Trude Brænne Larssen

Takk for laget

2010-01-16T13:41:31+01:00

Nå har jeg vært fraværende på Forfatterbloggen ganske lenge. Jeg har befunnet meg i tenkeboksen. Grublingen har resultert i en konklusjon: Jeg vil finne meg et annet sted å blogge. Hvor dette blir, har jeg ikke bestemt ennå.

Jeg skriver dette som et ’takk for laget’, og en takk for hvor mye Forfatterbloggen har betydd for meg. Ikke minst har jeg fått et par veldig gode venner her inne, som jeg ikke vil være foruten.

Når jeg har bestemt meg for å finne andre arenaer, er det fordi jeg kjenner at formen her inne ikke passer meg lenger. Blant annet har jeg skjønt at innlegg fortrinnsvis skal ”dreie seg om litteratur”. Jeg har en avsløring å komme med: Jeg skiter egentlig i litteratur. Jeg er ikke spesielt opptatt av det i det hele tatt. Jeg bare elsker bøker. Og det er noe litt annet, føler jeg, for jeg kan på ingen måte påberope meg å ha greie på det. Jeg melder pass når man skal gi seg til å diskutere temaet. Da legger jeg meg heller på sofaen og leser.

Siden kravet om at det helst skal handle om litteratur først kom opp, har det blitt stadig færre innlegg fra min side. For meg har det føltes veldig begrensende. Ettersom jeg er forfatter av såkalt formellitteratur skulle man tro at jeg er vant til å leve med slike begrensninger – og det er det antagelig noe i. Kanskje er det nettopp derfor jeg ønsker meg større frihet. Jeg føler ikke for å innordne meg et regelverk bestemt av andre. Jeg har lyst til å skrive om alt som opptar meg. Jeg har haugevis av interesser, utover kjærligheten til bøker.

Hadde det vært meg som satt og bestemte i Bokklubben, ville jeg reorganisert hele Forfatterbloggen: Laget noe som mer var en slags paraply, en side med linker til alle norske forfattere som blogger, uavhengig av hvor den enkelte har valgt å legge bloggen sin, kanskje med en forside der man trakk frem enkeltinnlegg som fortjente litt ekstra oppmerksomhet. Jeg tror man ville fått med mange flere på den måten. De færreste sier vel nei til en forespørsel om å legge ut en link som vil gi dem bredere eksponering og flere lesere der de er? Så ville det også være opp til hver enkelt forfatter å bestemme hvordan de ville organisere muligheten til å kommentere innlegg. Jeg vet at mange krever en form for identifisering. Andre forhåndsgodkjenner hver kommentar, før de lar den komme frem i feltet. Jeg har litt sans for slike løsninger. Da er det opp til enhver.

Men takk for meg, og takk til alle med-bloggere. Jeg kommer antagelig ikke til å slette bloggen min her - i alle fall ikke med det aller første. Blant annet kan det godt være at jeg kommer til å luske rundt i krokene for å kommentere, innimellom. Når jeg får overskudd til det, vil jeg opprette en ny blogg et annet sted. Vi ses. J

Har du drømt en roman noen gang?

2009-11-28T13:03:03+01:00

Det gjorde jeg. I natt. Jeg våknet i firetiden med puls i 120. Drømmen var ennå så tydelig at jeg kunne se bildene flimre på netthinnen.

En krim? Jeg leser ikke så mye krim, selv om jeg har gjort noen unntak i årenes løp, og jeg har definitivt aldri hatt ambisjoner om å bli krimforfatter. Men selv mens jeg lå der i mørket, visste jeg at her hadde jeg alle de nødvendige ingrediensene til en roman. Så hvorfor ikke?

* * *

Drømmen foregår i min egen lille småby, Horten. Et lik dukker opp i en sandhaug ute på Karljohansvern. Jeg er den som finner det! En hånd stikker ut av sanden. Jeg blir uvel. Og jeg er den som blir satt i varetekt, mistenkt for å stå bak forbrytelsen. Ikke så unaturlig, ettersom jeg i drømmen har urent mel i posen. Men ikke mord!

Som frilanser og fast tilkallingsvikar i lokalavisa Gjengangeren oppstår en underlig situasjon, siden jeg naturligvis kjenner de journalistene som blir satt til å dekke saken. Bedre blir det ikke når det viser seg at offeret er en nær venn av en av de andre frilanserne - en ung, rocka fotograf med piercinger overalt i trynet.

Nyhetsredaktøren selv tar saken, og viser seg snart å være en like dyktig privatetterforsker som nyhetsjeger.

Men hva er det av- og påtroppende redaktør vet, som for enhver pris ikke må røpes?

* * *

Jeg våknet før morderen ble tatt, og som sådan befinner jeg meg fremdeles bak lås og slå i politihuset i Horten. Kommer jeg til å drømme fortsettelsen når jeg legger meg i kveld? Jeg har mine tvil.

Bikkja er ute av sekken

2009-11-12T11:42:54+01:00

Nå er det ikke hemmelig lenger: Jeg planlegger å pensjonere meg. Forhåpentligvis skjer det ikke før om et år eller to - det kommer an på hvordan "Legdebarna" blir mottatt, men jeg øyner allerede målstreken. Og gir meg som serieforfatter. I dagens VG kan man lese litt om bakgrunnen for den avgjørelsen - samt se bilde av bikkja.

Det er flere grunner til at jeg gir meg, men den viktigste er denne: Jeg må rydde unna tid til å gjøre alt det andre jeg vil. Ikke minst bærer jeg ennå på drømmen om å skrive helt andre historier. Tiden vil vise om denne forfatteren greier det. De færreste har klart det før meg. May Grethe er et unntak.

Om det blir snakk om den store, "seriøse" mursteinsromanen er vel heller tvilsomt. Ikke fordi jeg tviler på mine egne evner, men mer fordi det ikke er det jeg har lyst til. Inni meg har jeg historier i kø - som ikke passer i formatet "serieroman". De står i veien. Jeg må klatre over dem og skyve dem unna, for å få fullført det jeg holder på med nå. Men jeg merker at de ikke lar seg stagge i all evighet.

Jeg elsker å skrive. Det er noe jeg kjenner at jeg kan. Desto hyggeligere er det at jeg har fått en krok og en pult som jeg disponerer nesten helt alene i lokalavisa Gjengangeren. Jeg storkoser meg når jeg er på "årntlig" jobb, med faste arbeidstider, sjef og kaffemaskin. I takt med at jeg utover i 2010 kommer til å trappe ned tempoet på serieromanskrivingen, håper jeg å tilbringe stadig mer tid i redaksjonen. Jeg går altså ikke en uviss fremtid i møte.

Særlig mye sikrere kommer den antagelig ikke til å bli. Jeg er og blir en fri sjel, som har lært meg å skape mitt eget levebrød. I en tid da det mysser av arbeidsledige journalister, kan jeg neppe gjøre regning med noe fast - i alle fall ikke i nærmeste fremtid. Jeg er dessuten over førti år gammel - det er et tidsspørsmål før jeg er for gammel til å ha nubbsjans. Men jeg ser lyst på fremtiden likevel, til tross for uvissheten. Jeg kjenner at dette er den riktigste og viktigste beslutningen jeg har tatt på lenge.

Men inntil videre er det altså "Legdebarna" fra grytidlig morgen til sein kveld. Jeg koser meg med det arbeidet også, tro ikke noe annet. For tiden går skrivingen lett. Jeg har rukket å bli godt kjent med persongalleriet. De begynner å få kjøtt på beina og dybde. "Karoline" får en dramatisk tid fremover. Her er et lite glimt:

Illustrasjon: Ingun Mickelson

I mellomtiden ...

2009-10-04T11:58:58+02:00

Ja, så var omsider Legdebarna lansert. Dagen jeg gikk og grue-gledet meg til i over to år ble særdeles vellykket: Etter å ha skrevet et halvt kapittel på formiddagen, tok jeg toget til Oslo, pent sminket og kledt, og med magen full av sommerfugler. Da en herværende kollega fant meg i foajeen på Cappelen Damm, var jeg antagelig nokså blek om nebbet - skjønt nøyaktig hva jeg grudde meg slik for, er jeg ikke selv i stand til å svare på. Champagnen hjalp, heldigvis. De drøyt tretti fremmøtte fikk høre utdrag fra første bok, lest på en blanding av bokmål og knote-nordlandsk. Og diktet til Roger (Beat Poet) framkalte henførte sukk. Det er virkelig ett av de bedre jeg har lest fra hans hånd, og det passet så godt i sammenhengen.

Jeg tror årsaken til angsten henger sammen med den økende fallhøyden. Det er noe med at jo lengre man har holdt på i denne bransjen, desto større forventninger må man innfri - ikke bare fra redaktøren og leserne, men også de forventningene man har til seg selv. Hånden på hjertet: Jeg har aldri jobbet mer intenst med noe manus enn jeg har gjort med disse bøkene. Og jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har jobbet i nærmere to år med de tre første. De har gjennomgått talløse endringer. Hele historien er totalt forskjellig fra utgangspunktet! Så der har dere den, dere som tror at vi serieforfattere sitter og presser ut et par manus i måneden. Det gjelder kanskje for noen, men ikke alle.

Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at jeg har gitt meg i kast med noe som er totalt forskjellig fra alt annet jeg har skrevet. Det innebærer å ta en ganske stor risiko. Jeg risikerer å skuffe tidligere lesere, som har vennet seg til at jeg leverer mystikk, eventyr og vikinger. Håpet er at de svelger skuffelsen fort, og gleder seg med de andre som liker å lese noe litt mer realistisk.

Det drøyer ennå mange måneder før jeg vet hvordan dette har gått. Noen indikatorer finnes: Jeg vet f.eks at jeg en drøy uke etter lanseringen har mer enn dobbelt så mange abonnenter som jeg hadde etter en hel måned med Rimfrost på markedet. Og jeg vet at antallet abonnenter tyder på at jeg har fått en pang-start i forhold til andre serier som er lansert på samme forlag i løpet av de siste par årene. Det lover godt. Men det kan godt ende med totalhavari. Ingenting er sikkert før vi ser statistikkene og salgstallene et stykke ut i serien. Derfor er det desto mer gledelig at jeg ser ut til å klare meg veldig godt som journalist, ved siden av romanskrivingen. Drømmen min, nå for tiden, er å bli journalist på heltid - gjerne i fast stilling - og skrive på fritiden.

I mellomtiden koser jeg meg av og til med å google "Legdebarna" og legge igjen små spor hos alle som har nevnt meg i private blogger. Det ser ut til at første bok har blitt godt mottatt. Noen skriver at det er en veldig trist fortelling, og det bekymrer meg litt. For visst er det mye tragedie, men jeg forsøker hele tiden å la gleden og varmen være et bærende element.

Så er det bare å krysse fingre ...

Her er en "sneak peak" på forsiden til bok 2, som kommer om noen uker: (Illustrasjonen er av Ingun Mickelson.)

Ehm ... eh ... hei

2009-09-07T23:14:08+02:00

Jeg har vel egentlig telt på knappene, og vurdert om jeg skulle holde det hemmelig. Men her kommer det: Jeg lanserer ny serie den 21. september.

Trengs forfatterbloggen?

2009-06-18T11:54:57+02:00

Hva skal vi med dette nettstedet, egentlig? Og ville vi savne det, hvis det ikke var der?

Mange brukere har luftet sin harme og oppgitthet i det siste, både over hvordan bloggen drives, dårlige tekniske løsninger og manglende tilstedeværelse fra Bokklubben som faktisk drifter den. En del legger ikke skjul på at de synes hele Forfatterbloggen er pill råtten, og et sted de ønsker nord og ned. Men enkelte av dem blogger her likevel. En kan lure på hvorfor.

Atter andre snakker om å starte nye blogger. I tillegg til Litteraturbloggen og Forfatterloggen som allerede eksisterer, tenker stadig flere at de vil blogge på egen hånd. Det er ønsker man må forstå og respektere.

Ville det egentlig ha noe å si om Forfatterbloggen ble borte for godt?

For meg ville det være et tap. Jeg kan selvfølgelig blogge andre steder, for eksempel på Forfatterloggen, på Norske Serier (Cappelen Damms eget blogsted), på VGB, Blogspot eller på min egen hjemmeside. Det mangler ikke på muligheter, selv om jeg velger å ligge langt unna Litteraturbloggen. (Det virker lite fristende på meg å delta på et sted der jeg og et par andre omtales i såpass lite hyggelige vendinger.)

Hva er det Forfatterbloggen gir meg som jeg tviler på at jeg vil finne i samme grad andre steder? For det første: Helt andre lesere enn jeg kan regne med å få på Norske Serier eller på egen hånd. For det andre - og dette er minst like viktig - et møtested på tvers av sjangere, der også upubliserte skribenter deltar aktivt. Et fellesskap, rett og slett. Gjennom Forfatterbloggen har jeg blitt kjent med høyst forskjellige mennesker - folk jeg kanskje aldri ville råket på, hadde det ikke vært for nettopp denne bloggportalen. Det betyr noe for meg, fordi jeg opplever at vi har så mye å tilføre hverandre. Jeg lærer av å være her. Jeg merker at jeg åpner meg for nytt tankegods, og innbiller meg også at jeg selv en sjelden gang kan være med på å bryte ned noen fordommer.

I perioder ligger jeg lavt, både som følge av stort arbeidspress og fordi jeg tar til meg signalene om at enkelte synes "alle" vi serieforfatterne dominerer her inne. Nå er vi riktig nok ikke så mange som noen vil ha det til; tre hvis vi regner med en pensjonert serieforfatter, men hvis aktivitetsnivået til de andre er labert kan det sikkert være mer enn nok. Men jeg er her daglig og leser innlegg på både høyre og venstre side. Noen ganger kommenterer jeg dem.

Jeg håper på et nytt liv for Forfatterbloggen, selv om jeg vet at det finnes en håndfull mennesker som sikkert ville godte seg og flire godt hvis bloggportalen vår går nedenom og hjem. Men det krever faktisk at vi legger oss i selen for å få det til - både vi som er brukere her, og ikke minst Bokklubben som drifter stedet. Hvis innsatsen til sistnevnte befinner seg nederst på prioriteringslista, kan man heller ikke vente at prosjektet skal være liv laga. Hadde de håpet på at det skulle være selvgående, kanskje? Det kan godt være. Men det er neppe særlig realistisk.

Få på plass noen som kan få skikk på dette stedet - noen med et visst minimum av iver og engasjement - ellers kommer det ikke til å lykkes. Jeg regner ikke med å få noe svar fra Bokklubben, men jeg spør likevel: Bryr dere dere om denne babyen i det hele tatt? Eller er det satt ut i skogen for å dø?

Fabelaktig fest!

2009-05-15T10:57:39+02:00

Cappelen Damm innviet det nye huset sitt i går - det gamle Dagbla-huset. Og for en fantasisk fest det var! Alle var der. Musikken var knallgod - to gode band, som jeg skulle ønske jeg visste navnene på, og en god DJ i kantinen. God mat, festlige mennesker, og så mye champagne og vin at vi kunne ha badet i det!

Cappelen Damm var ikke helt heldige med lanseringsfesten sin, sist høst. Planen var visstnok å avholde den i City-passasjen, men da det slo til med regn, flyttet de hele evenementet inn på de gamle lokalene i Maribos gate, der det var så stinnt og trangt at det er rart ikke flere besvimte.

Nå tok de igjen for det, og det så det holdt. Jeg er bare lei for at jeg ikke fikk pratet med enda flere. Men det kommer sikkert nye muligheter.

Hva skjedde?

2009-05-06T15:20:59+02:00

Forfatterbloggen forsvant i over et døgn, midt i opptil flere friske diskusjoner. Hva skjedde? Og er det noe som kan gjøres for å unngå at det skjer igjen? Hvis det var planlagt vedlikehold burde det vel ha vært varslet om på forhånd?

Homofobi og rasisme

2009-05-05T10:29:01+02:00

Nina Karin Monsen er ikke homofob, hevder Francis Sejersted, styreleder i Fritt Ord. Hadde hun vært det, ville hun ikke fått prisen.

I den forbindelse er det naturlig å spørre seg: Hva er homofobi, egentlig? Hvordan definerer vi begrepet? Jeg trodde det var å ha antipatier og negative synspunkter basert på fordommer - på samme måte som med rasisme. Jeg trodde det dreide seg om å generalisere; skjære over én kam og ha dårlig begrunnede argumenter. Homofobi og rasisme har mye felles - ikke minst at de som gjør seg skyldige i den slags uttrykk alle løfter hendene og setter opp verdens mest overraskede uttrykk: Men JEG er da ikke rasist / homofob! (Stryk det som ikke passer.) Homofobe og rasistiske mennesker har en annen definisjon av begrepet, enn dem som kjenner det på kroppen - de litt enkleree variantene 'rasehat' og 'homohat'. Så lenge de ikke føler seg skyldig i å hate noen, føler de seg ikke truffet.

Selvfølgelig må det være tillatt å mene at det mest gunstige for barn er å vokse opp i familier bestående av mor og biologisk far. Men har man noe belegg for å påstå at det er slik? Som om det var et faktum? Forskning viser tvert imot at barn i homofile familier ikke har større vanskeligheter enn barn i heterofile familier.

Hvem bestemmer hva homofobi og rasisme er? Er det avsenderens intensjon det skal måles etter, eller mottakerne, som det angår personlig?

Forfatter Guro Sibeko traff spikeren på hodet under TV-debatten på Redaksjon En i går, da hun sa: Bytt ut ordet 'homofil' med 'afrikaner' eller 'jøde' og kjenn etter om utsagnene fortsatt er akseptable.

Hvorfor elsker vi Susan Boyle?

2009-04-19T14:03:40+02:00

Har du aldri hørt navnet før, sa du? I så fall må man spørre hvor du har oppholdt deg hen i verden, i løpet av uka som gikk. Susan Boyle er gudsordet fra landet, en skotsk ”Hyasinth Bucket” som dukket opp på ”Britain’s got Talent” forrige lørdag. Hun ble flirt ut av publikum og dommere da hun sa at drømmen var å nå like langt som Elaine Paige. Men latteren stilnet da hun åpnet munnen og sang – like vakkert som sitt musikalske forbilde.

Da jeg fikk tips om linken var det 17 millioner som hadde sett klippet på YouTube. Dagen etter var det 30 millioner, og nå er det over 50.

Så hvorfor går mann av huse for å se og høre henne synge, om og om igjen? Hun er utvilsomt taltentfull, men står talentet i forhold til sensasjonen?

Nei, er min påstand. Ikke fordi hun ikke er dyktig – det er hun utvilsomt. Men det er ikke derfor vi lar oss forbløffe. Det er fordi dama er nokså lite flatterende å se på. Med fem år mer enn meg selv på baken (!), har hun en fremtoning som får en til å gjette at hun må være tidlig i sekstiårene. Sminke vet hun ikke hva er. Ingen har fortalt henne at øyenbryn kan plukkes. Hun kler seg i en kjole man mistenker at hun har arvet av den gamle moren hun brukte hele livet på å stelle for, helt til hun døde for ikke så lenge siden. Det krøllete håret er brunfarget, men det må være noen måneder siden. Etterveksten lyser gråhvitt. Publikum – vi – tror ikke, før vi har hørt det ettertrykkelig bevist, at en grå mus som dette kan ha talent. Og så har hun altså det.

Vi elsker Susan fordi vi konfronteres med egne fordommer, og ikke minst: Fordi hun er et levende eksempel på at ingenting er umulig, og at det aldri er for sent! Om vi tror at toget for lengst har gått: Tro om igjen. Nettopp … det handler om å få igjen troen. I en tid da alle prognoser peker lukt mot avgrunnen, er det nettopp slike som Susan vi trenger. Beviset på at miraklenes tid ikke er forbi. Hun er en påminnelse til oss alle om å våge å forfølge drømmen.

Kanskje tiden er inne til å sende inn skrivebordsmanuset? En skal aldri si aldri …

Jeg trenger tips!

2009-03-15T17:51:21+01:00

Hjelp!

Om et par dager reiser jeg av gårde for å fortelle eventyr til skoleelever i alderen 6-7 år. Jeg har fått veldig kort tid til å forberede meg. Eventyrstunden(e) - jeg skal avholde fire av dem, alt i alt - er ment å vare ca 40 minutter.

Er det noen som har tips til hva jeg skal lese? Mine egne bøker egner seg dårlig, som dere skjønner, og jeg kan velge hva som helst - bare det er tilgjengelig på biblioteket.

Jeg tenker det må være noe som engasjerer, noe spennende, kanskje litt små-skummelt også, og gjerne med mye direkte handling og replikker. Jeg er rå på å gjøre ulike stemmer. Hva foreslår dere?

Noen ganger blir jeg flau

2009-03-04T12:51:17+01:00

For fjorten dager siden ble en 35 år gammel kvinne og hennes to døtre angrepet av en fyllik i Trondheim, melder Adresseavisen. Han prøvde å rive hijaben av dem. Det må ha vært en fornedrende og skremmende opplevelse, ikke minst for døtrene. Hva går det av folk?

Jeg vet ikke hva som skremmer meg mest: At folk kan oppføre seg slik mot sine medmennesker, eller at kommentarfeltet etter artikkelen fylles opp av innspill fra forstokkede nordmenn som tydelig gir uttrykk for at dette umulig kan være noe å ta på vei for. Kommentarer som: "Hvis dere vil bruke hijab må dere nesten regne med såpass", og "dere flyttet hit til landet. Hvorfor kan dere ikke bare godta lover og regler slik de er her hos oss?" renner inn. Andre mener at kvinnene det gikk ut over heller burde anmelde mennene hjemme, som slår dem dersom de tar hijaben av!

Hva er det med folk? Stikker motviljen og frykten virkelig så dypt? Hvor blir det av empatien, når de det går ut over har en annen etnisk bakgrunn enn oss selv?

Jeg kan umulig være den eneste her i landet som har fått med meg at svært mange muslimske kvinner faktisk bruker hijab helt frivillig, fordi det er det de er mest komfortable med. Uten hodeplagget føler de seg blottet. Hvorfor later det til å være så vanskelig for folk å få med seg dette? Ut fra kommentarfeltet får man nesten inntrykk av at de fleste tror det handler om tvang.

Vi kan godt diskutere hjjab på generelt grunnlag. Jeg er langt på vei enig at det virker ubegripelig at kvinner må dekke håret, fordi synet av håret vekker lyster hos mannen. Enda vanskeligere er det å forstå hvorfor jenter i andre og tredjeklasse på skolen må bruke slike plagg. Men det er ikke det dette handler om. Dette handler om manglende evne til å se nyanser, og å være villig til å forstå at ikke alle muslimske menn er konemishandlere.

Hvordan ville vi selv opplevd det, dersom vi flyttet til et land der normen var å gå rundt toppløs i alle sammenhenger, enten man var på handletur i byen, eller sammen med venner? Noen ville utvilsomt adoptert skikken der de kom, uten problemer. Tross alt er mange av oss vant til å la plaggene falle på stranden om sommeren. Andre er blygere, og ville følt det ekstremt beklemmende om det ble forventet av oss at vi skulle gå rundt slik. Vi ville kanskje møte undring, dersom vi insiterte på å dekke oss til med en T-skjorte: "Ja men, hvorfor det? Å gå barbrystet er da helt naturlig," ville de si. Og hvis vi svarte at vi kom fra en kultur der kvinnelige bryster vekket visse lyster hos mannen som vi kanskje ikke følte oss komfortable med, ville de himle med øynene og si: "Hva er det med mennene deres? Tåler de ikke å se noe så naturlig som bryster engang, uten å bli gale av lyst?" Nei, ville vi svare. Noen av dem gjør ikke det. I vår kultur er nakenhet forbundet med noe intimt og privat. Noe seksuelt. Deretter ville gripe etter T-skjorta, trekke den over hodet og dekke oss til.

Hvis vi er heldige befinner vi oss i et land der det aksepteres at alle har ulike grenser, og at folk må få lov til å bestemme slike ting selv. Alle er ikke så heldige, ser det ut til.

Når slutter en forfatter å være forfatter?

2009-02-24T14:42:27+01:00

Egentlig har jeg lurt på det lenge. Ikke for det: Til tross for alt jeg skriver om at utholdenhet og selvdisiplin er viktigere enn inspirasjon, så elsker jeg faktisk jobben min. En del av tiden, i alle fall. Andre ganger tenker jeg at det å være forfatter ville vært helt utmerket, hvis det bare ikke var for all den fordømte skrivingen! Så ja; det hender at jeg sjeler misunnelig til folk som har fast jobb, faste arbeidstider, trygg økonomi og ikke minst fritid! To dager i uka, og en haug med uker i året! Helt fri! Det lyder utopisk.

Da melder det seg straks en annen tanke: Slutter man å være forfatter, hvis man begynner med noe helt annet? Sett at jeg plutselig fikk jobb i lokalavisa (det er lov å drømme, eller hva?) eller ble ansatt som redaktør i Cappelen Damm (yeah, right!) ... ville jeg da vært eks-forfatter? Eller er man det resten av livet, i kraft av bøkene man har skrevet?

Hva sier dere andre?

Under Trondheim Bibliotek

2009-02-19T12:31:21+01:00

Jeg glemmer ikke den dagen faren min tok meg i hånden og spaserte ned til sentrum. Han var litt høytidsstemt, husker jeg, og jeg lurte fælt på hva det var vi egentlig skulle. Jonsvansveien og Lillegårdsbakken er en drøy tur for en sjuåring - selv en sjuåring med så lange bein som jeg hadde. (Jeg var høy allerede den gangen.) Vi ruslet gjennom "Lykkens Portal" over Gamle Bybru, der Nidelven renner stille og vakker, og videre nedover Kjøpmannsgata. (Mens jeg sitter og skriver dette, overraskes jeg over at alle stedsnavnene fremdeles sitter spikret, etter mer enn halve livet som østlending.)

Der, like ved hjørnet av Kongens gate, lå en liten, beskjeden bygning.

B I B L I O T E K sto det på veggen. Jeg visste ikke helt hva det var, og strevde litt med å uttale det riktig. I min munn ble det 'bi-blo-tek'.

Far fulgte meg inn. Vi snakket med en dame bak en disk, og jeg fikk utlevert mitt eget bibliotekkort. Mitt aller første. Jeg skjønte at det lille kortet markerte noe stort og viktig - litt som en slags konfirmasjon. Fra nå av hadde jeg lov til å låne så mange bøker jeg ville, så ofte som det passet meg, bare jeg passet på å levere dem tilbake innen fire uker. Det var et under! Jeg husker spesielt boken om indianerhåndtverk, som jeg svært nødig ville levere tilbake igjen. I den sto det hvordan man skulle lage ordentlige indianerdrakter og hodepryd, ved hjelp av skinn og fjær. Men hva mer var: Den beskrev også ulike indianerstammers boliger, og hvordan man kunne bygge dem. Jeg drømte om å lage mitt eget indianerhus i Estenstadmarka, et bortgjemt sted der ingen kunne finne meg. Der kunne jeg sitte med bokbunker og forsvinne fra verden fullstendig.

Fire-fem år senere rev de bygningene bak Biblioteket og brannstasjonen. Og siden vi var i Trondheim var det arkeologenes tur til å finkjemme grunnen. Vi var der med hele klassen på ekskursjon. De hadde funnet en gammel middelalderkirkegård. I en av de eldste gravene, nesten så langt tilbake som til vikingtiden, hadde de funnet sjelettet av en mann som fremdeles hadde hår på hodet, fortalte omviseren. Han hadde praktfullt, rødt hår og til og med rester av skjegg. Tenk på det!

Sammen med en venninne dro jeg tilbake til utgravingstomten noen kvelder senere. Vi forserte gjerdet, overså glatt alle skilter som forkynte at her var det "adgang forbudt", og listet oss ned i ly av mørket. I jordveggen nærmest brannstasjonen kunne vi se bein som stakk rett ut! Arkeologen hadde fortalt at de ikke kunne grave ut videre i den retningen, for i så fall ville brannstasjonen rase ut.

Det må ha vært lårbein, av størrelsen å dømme. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå, og minnet har ikke bleknet særlig med tiden. Vi var vettskremte, selvfølgelig, og sikre på at det spøkte her. Det var i grunnen derfor vi hadde kommet. Om det fantes noe sted der man kunne støte på gjenferd, måtte det jo være her! På et sted der det var gravlagt mange hundre mennesker. De lå lagvis, hadde vi lært på klasseekskursjonen. Ettersom kulturlagene i byen førte til at bakkenivået hevet seg, ble nye gravplasser anlagt oppå de gamle. Måtte ikke de døde sjelene være fra seg av sinne, over å bli uroet i sin evige søvn? Dessverre så vi ikke en eneste gjennomskinnelig skikkelse, uten at troen på det okkulte ble mindre av den grunn.

Et års tid senere var arkeologene ferdige. Det enorme hullet i bakken ble fylt igjen med jord, og fundamentet til det nye biblioteket ble lagt - bak det gamle. Den mer enn 250 år gamle bygningen jeg ruslet inn i, i følge med faren min, ligger der fremdeles og er tatt vare på, som en egen del av huset, og for å komme over i den nye delen må man gå over en gangbro der noen av funnene og ruinene arkeologene avdekket ligger i en utstilt grav.

Gi meg kraft!

2009-01-31T15:45:49+01:00

Det har vært kommentert fra flere hold - både kolleger og redaktør - at jeg er nokså aktiv på Facebook, og gjerne med slike sysler som Bowling Buddies, Scrabble og Word Challenge. Ofte samtidig som jeg via statuslinjen forkynner "Trude jobber".

Men jeg er da vitterlig ikke den eneste forfatteren som bowler på en virtuell bane, eller samler poeng ved å sette sammen bokstaver til artige ord (som jeg innimellom knapt vet hva betyr - det foregår på engelsk). Jeg ser jo navnene til flere kolleger på resultatlista! For min egen del er det den lille belønningen jeg gir meg selv for hver gang jeg har skrevet et visst antall hundre ord. Jeg trenger det for å orke å krumme ryggen og klare noen hundre til. Og slik går nu dagan ...

Hvilke lokkemidler bruker dere andre? Og dere som har ordentlige jobber ... tør dere legge hånden på hjertet og påstå at dere aldri legger kabal i arbeidstiden? Hvilke er de kuleste spillene? Ut med språket nå. Det er på tide å bryte sammen og tilstå.

Gud, Jesus og Huldra

2009-01-25T15:06:43+01:00

Artig å se hva folk har i hyllene. Selv har jeg ikke plass til alle bøkene mine. Noen befinner seg i kjelleren, noen på soverommet, noen i nattbordskuffen ... og så er det disse, som står i stua.

Det er litt trangt hjemme hos meg, så toppen av bokhylla fungerer også som barskap, galleri og krydderhylle. I hylla til venstre for det elendige stereoanlegget mitt står en del av alle historiebøkene jeg har brukt i researcharbeidet med Ulveøyne og Rimfrost.

Det ser rotete ut, men det er system i galskapen. All skjønnlitteratur er alfabetisert på forfatter. Grunnen til at Kjærstad befinner seg rett under Allende, er at forfatterne fra D og videre fortsetter til høyre for denne. (Legg merke til hvem som befinner seg rett til høyre for leCarré.)

Her har vi Eggen & Co. Samt Pratchett, som jeg hadde lo meg i hjel av i hele fjor. Egeland, du er ikke der, men det er fordi en kompis på den andre siden av fjorden har lånt dem. (Du burde være ferdig med dem snart nå, Harald.)

Vera Henriksen i øverste hylle, og Undset i nederste, har jeg lest i filler. Rett ved siden av Tolkien står fjorårets julegave fra en herværende kollega.

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg har plassert "Norske huldreeventyr og folkesagn" midt mellom diverse utgaver av Bibelen. Under står et historieverk. Vi leser mye historiebøker her i huset.

Og til slutt - på oppfordring fra Skarstein - nærbilde av historiehylla. Resten befinner seg på Horten Bibliotek og Vestfold Fylkesbibliotek i Tønsberg. De masekoppene vil ikke la meg beholde dem!

Hei, måne!

2009-01-09T16:32:41+01:00

I natt våknet jeg - bråvåknet, må jeg vel si - av at månen lyste rett på ansiktet mitt. Som en diger lyskaster i verdensrommet hang den der, utenfor de rutede vinduene i tårnet mitt, og kastet det kalde lyset sitt ned på meg ... som om den ville meg noe. Som om det var nettopp meg den hadde planlagt å sende alle strålene sine på, helt fra den mottok glansen fra sola, langt langt borte i verdensrommet.

Jeg var i ørska, halvt i søvne, og undret et kort øyeblikk: Hvorfor meg?

Jeg kunne ha sverget på at jeg hørte latteren runge, høyt der oppe.

Mitt valg av våpen

2009-01-05T10:08:20+01:00

Krigen i Gaza går inn på meg. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det er alltid kriger på gang. TV-bildene fra Kongo var ikke mindre grusomme enn dem vi får presentert på hver nyhetssending nå. Kanskje satte det ekstra fyr i engasjementet da jeg via mange ledd mottok meldingen fra Mads Gilbert i går, med en opprivende øyeblikksrapport av tilstanden på sykehuset i Shifa. Jeg mottok den ikke én gang, men seks – fra alle kanter.

Man kjenner at noe må gjøres. Men hva? Hva kan et enslig, sivilt individ i et land nær nordpolen foreta seg? Jeg kunne satt meg på toget, reist inn til Oslo og marsjert sammen med andre demonstranter, ropt slagord og pepet mot ambassaden først, deretter politiet. Jeg ville sikkert følt meg bedre, i alle fall.

Jeg velger en annen taktikk. Jeg benytter meg av det redskapet jeg kan mest om: Ordet.

På Facebook har jeg en bekjent, en jordmor bosatt i Jerusalem. Hun er den eneste israeleren jeg kjenner. Jeg setter meg ned og skriver til henne, en lang mail, der jeg forteller om min fortvilelse, om rapportene fra Gaza, om den norske legens øyenvitneberetning som tikket inn på min mobil, om barna og kvinnene som drepes og lemlestes, om den høygravide kvinnen som kom skadet inn på sykehuset i Shifa. Høygravid, hører du? Du som er jordmor og alt. Hvordan kan slikt forsvares?

Som ventet mottar jeg kort tid etter en like lang mail der hun beskriver Hamas’ utrettelige terroraksjoner og den uutholdelige situasjonen sør i landet. Jeg vet sikkert ikke, antar hun, at israelerne sender flygeblader ned over spesifikke områder av Gaza by, for å advare folk så de kan komme seg bort, før raketten treffer sitt mål.

Jo visst. I motsetning til hva hun tror, har jeg hørt om flygebladene. Men jeg har også sett gråtende mennesker på TV fortelle at de ikke vet hvor det er trygt å være. De kan få beskjed om å fjerne seg fra et kvartal, men er det dermed trygt noen gater bortenfor? Hvor er det trygt å gjemme seg, når rakettene regner over byen? De sprenger raketter på grønnsaksmarkedet! Sendte de advarende flygeblader før de gjorde det?

Vi blir ikke enige om alt, men vi er enige om at situasjonen er forferdelig, og at det er galt når det går ut over sivile. Jeg sitter ikke her og tror at mailvekslingen min med jordmoren i Israel nytter, men jeg tror på ord. Jeg tror på effekten av å få formidlet en virkelighet som kanskje er mest behagelig å la være å tenke på. Jeg tror på å så små frø. Dialog er fruktbar mark, og hvem vet? Kanskje ett av frøene en gang i en fjern fremtid vil spire?

Lyse utsikter

2009-01-02T12:53:19+01:00

Jeg har tidligere bekjent at jeg er sterk tilhenger av mandager. Jeg elsker mandager av samme grunn som jeg elsket å få ny skrivebok av frøken da jeg gikk på barneskolen: Det representerer en ny start. Fra nå av skal jeg skjerpe meg. Nå skal jeg skrive pen løkkeskrift i hele boka, og ikke tegne dumme drodletegninger i margen. Forsettene holdt aldri mer enn til de første syv-åtte sidene i boka, men det er en annen sak.

Jeg liker nye år også - og ikke bare fordi bursdagen min sammenfaller med hylende, smellende raketter (med og uten styrepinne). Hvert år tenker jeg det samme: Fra og med nå skal jeg bli flink. I år skal jeg ha disiplin, og arbeide målrettet og metodisk. Jeg skal lære meg å sette opp og holde et budsjett slik at jeg får kontroll på økonomien min. Jeg skal leve mer asketisk, spise mindre, trene mer, bli flinkere til å rydde og holde orden i sakene ... og skrive minst seks knallgode romaner som det vil gå gjetord om i seriebransjen.

Noen hvisker ekle ord om finanskrise og økende arbeidsledighet. Kjeften på dere! Det gjelder da ikke meg! Tvert om: Alle undersøkelser viser at i krisetider søker folk etter rimelige måter å kose seg på - som f.eks en liten virkelighetsflukt til bare 69 kroner, samlet mellom myke permer med en pen illustrasjon.

Jeg er en ukuelig optimist, og kretsmester i nyttårsforsetter og andre slags forsetter. Dette skal nok gå bra. Jeg bretter opp ermene ...

Mine morsomste mord

2008-12-04T10:10:47+01:00

I løpet av femti romaner rekker man å ta livet av en mengde mennesker, og dere har ingen anelse om hvor morderisk jeg kan være. Jeg har tatt livet av sympatiske skikkelser, og grått mine modige tårer – som da en gutt på åtte år ble truet på livet, og falt baklengs over en klippekant ved havet, ute på Karmøy. Jeg tryglet meg selv først og dernest redaktøren om å få slippe, men det var ingen bønn. Stakkaren måtte dø.

Jeg har også bivånet stille dødsleier i ro og verdighet, der den døende har fått tid til å ta farvel med sine nærmeste, eller rukket å hviske frem gåtefulle ord som de andre tilstedeværende ikke umiddelbart forsto betydningen av. (I svake stunder har ikke engang forfatteren skjønt et dugg av hva det var vedkommende forsøkte å få sagt – men det kommer til meg.)

Men morsomst av alt er selvfølgelig brå, uventet død som rammer noen jeg har bakt all min antipati inn i. Usympatiske kjeltringer kan ikke få en for grufull død. Noen har brent i hjel, noen har blitt spiddet på spisse gjerdestolper. Trygve Langspyd i Ulveøyne, en slesk faen, ble drept av selveste Tor med Hammeren, idet lynet traff nettopp det spydet han hadde tilnavn etter. En av hans følgesvenner ble så gjennomboret av piler, der han satt og gjemte seg i en trekrone i grålysningen, at da han datt ned minnet han om et pinnsvin, og ikke en tomme av kroppen rørte bakken fordi han ble holdt oppe av de mange pilene.

På ett tidspunkt begynte konsulenten min å protestere på bestialitetene. Hun sa det ikke appellerte til leserne, som stort sett var kvinner. Men en statistisk undersøkelse fra noen år tilbake, viste at jeg var den serieforfatteren som på daværende tidspunkt hadde størst andel mannlige lesere, noe jeg er lidderlig stolt av.

En sosiopat i Holmegaard ble overkjørt av trikken. Det var et dødsfall jeg virkelig storkoste meg med å skrive. Jeg var på tampen av serien, og egentlig litt uinspirert. Det var i nest siste bok, og jeg hadde levert fra meg en synopsis som verken sa redaktøren eller meg selv særlig mye. Jeg visste omtrent hvordan det skulle gå med de viktigste personene, men hva jeg skulle gjøre med vestkantklysa Martin Borge var uklart helt til det siste. Han ble oppsøkt av en politietterforsker, og fordi han hadde urent mel i posen og dessuten var langt fra edru, stormet han ut fra kontoret sitt og forsøkte å unnslippe … BANG! Der var han ute av verden. Jeg skrev scenen sett gjennom øynene på trikkeofferet, sekundene før alt ble svart – blodet som rant nedover trikkens lyseblå lakk …

Dessverre husker jeg ikke alt, og dette befinner seg i den ene Holmegaard-boken jeg mangler. Men jeg husker skrivegleden og nytelsen i å grise det skikkelig til med ødelagte kroppsdeler og jeg vet ikke hva …

Jeg tror jeg må drepe litt igjen. Snart. Jeg må bare finne meg et passende offer …

Mas nytter!

2008-12-03T10:57:55+01:00

Jeg prøver å lære sønnen min at mas ikke fører til noe som helst. Men det er jo ikke helt sant.

Nå registrerer jeg at reglene endelig har kommet som klikkbar knapp i banneret. Det var på tide! Redaksjonen lytter og adlyder. Det er sånn vi vil at alle redaksjoner skal være. (Ja, bare ta det til dere - gjengen på Cappelen Damm.)

Hvem mobber hvem?

2008-11-29T22:12:00+01:00

Man burde egentlig gå ut fra at alle er enige i at vi ikke vil ha mobbing og sjikane her inne. Problemet er at vi har ulikt syn på hva mobbing er. Poetrix og Azimut ble av mange trukket frem som verstingene – de slemmeste gutta i skolegården. Da løfter de anklagede armene og setter opp verdens mest overraskede, forurettede uttrykk. ”Hva? Vi? De andre begynte. De andre er verst! Vi mobber ikke, vi bare forsvarer oss!”

Selv opplevde jeg for noen måneder siden å bli utsatt for dette ”forsvaret” idet jeg tillot meg å lure på hvorfor Roar ble så rasende på Mayways kommentar til novellen ”Ikke i kveld” – en kommentar der hun begikk den utilgivelige megabrøleren å nevne noe om hva slags råd hun pleide å gi nybegynnere og folk som håpet å bli forfattere.

Jeg leste den delen av kommentaren hennes som en henvisning til hva hun pleier å si i til nettopp nybegynnere og folk som håpet å bli forfattere, fordi hun mente at rådet var relevant også denne gangen. Slik tolket ikke Azimut det! Han tok det som en blodig fornærmelse, med overlegg - som om hun mente at han var en nybegynner. Og kanskje hun gjorde det? Kanskje hun rett og slett ikke visste hvem han var? Mange A-, B- og C-kjendiser har tatt slikt ille opp før ham, og graden av harme har gjerne vært proporsjonal med hvilken av disse tre bokstavene man kan føye seg inn under. Dog: En A- eller B-kjendis med et minimum av stil, biter selvsagt i seg fornærmelsen, eller nøyer seg med å hinte diskret til folk rundt, slik at den som ikke dro kjensel på selebriteten er den som blir latterliggjort.

Azimut, derimot, ble rasende på Mayway, hvorpå han lirte av seg noen karakteristikker om både henne som person og hennes forfatterskap, som kunne få malingen til å flasse av FB-veggene. Da jeg altså forsiktig dristet meg til å kremte frem et lite spørsmål om hvorfor han ble så sinna, fikk jeg også passet mitt påskrevet, og det så det holdt!

Jeg rører ikke opp i dette gamle grumset, i håp om å få visse brukere til å holde opp et speil og prøve å se seg selv med andres øyne. Det har jeg innsett at er nytteløst. Jeg nevner det fordi jeg synes det er billig å unnskylde æresskjelling og hudfletting med at andre begynte. Det er sandkasseretorikk. Derimot tar jeg det fram som et eksempel på at ”andre begynte” ikke nødvendigvis alltid er riktig – særlig ikke i tilfeller der man tillegger andre motiver og meninger de ikke har!

Roar slettet dessverre novellen det er snakk om, før bloggen ble slettet av FB *). Derfor fikk jeg ikke lest kommentarfeltet om igjen. Men jeg husker like fullt følelsen av å ha kommet i veien for skolegårdens mest rabiate bølle, med total mangel på impulskontroll. Det skremte meg. Fordi jeg tillot meg å lure på hva han var så sinna for, ble jeg straks tatt for å støtte Mayway i hennes angivelige synspunkt: At Roar Sørensen var for en nybegynner å regne. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne, verken da eller senere, har brukt et eneste skjellsord om noen her inne, verken Poetrix, Azimut, eller andre. Til gjengjeld har jeg jammen fått råtne tomater og harde eplekart kylt etter meg.

Jeg dukker. Jeg finner ut at FB-skolegården er et lite trivelig sted å befinne seg, for den som ikke liker blåmerker. Jeg bruker mindre tid på å blogge her, og mindre tid på å stå på sidelinjen og følge med på hvem som slåss med hvem. Det er som regel alltid de samme som befinner seg midt i tumultene likevel, så hvorfor skulle jeg kaste bort tid på å konstatere det?

*) I følge Roar / Azimut har han ikke slettet novellen. I så fall har jeg tatt feil, hvilket jeg beklager. Det falt meg forøvrig ikke inn at det å si at noen hadde tatt bort et gammelt innlegg skulle bli regnet som en hårreisende beskyldning. Det er da flere som gjør det, av ulike årsaker, og det bør være helt greit.

Jeg setter inn denne fotnoten som svar på Roars vennlige henstillinger:

"//Roar slettet dessverre novellen det er snakk om, før bloggen ble slettet av FB.//

Dette er bevisst løgn og kan ifølge red. føre til utestengelse! Flere har grepet fatt i dette.
Skriv til redaksjonen og få bekreftelse på at jeg IKKE slettet noen ting! JEG SLETTET IKKE DENNE NOVELLEN! SÅ SLUTT Å SPRE LØGNER! OK! Stryk dette. Jeg begynner nå å bli skikkelig forbannet på deg. Går det an...!!!! Du er en LØGNER!!!!!
Jeg har sagt det før: SKJERP DEG!!!!
Er det rart man blir sint her!
Jeg kom IKKE inn i bloggen min hele den dagen og aldri mer!
FORBANNEDE LØGNER! Jeg har sagt dette til deg før! Jeg blir rasende over slik mange på integritet! Fordømte... ##¤#¤%¤&%&%//

Azimut

DU ER ET UHYRE! Det er sånne som deg som har bidratt til å spre skitt om meg!
Du burde være kastet ut - mobber og løgner!
At det går an...!!!!!!
Slett LØGNENE DINE, du sjofle, onde, dumme kvinne!

Azimut "

Ut i lyset

2008-10-23T15:58:21+02:00

Siden Pia tør å legge ut et eksempel på noe hun har skrevet, tar jeg også sjansen og drister meg utpå. I motsetning til Pia velger jeg å legge ut en bit av noe jeg allerede har utgitt. Men dette er altså et eksempel på serielitteratur, signert undertegnede:

Lyden av jern mot jern og tordnende hover mot frossen jord ga gjenklang mellom de nakne ospetrærne i dalen. Kråkene skrattet og tok til vingene. Det gikk mot kveld. Luften var blå, og fra fossen nede i juvet sto en sky av vanndamp og gjorde landskapet til disige silhuetter. Hestene strevde seg fram på den smale, nesten uframkommelige stien, men det var små og hardføre dyr. De var vant til å ferdes i brattere lende enn dette. Anføreren tøylet hesten sin og ventet til de andre kom opp på siden av ham.

- Nå er vi her, sa han. – Grim, du kan bli med. Dere andre venter her. Vi vil jo ikke skremme henne vekk, la han til, før han brøt ut i buldrende latter.

Yngstemann i følget, en fjortenåring med stri, brun lugg, så seg forvirret omkring. Var de framme? Han kunne ikke se noe hus. Det var da ikke haugfolk de var sendt for å hente i kveld? Selv om folk sa at hun ikke var som andre, måtte hun da ha en årestue å bo i?

Men så strøk tåkeeimen litt oppover bakken og gjorde det lettere å se, og da fikk han øye på den: Ei lita bu. Veggen som vendte mot dem var bygget opp av grove kampesteiner som knapt skilte seg fra bergveggen omkring, og det lave torvtaket gikk i ett med skråningen bak. Det var derfor boplassen hadde vært vanskelig å få øye på. Røyken fra ljoren var heller ikke så lett å legge merke til, så tåkete som det var her i Fossegrenda. Han kunne ikke nekte for at stedet fikk ham til å grøsse på ryggen. Hvem kunne vite hva slags vetter og skrømt som fantes i slike trakter? Kristenfolk ville i alle fall ikke tenke på å bosette seg her, så mye var sikkert.

Anføreren svingte beinet over hesteryggen og hoppet ut av salen. Huskaren hans fulgte. Sammen gikk de fram til den lave, værbitte tredøra. Han brukte sverdklingen til å banke på.

Rime hadde lenge visst at det var folk på vei, alt før hun hørte lyden av hovene. Hun ble ikke overrasket da det banket på døra, men skuttet seg av at bankingen lød så metallisk. Da var sverdet trukket fra sliren, visste hun. Det var tegnet på at det var myndige storfolk som ønsket å få noen i tale. Dette var ikke en anmodning om å åpne - det var en ordre.

Hun lukket øynene og sukket. Hun hadde ventet på dette. Innerst inne hadde hun visst at fortiden kom til å innhente henne. Hun kunne skylde seg selv. I det siste hadde hun ikke tatt seg i akt og sørget for å dølge løyndommen godt nok. Hun var bare så trøtt av å flykte.

Det banket igjen. Hardere denne gangen. Lyden rommet et sinne som skulle dekke over frykten, merket hun. Hun reiste seg fra krakken ved åren og gikk for å åpne.

Den blå kulda utenfor fikk ikke slippe inn, så hun holdt døra på gløtt. Mannen som sto utenfor var både kjent og ukjent på samme tid. Hun visste godt hvem han var, men han hadde forandret seg siden sist. Han hadde eldes betraktelig. Det en gang så lange, velpleide håret hadde veket bakover og etterlatt pannen bar. Ved ørene hadde han fått striper av sølv. Furene rundt munnen vitnet om et stramt tøylet sinne, og øyelokkenes tyngde sladret om bitre skuffelser i livet.

Bak ham, et lite stykke unna, ventet flere andre. Den gamle kjenningen hennes kom mannsterkt i kveld, til bare å skulle gjeste en ensom jente i skogen. Skjønt hun så på ansiktene deres hvor redde de var, særlig den yngste, som knapt var mer enn en guttunge. Uvilkårlig tok hun seg til hodet og gjorde et halvt forsøk på å samle håret i nakken, men det hjalp ikke. De hadde sett det. Det var for sent å forsøke å skjule det kritthvite fakset som fikk folk til å måpe, siden ansiktet hennes fremdeles var ungt: Det var dette underlige lytet som gjorde at mange tok henne for å være et skrømt, og ikke et levende menneske.

- Hva vil du meg, Oddbjørn Brune? spurte hun og skulte sint på lederen til de som hadde uroet henne så sent på kvelden. - Ikke er det vel bud om noe godt, når du dukker opp på denne tiden av døgnet?

- Det kommer an på hvordan en ser det, svarte han. – Jeg ble sendt for å hente deg. Jarlen, Håkon Eirikssønn, vil ha deg i tale.

- Jeg har ikke noe usnakket med Håkon jarl, sa Rime og ville lukke døra med makt. Men da var han der og presset skosnuten inn i karmen. Han aktet ikke å gjøre vendereis med uforrettet sak, så mye var klart for alle.

- Jeg ber deg ikke, brummet han. – Du må lære deg at det finnes folk som har mer de skulle ha sagt enn deg. Sier jarlen at du skal komme, så skal du det.

Søvnløshet i krisetider

2008-10-16T14:09:09+02:00

¿Finanskrise¿ messer en dyster stemme fra TV. Det har den og et utall andre stemmer mumlet om i et par uker nå. Børsene stuper. Verden går til helvete. Vi må belage oss på nedgangstider, dårligere råd og høyere arbeidsledighet.

Ja, ja ¿ Jeg kan trøste meg med at jeg ikke har noe boliglån som ødelegger nattesøvnen. Den slipsbærende lånerådgiveren i DnB syntes ikke det lød som noen god idé å gi lån til en single forfatter med jojo-inntekt. ¿Ja, men se da!¿ sa jeg og pekte med dirrende finger på dokumentasjonen fra ligningskontoret. ¿Jeg tjener da ikke så verst? Mange vanlige lønnstakere tjener mindre enn meg.¿

Han lot seg ikke overbevise. Forskjellen på meg og en vanlig lønnstaker, er at sistnevnte får omtrent det samme beløpet inn på konto til en fast dato. Dessuten har de fleste lønnstakere trygge jobber. Det syntes han ikke man kunne si om forfattere. Jeg prøvde å fortelle ham at jeg ikke var noen ¿vanlig¿ forfatter som sådan. En serieforfatter er noe litt annet. Vi har så trygg jobb som noen forfatter kan få, forklarte jeg ham, siden vi skriver kontrakt på mange bøker av gangen.

Det holdt ikke for ham. Heldigvis, kan jeg si nå. Jeg leier leiligheten jeg bor i, og påvirkes ikke av om renta går opp eller ned ¿ ikke på annen måte enn hva jeg betaler på de svindyre kredittkortene jeg har litt for mange av.

Og så har jeg trygg jobb, tenker jeg. Lønnstakerne som bankmannen foretrakk framfor meg, går usikre tider i møte. Heller ikke jeg føler meg helt trygg. Jeg ligger i sengen min om natten med vidåpne øyne og tenker: Hva om forlaget mitt går konkurs?

En herværende kollega trøster meg på telefon: ¿Ikke vær redd. Nedgangstider er oppgangstider for sånne som oss. Når alt går til helvete, søker folk virkelighetsflukt ¿ gjerne i form av en god serieroman.¿ Så jeg fortsetter med min trygge/utrygge jobb, alt etter hvordan man ser det, og venter på at prisene på boliger skal krabbe litt nedover, til noe jeg kanskje kan ha råd til. DnB og slipsmannen tror jeg at jeg skal unngå neste gang jeg finner et krypinn jeg kunne ha lyst til å eie selv.

Skatten min!

2008-07-01T12:47:39+02:00

Forfattere betaler som kjent forskuddskatt. Fordelt på fire terminer i året. Kemneren, som jeg er på fornavn med forlengst (Hei, Eddie!) mener på ramme alvor at dette er penger jeg skal ha liggende klare i god tid før fristen forfaller. (!)

Disse fire fristene er dessuten ikke slik lagt opp at de kommer med tre måneders mellomrom. Nei, på vårhalvåret er det to måneder mellom termin 1 og 2. Så kommer en deilig friperiode på sommeren, da man ikke trenger å bekymre seg for den slags på lenge, før de slår til igjen med et like fryktelig krav på høsten, tett etterfulgt av det siste.

Jeg snakket med en herværende kollega for et halvt års tid siden. Han ordnet det på følgende måte: Han skrev skatten sin ned til et minimum, samtidig som han sørget for å sette av halvparten av alt han tjente. Følgelig hadde han alltid beløpet stående når baksmellen kom. Men i mellomtiden var det på hans egen konto de sto og godgjorde seg og ble til deilige renteinntekter.

Jeg har det ikke helt på samme måten, må jeg innrømme. Jeg skulle gjerne satt av halvparten av alt jeg tjente, hadde det ikke vært for det fordømrade kravet om forskuddskatt, som jeg alltid er minst en måned for sen med - noen ganger enda mer.

Årsaken til at jeg skriver om dette evigvarende marerittet: Jeg har akkurat kommet meg etter noe som fortonte seg som et nesten-hjerteattakk. Jeg fikk skatteutregningen fra regnskapsføreren min i dag, men misforsto tallet hun hadde oppgitt og trodde at summen var det samme som baksmellen. I virkeligheten viste det seg å være den totale summen av utlignet skatt. Jeg kan trekke fra de fire smertefulle innbetalingene fra i fjor, og kommer likevel til å få en inni helvetes diger kjempesmell til vinteren ... men ikke verre enn at en royaltyavregning eller to kan berge meg.

Fyttirakkern! Det er jammen bra at rødvin* både roer nervene og er bra for hjertet. Ellers vet jeg ikke hvordan jeg skulle holdt ut dette presset.

*) fortsatt ikke subsidiert sådan - gjerne en fyldig italiener.

Manda' morra lyseblues

2008-06-23T10:10:46+02:00

Sannheten er at jeg elsker mandager. Mandager er fantastiske dager.

Hver sjuende dag får jeg en mandag i gave, og det kjennes litt som da frøken på barneskolen ga meg en ny skrivebok når jeg hadde skrevet ut den forrige. En ny skrivebok uten skriblerier på omslaget, eller på innsiden av det, uten så mye som et knøvlet eseløre, uten mer eller mindre vellykkede hestetegninger i margen.

En ny skrivebok innebar muligheten for å begynne på nytt, bokstavlig talt med blanke ark og fargestifter til. Denne gangen, pleide jeg å tenke, denne gangen skal jeg skrive pent og pyntelig og ha orden og gjøre norskleksen min feilfritt gjennom hele boka.

Forsettet pleide å holde omtrent til halvveis ned på tredje side.

Men enn så lenge er det manda' morra. Forsettet mitt for uka er blankt som nypusset messing. Denne uka skal jeg skrive flinkt og godt, med flid og selvdisiplin, slik at jeg fredag kveld kan nyte rødvinen min (usubsidiert sådan) til tanken om at jeg har vært produktiv og kommet et stykke nærmere en ferdig roman.

Det forsettet pleier å holde omtrent til mandag klokken to.

Men enn så lenge kan ikke en kjeft fortelle meg at jeg ikke kommer til å klare å nå målene mine. Så det såh!

Testen er positiv!

2008-06-21T18:41:42+02:00

Inspirert av gøyalt, kollegialt samvær i går, tar jeg i dag steget tilbake inn blant aktive venstresidebloggister.

Det er en grunn til at jeg har vært fraværende et halvt års tid; nemlig at jeg har hatt fint lite å melde. Jeg avsluttet i vinter bokserien Rimfrost. Planen var å komme i gang med noe nytt relativt raskt. Slik gikk det ikke.

Å skrive bok sammenlignes ofte med et svangerskap. Jeg har hatt noen feilslåtte forsøk, noen innbilte svangerskap og minst én litterær abort siden i vinter. Men i går - noen timer før sjøslaget på Asylet - var konklusjonen klar: Det spirer igjen. Testen er positiv, og ultralydundersøkelsene (les; tilbakemeldinger fra redaktør og konsulenter) tilsier at spiren har livets rett.

Nei, nå roter jeg meg fullstendig bort i metaforene. For å si det som det er: Jeg har skrevet kontrakt på en ny bokserie, og er i gang igjen. Jeg kommer ikke til å fortelle noen hva jeg skriver om. Vent og se. Det blir avslørt en eller annen gang til neste år.

Glor - glorete - glory halelujah!

2008-01-04T15:11:33+01:00

Et romjulsbesøk på andre siden av fjorden fjernet nylig all tvil. Folk er mer harry i Østfold. Det må komme av at de befinner seg nærmere Sverige, tror jeg. Noen bedre forklaring på at tettheten mellom mangefarget, blinkende juletre- og husbelysning er større der enn her i mondene Vestfold, kommer jeg ikke på.

Da jeg var barn hadde vi en nabo på den andre siden av gaten som hadde juletrebelysning. Han var den eneste i hele byen. Jeg kan huske hvordan jeg som femåring sto og gapte av beundring. Nabo Helgesen måtte være steinrike, tenkte jeg. Og sikkert omtrent like viktige som selveste kongen. Kanskje de kjente hverandre og var omgangsvenner? Slik måtte det jo nesten være, for jeg visste ikke om andre utendørs juletrær enn det som befant seg midt på torget i Trondheim. Men for en femåring var det så vakkert at det knapt gikk an å puste. Med hvite, store lyspærer i et svært grantre som rakk helt opp til taket - å henge opp lysslyngene måtte være forbundet med stor fare for liv og helse.

Nå pynter folk hver eneste lille tuja-busk i hagen, samt portalen over carporten, gelenderet på verandaen samt takmøner. Aller gildest er det hvis vi får tak i juletrebelysning som skifter mellom rødt, gult, grønt og blått ... gjerne i discorytme. Vi kliner til med neonlysende reinsdyr til å henge på innsiden av vinduene - et artig alternativ til den trauste og litt kjedelige adventsstjernen "som alle har". Vi skaffer oss en tre meter høy lysende snømann som kan stå på altanen, selv om det regner og blåser og ikke er et snøfnugg å se. Han smelter ikke. Vi må bare fortøye ham litt godt, så han ikke lar seg fullstendig rive med av vindkastene.

Jeg ser på kalenderen og konstaterer at det gudskjelov snart er 13. dag jul, da vi med god samvittighet kan rydde pynten bort igjen og kaste de siste kakesmulene til fuglene. Jeg frykter bare at de med de største hage-diskotekene ikke kjenner til skikken om å avslutte pent og pyntelig på 13. dag.

(Og sånt noe skal en høre fra en forfatter av kioskromaner!) ;-)

Radbrekking

2007-11-30T13:47:54+01:00

For noen måneder siden ble jeg kontaktet av en kulturjournalist på disse kanter, som ville vite om jeg kunne tenke meg å starte en skrivestafett for sjette- og sjuendeklassinger i samarbeid med "Avis i skolen".

Jeg var selvsagt beæret over å bli spurt, ikke minst når jeg fikk vite hvem som hadde fått lov til å inspirere skoleelevene tidligere år: Ingvar Ambjørnsen, Jan Mehlum, Harald Rosenløw Eeg, m.fl. Selvsagt takket jeg ja.

Det har vært morsomt å lese de ulike vendingene anslaget mitt har fått i hendene på kreative "tweenies". Det er tydelig at de har tent på ideen om å skrive om to ungdommer som overlever svartedauden og som blir nødt til å klare seg selv. I tillegg har det selvsagt vært en ekstra utfordring å sette seg inn i tidsepoken. Jeg er sikker på at sjette- og sjuendeklassinger ikke har det minste vondt av å måtte lese litt historie.

Men én sak har jeg ikke satt like stor pris på: Skrivestafetten har startet på ulike tidspunkt i de forskjellige avisene, og nylig opplevde jeg at innledningen min kom på trykk i en avis med "mellomtitler" i brødteksten - som om det dreide seg om en nyhetssak! For meg ble det fullstendig feil. Mellomtitlene ser temmelig tilfeldige ut, slik de står. Jeg grøsser når jeg ser det, og undrer meg: Er slikt tillatt?

Farvel, Rime.

2007-11-10T10:27:58+01:00

I dag, i dette øyeblikk - det vil si; for fem minutter siden - satte jeg punktum. Jeg mener virkelig punktum. Historien om Rime, seidkvinnen med det mystiske opphavet og det underlige utseendet som skiller henne ut i forhold til alle andre, er slutt. Tre års arbeide er fullført. Bortsett fra en siste korrektur-runde, selvfølgelig.

Sa jeg tre år? Det er ikke helt riktig. Jeg ble kjent med trelldatteren Rime for elleve år siden, under arbeidet med "Ulveøyne". Allerede da jeg avsluttet den etter fem år, visste jeg at Rimes historie også måtte fortelles en gang. Vi skrev 2004 da tanken omsider hadde fått modnet nok i meg, og jeg begynte på neste del.

Men nå er det ugjenkallelig farvel. Denne gangen skilles vi ikke med håp om gjensyn. Rime vil leve videre, vet jeg. Hun er der ute et sted. Jeg kjenner det helt tydelig. Det er en god visshet å ha.

....

Og nå skal jeg klemme koffertlokket på plass og tvinge glidlåsen igjen. Passet ligger i vesken. Om ikke lenge sitter jeg under palmene og drikker champagne.