt til vi kom til diktet,
jeg husker ikke lenger hvilket dikt det var,
men det var altså et dikt.
Da kunngjorde Wergelands apostel
at akkurat i dette diktet,
i akkurat dette verset,
er det ingen Wergelandtolkere
som har klart å tolke
hva Wergeland egentlig mente.
Så sa hun, at hvis noen av oss elevene,
vi talentløse,
hjernetomme, kvisete attenåringer,
som satt der nede,
som satt der nede,
kunne komme med en forklaring
ville vi altså være bedre og flinkere
enn hele den samlede verdens
Wergelandtolkere.
Akkurat den gangen var jeg litt imponert over
det med at ingen tolkere i hele verden
hadde klart det,
for verden var jo så stor.
Det var først senere i livet
at jeg ble usikker på om jeg skulle være imponert,
hvor mange Wergelandtolkere finnes det egentlig i verden?
Hvor mange er det på Kiribati?
Colombia?
Uzbekistan?
Jeg visste altså ikke hvor mange tolkere
av Wergeland det fantes i verden,
men jeg fikk inntrykk av at de var mange.
Faktisk en god del.
En hel overmakt, for å si den sånn.
Jeg har aldri brydd meg om overmakten.
David var tidlig en av mine helter,
jeg skal komme tilbake til det,
så jeg forsøkte meg med følgende forklaring:
Kanskje Henrik Wergeland skrev dette
på denne måten
bare fordi det rimte med setningen foran?
Fordi han ikke kom på noe bedre?
Frøken Fjeld med d
stirret på meg i vantro,
som om jeg var spedalsk eller ebolasmittet,
og deretter i den dypeste forakt.
Hun himlet med øynene høyere
enn Yding Skovhøj, Ejer Baunehøj og Møllehøj
så pupillene forsvant langt inn i bakhodet
og bare det hvite med sine blodårer var synlig.
Det var i akkurat dette øyeblikket hun besluttet
å stryke meg i norsk
og tilrå annen utdanning.

Blasfemi!
Hvordan kunne noen i det hele tatt
vurdere å foreslå at
Norges største dikter
skulle skrive noe bare fordi det rimte?
Uten å ha en dypere mening?
Hadde ikke disset tre månedene med undervisning
lært meg noe som helst?
Denne dikteren skrev 860 sider vers fra sykesengen!
860 sider.
De fleste av oss vil ha vanskeilgheter med å skrive 860 sider
i frisk tilstand.

Isolert sett kunne hun ha rett i det.
På den annen side,
en mann som kunne komme hjem
sent om natten,
snydens full etter en akevitt-svir,
skjære et øre av et syltet svinehode
og kaste det i ansiktet på husets forvalter
- skulle ikke en slik person
også stå fast én gang
i løpet av de 860 sidene vers
og velge den enkleste veien ut?
Finne et ord som rimer,
og som lyder sånn passe kryptisk.
Jeg mener ikke nødvendigvis
pølse og sølv-skje.
Bare for å gi adjunktene noe å tenke på?
Bare for å le høyt for seg selv,
og si at «Der skal de Fanden raspe mig faa Noget at tænke paa!
Den løser de neppe med det første!»
Sa jeg til mitt forsvar.

Jeg trodde det den gangen.
Og skal jeg være helt ærlig:
Jeg tror det fortsatt.

Om å ta ansvar for egne handlinger ...

daneel — Fri, 6 Jun 2008 20:29:21 +0200

I følge VG fremgår det av en erklæring at al-Qaeda påtar seg ansvaret for bomben mot Danmarks ambassade i Islamabad. Erklæringen skal være underskrevet av al-Qaedas leder i Afghanistan, Mustafa Abu al-Yazid. NRK fremlegger saken på samme måte. Jeg går derfor ut fra at formuleringen er korrekt.

Jeg må bare beklage, men jeg tror faktisk ikke ett eneste sekund på at al-Qaeda tar på seg ansvaret for noe som helst. Å ta på seg ansvaret, betyr nødvendigvis at de også må stå til rette for sine handlinger. Da må de nødvendigvis overgi seg til rettsmyndighetene, la seg dømme og ta den straffen rettssystemet tilmåler. De må finne seg i å bli sittende i fengsel i ca 21 år, kanskje med påfølgende sikring - eller endog bli dømt til døden, avhengig av hvilket land de blir dømt i. Til og med betale erstatning til etterlatte og berørte.

Det tror jeg ikke et eneste sekund at de gidder.

Derimot kan det være de har tatt på seg skylden for handlingen, hvilket er noe ganske annet. Da kan de bare stikke hodene sine frem og si «hi-hi, det var vi som gjorde det» og så krype tilbake til gjemmestedene sine.

Det hele kan naturligvis skyldes en feil i oversettelsen og at norske journalister ikke er kritiske nok ved en (eventuell) korrekturlesing.

Saken finner du her:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=528076

Gamle griser

daneel — Thu, 29 May 2008 09:29:30 +0200

er også mennesker.

Kristian Trægde og jeg. Eller omvendt.

daneel — Mon, 19 May 2008 16:23:10 +0200

En gang for lenge side, før Google Earth og alt det der, var jeg på jakt etter et satelittbilde over Norge. Satelittbilder var sjeldne, for dette var før NASA hadde fått øynene opp for kommersiell utnyttelse av romfarten. Dette skjedde for så mange år siden, at det bare var Metrologisk Institutt som disponerte satelittbilder. Ergo befant jeg meg på Blinderen for å avhente en sort/hvitt kopi av Norge fra luften. (Dette var til og med før farge-satelittbildene).
    Jeg skulle opp i femte etasje, og akkurat idet heisdørene skulle til å lukke seg, kom Kristian Trægde stormende inn. Han var på den tiden Norges favoritt-metrolog nummer én, og kjent fra talkshows og ukebladartikler i tillegg til de faste værmeldingene på TV og i radio. (Dette var på den tiden vi bare hadde NRK. Så lenge siden er det).
    Kristian Trægde var en person du følte at du kjente, selv om du aldri hadde snakket med ham. Kanskje ikke så rart, for kjendiser var et felleseie den gangen. Alle visste hvem Kristian Trægde var. I dag dukker det opp metrologer på utallige fjernsynskanaler, og jeg har ikke peiling på hvem noen av dem er. Det er vanskelig nok å vite hvilken kanal man er på.
    Uansett.
    Der sto jeg.
    Og der sto Kristian Trægde.
    Heisen gikk så sakte at jeg følte det kunne bli en pinlig taushet i heisen. Jeg følte at jeg måtte si noe. Jeg følte jo at jeg kjente ham, og da er det helt naturlig å si noe.
    Så jeg sa: «Fint vær i dag!»

Slakting uten bedøvelse?

daneel — Fri, 16 May 2008 21:22:05 +0200

Landbruksdepartementet arbeider med et lovforslag om dyrevelferd. Et av temaene er slaktemetoder, og det er kommet inn over 150 høringsuttalelser. Jeg håper ikke jeg er den eneste som har klart å hisse seg opp over at samer, jøder og muslimer gjør krav på å slakte dyr uten bedøvelse.

Samene tillates å slakte rein ved å stikke en kniv gjennom ryggvirvlene på dyret og inn i hjernen, en praksis de sannsynligvis skal få lov til å fortsette med.

Rabbiner Joav Melchior i Det mosaiske trossamfunnet mener det er selvmotsigende at samer skal få lov til å slakte dyr ved hjelp av krumkniv, men at jøder ikke skal få lov til å gjøre det samme. Han får følge av Islamsk Råd. «Det er et påbud i vår religion å spise kjøttet på denne måten. Hvis vi ikke gjør det, kan vi ikke spise kjøtt» sier han. Neivel? sier jeg. Hva med å bli vegetarianer, Joav? Det er mye fine grønnsaker, vet du. Sunne er de også. For hvis du spør dyrene, tror jeg du skal lete en god stund før du finner et som kan tenke seg å være ved bevissthet mens det langsomt blør i hjel. Jeg tror også dyrene gir blanke i kravet ditt om religionsfrihet. Faktisk. For det er ikke din frihet det handler om. Det er dyrenes.

Videre forsvarer Melchior slaktemåten med at «dyret lider bare én gang». Javel, ja, sier jeg. Og blir fristet til å tenke på en situasjon der menneskene kan få behov for smertestillende medikamenter. Morfin, for eksempel? Men pytt, du skal jo bare lide én gang, eller hva?

Beklager samer, jøder og muslimer, men jeg håper virkelig den nye loven setter en stopper for denne praksisen!

Hele artikkelen i Dagsavisen finnes her: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article349087.ece

«Jeg skulle bare cashe denna, jeg»

daneel — Wed, 7 May 2008 15:34:33 +0200

En liten notis på baksiden av Klassekampen i dag fanget interessen min. Den lød: «I Texas prøvde en mann å heve en falsk sjekk lydende på den nette sum av 36 milliarder dollar. Bankfunskjonærene ante ugler i mosen, og ringte kontohaveren. Mannen hevdet pengene var en gave fordi han skal starte plateselskap.» Jeg lo så jeg ristet.

36 milliarder dollar! 36 000 000 000 dollar? Er det virkelig mulig? Hadde han forsøkt med 36 000 dollar, kunne det kanskje gått, men visste han hvor mye 36 millarder dollar er? Helt sikkert ikke. Jeg skjønte det ikke jeg heller, før jeg begynte å undersøke litt. I verden finnes det i dag omlag 700 milliarder dollar i omløp, og 36 av dem utgjør følgelig i overkant av 5 % av alle dollar i hele verden. Og når største seddel er 100 dollar, må det nødvendigvis bli en del sedler. Jeg tror neppe banken hadde dette beløpet inne i 100-dollarsedler, men la oss være geme og si han fikk en gjennomsnittlig valør på 50 dollar. Det blir 720 millioner sedler. Hver av dem veier 1 gram, dermed ville han fått 720 tonn pengesedler å frakte med seg ut av banken. Jeg er redd bagen hans ikke ville vært stor nok. En trailer med henger kan laste 42 tonn, så hvis han hadde med seg 17 slike, skulle det vært en mulighet for å få pengene med seg. Forutsatt at banken hadde hatt pengene inne, naturligvis. Og forutsatt at de hadde et tilsvarende stort hvelv. For oss med en fortid i spedisjonsbransjen og som har håndlosset en trailer, blir dette virkelig absurd.

Til sammenligning: Dagens USD-kurs er 5,09 NOK, hvilket gir 183 240 000 000 NOK, eller Bærum Kommunes driftsbrudsjett i 30 år. For å starte et plateselskap?

Jeg kan se mannen for meg, slentrende inn i banken, legger sjekken på skranken og sier «Skulle bare cashe denna, jeg» mens han stirrer uinteressert ut i lokalet, og kanskje trommer litt med fingrene.

Joda, det er lov til å prøve seg.
Men det er ikke sikkert at det går.

Uansett er vi mannen en takk skyldig, for en god latter forlenger visstnok livet.

Roy Jacobsen og jeg. Eller omvendt.

daneel — Tue, 29 Apr 2008 21:52:50 +0200

For noen år siden kom jeg ved en inkurie til å lage en bok som fikk den klingende tittel «499 kelnervitser». Den utkom på Cappelen forlag, og solgte faktisk ikke så verst. Men i anledning dette forfatterskapet ble jeg invitert til julebord hos forlaget. Til bjørnebiff (politisk ukorrekt, men kjøttet var ikke norsk) på Christiania Gjestgiveri.
    Julebordet begynte med mingling (som sikkert er vanlig) i borggården til gjestgiveriet, og der fikk jeg anledning til å hilse på mange av Cappelens forfattere. Blant annet Erlend Loe, som jeg (på det tidspunkt) verken hadde hørt om eller lest noe av. Og Vigdis Hjorth. Og, til min store glede, selveste Roy Jacobsen.
    Roy Jacobsen hadde skrevet en roman jeg virkelig skulle ønske at jeg hadde vært i stand til selv: «Seierherrene». Etter min mening noe av det beste som er skrevet på norsk i moderne tid. Fullt på høyde med «Uår - Aftenlandet og Sweetwater» av Knut Faldbakken. «Seierherrene» var bare en så fantastisk leseropplevelse, at jeg nesten ikke har ord for det. Jeg har slitt ut mitt første eksemplar, og har blitt nødt til å kjøpe et til.
    Der sto jeg. Roy Jacobsen og jeg. Eller omvendt.
    Og så spør Roy: «Er du her som forfatter eller er du fra forlaget?»
    Jeg svarte som sant var, at jeg var der som forfatter. Alt annet ville jo vært løgn.
    «Hvilken bok har du skrevet?» spurte Roy.
    Og da var det jeg ikke kunne svare annet enn: «499 kelnervitser». Jeg kunne sunket i bakken, hadde det ikke vært så trangt mellom brosteinene.
    Roy Jacobsen og jeg, ja.
    Oss gutta.
    Vi som satte spor etter oss.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

daneel — Mon, 28 Apr 2008 21:18:12 +0200

Jeg har sett noen episoder av dette programmet fra rare steder der folk bor. Men selv om det er rart, er det likevel idyllisk på sin måte. Ungene kan ha katt. Det er fullt av natur på alle kanter. Det vokser blåbær på dørstokken, og havørnene spiser fra hånden din.
    Så jeg tenkte: Hvorfor kan ikke NRK lage en urban versjon?
    Norges mest trafikkerte veikryss finner du der Groruddalen begynner, der Rv 120 krysser E6. Her er ÅDT 175.000, det vil si at det passerer 175.000 biler hvert eneste døgn, året igjennom. I dette veikrysset ligger Gullhaug borettslag, der folk, der ungene leker, der naboene griller, vasker bil, har kort vei til Vallhall, utsikt til Oslos største transformatorstasjon, osv.
    Det hadde blitt litt av et program, tenkte jeg.
    Så nå har jeg skrevet til NRK og foreslått idéen.
    Følg med, følg med. Kanskje blir det noe av?
    Eller kanske NRK tar meg for å være tidenes tulling?