Hvorfor identifiserer vi oss med Jack Sparrow?

Hva er det som gjør at millioner av mennesker over hele verden er totalt fascinert av en gal, egoistisk og selvsentrert pirat ved navn Jack Sparrow? Han jukser, stjeler, tenker bare på seg selv, forråder andre, ja, til og med dreper for å oppnå sine egne mål. Hvordan kan det da ha seg at vi forsvarer ham og ser på ham som en helt?

Posted at 09:53AM mar 03, 2010 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[3]

Hvorfor identifiserer vi oss med Jack Sparrow?

Pirates of the Caribbean
Hva er det som gjør at millioner av mennesker over hele verden er totalt fascinert av en gal, egoistisk og selvsentrert pirat ved navn Jack Sparrow? Han jukser, stjeler, tenker bare på seg selv, forråder andre, ja, til og med dreper for å oppnå sine egne mål. Hvordan kan det da ha seg at vi forsvarer ham og ser på ham som en helt? Hva vil det egentlig si at vi identifiserer oss med Jack Sparrow? Dette er spørsmålene jeg vil prøve å besvare i løpet av denne oppgaven. Jeg vil hovedsakelig fokusere på ”At World’s End”, som er den siste filmen om Jack.

”Pirates of the Caribbean” er en film-triologi. Da den første av filmene, ”The Curse of The Black Pearl”, kom ut i 2005, ble hele verden grepet av en pirat-mania Filmen ble en stor suksess, og bare i løpet av den første uka på kino hadde den tjent inn over 70 millioner dollar. Johnny Depp, skuespilleren bak Jack Sparrow, skal ha en stor del av æren for suksessen. Roger Elbert skal ha uttalt i en filmanmeldelse at: ”It can be said that Depp’s performance is original in its every atom. There has never been a pirate, or for that matter a human being, like this in any other movie.” Produsentene var først skeptiske til Depps tolkning av rollen som Jack, og mente at han ville ødelegge hele filmen. De tok grundig feil, og mange mener nå at rollen som den sære kapteinen er den beste Depp noen gang har gjort, og at det var nettopp på grunn av ham at serien gikk så bra.

Hvem er Jack Sparrow?
Med sin egen sjarm, uskyldighet, originale utseende og vittige kommentarer, har Empire erklært piratkapteinen Jack Sparrow den åttende største filmkarakteren gjennom tidene. En undersøkelse gjort av Internet Movie Database viser at han er verdens nest mest populære spillefilmhelt. For å finne ut grunnen til dette må vi først se på hvilken person Jack fremstilles som. Jeg har brukt sitater hovedsakelig hentet fra ”At World’s End” for å underbygge de egenskapene jeg ser hos Jack.

I følge manusforfatterne Ted Elliott og Terry Rossio, er Jack Sparrow en egoistisk, heroisk og godtroende pirat med en forkjærlighet for rom. Frihet er en ting han verdsetter høyt. Han bruker triks, intelligens og bedrageri for å oppnå det han vil, og lager ofte kompliserte planer som ingen andre får vite om. For de fleste ser det da ut som om han tar alt på sparket, hvilket passer fint for Jack i tilfelle noe ikke går som det skal og han må improvisere. Dette kommenteres av løytnant Groove når han spør Beckett om ”…you think he plans it all out, or just makes it up as he goes along?” En annen bemerkelsesverdig ting ved planene til Jack er at de ofte bare gagner ham selv. Han er ikke vant til å ta hensyn til andre mennesker fordi det eneste han noen gang har brydd seg om er skipet sitt, The Black Pearl. Han sier selv at ”…my first and only love is the sea.”

Det kan virke som om Jack forfølges av problemer, men når han blir stilt ovenfor ett er det sjelden han tyr til vold. Forhandlinger er hans svar på alle problemer. “Why fight when you can negotiate? All one needs is the proper leverage.” Han har heller ingen problemer med å inngå avtaler med flere parter på en gang, for så å ikke overholde noen av dem. Midt i ”At World’s End” inngår han for eksempel en avtale med Beckett der han sier ”I will hand you the pirates and you will not hand me to Jones.”

Jack er godtroende og ikke glad i å drepe, og som Barbossa sier: “Jack, that’s exactly the attitude that lost you the Pearl. People are easier to search when they’re dead.” I begynnelsen av “At Worlds End” har Jack endelig begynt å forstå nettopp dette, og er sur på seg selv fordi han mener det er hans gode hjerte som gjorde at han ble drept og plassert i Davy Jones’ våte grav. ”Beggin’ me aparton, sir. But perhaps if you just gave me another chanse?” ”Shall I? That sort of thinking that got us into this, mate.”

Depp mener at piratene var 1700-tallets svar på store rockestjerner, og at dette kan forklare Jacks selvgodhet og det at han er opptatt av å opprettholde ryktet sitt. Han har et behov for at folk skal huske ham og kjenne ham igjen, og blir fornærmet dersom de ikke gjør det. ”You may kill me but you may never insult me. Who am I? I’m Captain Jack Sparrow.”

Hvorfor identifiserer vi oss med Jack?
Sympatistrukturen
For å finne ut hva det vil si å identifisere seg med en fiksjonskarakter tar jeg i bruk Murrey Smiths sympatistruktur. Den består av tre punkter: Gjenkjennelse, tilpasning og alliansedannelse. Gjenkjennelse er evnen vår til å kjenne igjen menneskelige egenskaper hos en fiksjonskarakter. Vi gir Jack Sparrow evnen til å gå, snakke og bevege seg på egen hånd. Siden vi oppfatter ham som et menneske slik som oss, gir vi ham også tanker, følelser og evnen til å ta sine egne valg.

Tilpasning er beskrevet som det å komme på linje med karakteren. For at vi som tilskuere skal engasjeres og opprettholde illusjonen om at Jack kan ta egne valg må vi bli kjent med ham. Siden ”At World’s End” er den tredje filmen om ham har vi allerede rukket å bli kjent med ham. Utover i filmen får vi derimot muligheten til å forstå litt mer av hvordan han tenker. Hva han til en hver tid tenker og føler blir tydeliggjort for oss i en mye større grad enn før. Vi får også tilgang til hans innerste håp og drømmer fordi vi nå er i en stand til å forstå dem, og dette gjør at vi føler oss mye mer delaktige i handlingen og knyttet til ham som person.

Alliansedannelse vil si at vi velger hvor vår lojalitet ligger. Dette gjør vi på grunnlag av moral og ideologi. Allerede fra den første filmen har vi som tilskuere bestemt oss for at vår lojalitet ligger hos Jack. Vi forsvarer ham selv om vi ikke alltid er enige i det han gjør. Ingen av oss vil forsvare det å drepe, stjele, lyve eller forråde, men vi er sikre på at vi til tross for dette er på Jacks lag. ”Vår sympati følger den vi lærer best å kjenne” (Erstad/Solum 2007:21)

Virkemidler
Filmen ”At World’s End” oppnår å skape subjektiv intimitet med Jack på mange forskjellige måter, men de tre viktigste er via dialog, nærbilde og musikk. Vi kan lett kjenne oss igjen i språkbruken hans. Han snakker rett fra hjertet og har morsomme og kjappe kommentarer. Humoren er en veldig viktig del av den han er, og hans sans for ironi og sarkasme er unik. Ved noen anledninger bruker han lange ordspill utelukkede for å forvirre dem han snakker til. Midt foran hele Broderskapets Domstol sier han for eksempel “Cuttlefish. Let us not, dear friends forget our dear friends the cuttlefish. Flipper glorious little sausages.”

Kameravinklingen er en viktig faktor når det gjelder det å forstå Jack. Vi får oftest se verden gjennom hans øyne. Dette skaper en følelse av at vi er Jack. Det hender også ofte at kamera zoomer helt innpå fjeset hans for å vise oss hva han tenker på og hvordan han reagerer i ulike situasjoner, og for å få oss til å føle empati med ham filmer de fjeset hans akkurat litt lenger enn nødvendig.

Eksistensielle spørsmål
I ”At World’s End” blir Jack stilt overfor mange vanskelige valg som han ikke har måttet ta stilling til før. Filmens gjennomgående tema er ”Hva lever du for?” og ”Hva er du villig til å dø for?” For Jack er dette to utrolig vanskelige spørsmål som han sliter med å besvare. Det at fokuset i filmen er rettet mot nettopp disse spørsmålene utfordrer også oss som tilskuere å ta stilling til dem. Vi tenker ofte ”Hva ville jeg gjort i Jacks situasjon?” og dette føler til økt sympati overfor Jacks rådvillhet. Han er redd for å dø, og søker derfor evig liv. Det han derimot ikke vet er hvor langt han er villig til å gå. Helt i slutten av filmen blir han tvunget til å velge om han vil redde Wills liv eller bli udødelig. Han velger da å redde Will, noe som beviser at han har funnet ut at det finnes ting i verden som kan være verdt å dø for.

Konklusjon
Jack Sparrow er en veldig menneskelig fiksjonskarakter. Filmskaperne klarer å skape en illusjon om at han har egne tanker og følelser og at han kan ta sine egne valg, og dette gjør at vi som tilskuere forholder oss til ham som om han var et ekte menneske. Vi ler av hans morsomme kommentarer og føler sympati for ham når noe ikke går som planlagt. Mange av oss kan kjenne oss igjen i måten han møter ulike personer og situasjoner. I løpet av filmene går han fra å være selvsentrert og egoistisk, til å bry seg mer om personene rundt ham og konsekvensene av valgene han tar. Det at han er redd for å dø og søker evig liv, er et instinkt som ligger i alle mennesker. Når han til slutt står med valget i hendene, evig liv eller en venns liv, finner han ut at det finnes ting i verden som kan være verdt å dø for. Han velger å redde Will fordi han forstår at han ikke kan klare seg helt alene i verden. Nettopp det faktum at han våger å ta det valget, og at han forstår konsekvensene av det, er det som gjør han til en helt. Noe av grunnen til at vi identifiserer oss med Jack er kanskje at vi ønsker å være i stand til å ta slike valg i våre egne liv? Alle mennesker lengter også etter frihet, og kjenner seg derfor igjen i Jacks tanker og måter å handle på. Kanskje er Jack et bilde på alle menneskers innerste følelser og lengsler?

Posted at 07:50PM feb 22, 2010 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[0]

Elektronisk hverdag

Teknologi. Det er i grunnen et rart ord. Men det som er det rareste er at vi som er dagens ungdom faktisk forstår hva det betyr og vet hva det er.

Posted at 12:45AM feb 04, 2010 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[1]

Vindeltrappfobi

Eg har bestemt meg for å stå fram med eit problem eg har. Eg er redd for vindeltrappar. Eg lid av vindeltrappfobi. Og det er ingenting å le av.

Posted at 02:35PM jan 08, 2010 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[5]

Synkende skygger

Han grep en ny, flat stein og sendte den utover sjøen. Steinen spratt noen ganger bortover og laget ringer i den blikkstille vannflaten før den mistet farten og sank. Akkurat slik var det han følte seg. Nei, ikke slik at han spratt bortover livet, men at han hadde mistet farten og var i ferd med å synke. Når han tenkte seg om så var det mye som sank for tiden. Ting som ikke burde synke. Ikke kunne synke.

En ny stein ble løftet, denne gangen stor og tung. Den glassblanke vannflaten ble brutalt opprevet og vannet fosset over beina hans. Skoene ble våte myrer, men det brydde han seg ikke om. Etter litt mer tenking tok han opp en stein av samme størrelse som en tjuekroning og som hadde tyngden til en middels stor kulepenn. ”Denne må da kunne flyte,” var de eneste ordene du kunne høre bli hvisket ut i natten. Ingen svarte og vannet lå der like kjedelig som før. Han bøyde seg ned og la steinen på vannflaten så forsiktig han bare kunne. Ikke visste han hva han hadde ventet seg, men selvsagt sank også denne steinen rett til bunns. Forsvant til et dypt og mørkt sted langt borte fra alt liv.

Helt plutselig overmannet følelsene ham og han knakk sammen ved vannkanten. Øynene hans stirret ned i det mørke monsteret som lå foran ham. Stadig ble vannet tilført et par nye, salte dråper som sluttet seg til alle de andre. Det var først nå at han oppdaget at livet ikke bare holdt på å synke, det sank allerede med stor hastighet. Akkurat som hun hadde gjort.

Et sinne vokste i ham og bygget seg opp til en storm som raste gjennom hodet hans. Hvorfor hadde dette måttet skje? Hvordan kunne det egentlig ha skjedd? Noen få sekunder, det var alt. Noen få sekunder skulle avgjøre skjebnen til en hel masse av andre sekunder. Tid som kunne ha vært. Som skulle ha vært, men som nå var ugjenkallelig borte.

Kunne han ha hindret det? Flere tanker raste gjennom hodet hans og skapte en diger trafikkork. Kunne han, på noen som helst måte, ha hindret det fra å skje? Han så for seg det lyse, krøllete håret hennes som hang ned på skuldrene i våte lokker. De blå øynene hennes skinte mot ham i sin lykkelige uvitenhet.

Hun strakte armene opp mot ham. Han ville ta henne opp i armene sine. Forsikre henne om at alt ville bli bra igjen. At ingenting hadde skjedd. Akkurat da han bøyde seg ned for å løfte henne oppløste hun seg og ble til røyk som sev gjennom fingrene hans. Desperat forsøkte han å gripe henne i lufta, men hun var borte. Bare minnene var latt tilbake. Hans minner.

Et hyl flerret natten som et lyn fra klar himmel. Gutten ved vannkanten lå nå i en uryddig haug og kjempet en tapende kamp. En kamp mot seg selv med livet som innsats. For hans indre øye passerte hans mest grusomme minner i revy. Jenta på svaberget. Sola som stekte. Han som sa at han bare skulle hente maten deres. Den vesle jentas vakre smil og glinsende øyne. Han hadde aldri før innsett hvor nydelig hun var. Posene med mat. Stien tilbake. Så, plasket. Hylene og de kvalte ropene. Løpende ben mot svaberget. Stillheten.

Han skrek, ropte og hev etter pusten. Han verken kunne eller ville gjenoppleve dette. Han hadde kommet for sent. Enda han var den raskeste sprinteren i hele klassen. Alt han kunne se var flekken av mørke som sank til bunns. Tretti meter nede var vannet fremdeles i bevegelse. Det var ingen ting han kunne gjøre. Han var enebarn.

Posted at 08:32PM nov 08, 2009 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[1]

PC eller papir?

Nå har jeg endelig fått meg min egen nye PC! Den har vært lenge etterlengtet. Begynte på videregående skole i dag, og måtte derfor få den på plass til da. Nå skal det nok bli fart på skrivingen kan jeg tenke meg. Slippe å dele med andre i huset. Slippe å gi den fra meg før jeg legger meg. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Jeg tenker best på natten, og burde derfor ha mulighet til å sette meg ned og skrive da!

En pc gir en utrolig frihet i forhold til penn og papir, som var det man brukte om man skulle skrive noe før i tiden. Det er ikke lenge siden heller. Dersom man skriver på en pc får man plutselig så mange muligheter som før var utenkelige. Ordbok og stavekontroll på pc-en er jo virkelig til stor hjelp. Man kan også skrive et helt kapittel, for så å finne ut at man ville omskrive halve side 17, og deretter gjøre dette uten det minste problem. Uansett hvor mange fordeler det er med en pc, så må jeg innrømme at alle mine notater og gode ideer aller først blir skrevet ned med en kulepenn i en notatbok av normalt, gammeldags papir...

Posted at 06:30PM aug 17, 2009 by Bokormen in August 2009  |  Kommentarer[6]

Ett lite skritt nærmere...

Nå har jeg endelig fått skrevet de to første sidene av manuskriptet til min første bok. Jeg vet at siden jeg er en uforbederlig perfeksjonist, så kommer jeg nok til å forandre begynnelsen mange ganger før jeg blir fornøyd, men man er da nødt til å begynne en plass.

I dag har jeg hatt besøk av bestevenninnen min. Det var kjekt å få litt tilbakemelding på det jeg har skrevet. Det er ikke alltid jeg ser selv hva jeg kan forbedre eller hvilke spørsmål en leser kan sitte å lure på. Sammen gjennomgikk vi det meste jeg hadde av tanker, ideer, planer og ubesvarte spørsmål. Tankekart er en fin ting... Og som mayway sa, så er det en stor hjelp å skrive alle ideer på post-it lapper og henge på en korketavle. På den måten kan jeg liksom "rydde" tankene mine underveis. For meg er også navn til karrakterene veldig viktige, siden de forteller en del om personligheten til den som heter det, så vi satte oss sammen ned for å gå over en del navneforslag og plukke frem de beste.

Siden jeg fremdeles driver med å planlegge plottet og karrakterene i historien, er det ikke så mye jeg kan fortelle om hva boka vil handle om. Jeg har startet på et synopsis som vil fortelle hovedideen i historien, men det er noen ting jeg ikke har bestemt meg for enda. Jeg får si som Herbjørg Wassmo: "Ordene har jo alltid vært der. De skal bare stokkes. Det gjelder å trylle frem ordmagien, det som beveger hjertene."

Posted at 01:10AM aug 08, 2009 by Bokormen in August 2009  |  Kommentarer[3]

"Om å skrive" av Stephen King

Er det noen av dere som har denne boka til salgs?
Jeg har veldig lyst til å lese den på norsk, men har ikke klart å oppdrive en eneste norsk versjon av denne boka unntatt en utgave i Alta videregåendes bibliotek, og den var ikke til salgs. Ønsker meg denne boka, så hvis noen har den, eller vet hvor jeg kan få tak i den, ville jeg satt pris på det...

Posted at 02:54PM aug 07, 2009 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[5]

Hvordan skrive synopsis?

Jeg vet litt av teorien bak et synopsis, men jeg har aldri lest et, derfor vet jeg heller ikke helt hvordan jeg skal skrive et. Hva bør det inneholde? Hvor langt bør det være? Hvor mye bør man fortelle? Hadde vært fint om noen kunne hjelpe meg litt med å definere et synopsis, for jeg har gjerne lyst til å skrive et selv...

Posted at 08:20PM aug 05, 2009 by Bokormen in August 2009  |  Kommentarer[3]

Veien er lang...

Nå har jeg endelig begynt å planlegge den boka jeg har drømt om at jeg skulle skrive en gang. Siden jeg er midt oppi planleggingsprosessen forstår jeg nå hvor stort arbeid det egentlig er å skrive en bok. Da jeg var liten trodde jeg at man bare satte seg ned og begynte å skrive. Denne teknikken funker kanskje best for noen, men jeg må ha noen knagger å henge historien på. Siden jeg vil skrive fantasy kommer jo problemene på rekke og rad. Jeg har også valgt å finne opp en helt ny verden, noe som viste seg å være en mye større oppgave enn jeg først trodde. Man må liksom starte fra bunden. Jeg må også være nøye med å ikke stjele andres tanker og idéer, noe som ikke alltid er like lett. Gode idéer kan komme i rykk og napp, og av helt uventede ting (som for eksempel det å kikke rett inn i en lyskaster).

Jeg har hverken tidsfrist eller noe annet press på meg om at jeg skal bli ferdig med denne boka. Om jeg vil kan jeg velge å glemme hele greia, men jeg skriver fordi jeg vil. Jeg synes det er gøy å skrive, og jeg ønsker å la andre ta del i den gleden. Jeg vil gjøre mitt beste, så får jeg siden se hva det blir til...

Posted at 06:44PM jul 30, 2009 by Bokormen in Juli 2009  |  Kommentarer[16]

Mitt livs skuespill

Jeg kan lure dem alle
men ikke deg
De tror mine løgner
det gjør ikke du
Blir dømt for mitt ytre
ikke mitt indre
Jer er to
du ser én
Hvorfor kan ikke du
gjøre som de gjør
være som de er
Da ville livet
være så mye lettere
Jeg behøvde ikke bry meg
ikke tenke eller føle
Jeg kunne leve en drøm
en fasade, en maske
Ingen ville dømme meg
jeg ville være i fred
Kan du ikke glemme meg
glemme at jeg finnes
Jeg vet at når du ser på meg
ser du meg som jeg er
Du vet jeg driver skuespill
med levende kulisser
Du vet mitt liv er alt annet
enn det jeg lar dem se
De andre ser kostymen
jeg har laget og designet
Det gjør ikke du
du ser meg som jeg er
Du ser meg

Posted at 05:02PM jul 25, 2009 by Bokormen in Juli 2009  |  Kommentarer[5]

Litt om fantasi...

Fantasien er noe av det mest unike mennesker har fått. Fantasi i seg selv er ikke noe man kan ta eller føle på. Man kan heller ikke definere den eller spesifisere den. Den bare er til. Men selv om fantasien alltid er til, så er det hvert enkelt menneske som bestemmer i hvilken grad personen vil utnytte den, bruke den, se på den, oppfatte den og formulere den. Man må liksom lære seg å "temme" sin egen fantasi. Få den til å gjøre som du vil. Men nesten alltid vil fantasien løpe løpsk, og den løper så fort at det er nesten umulig å holde følge. De som klarer å henge seg på denne halsbrekkende ferden gjennom det ukjente, kan få se og oppleve en hel verden, kanskje et univers, fylt med muligheter, ideer og... hvem vet? Kun du, din vilje og dine egne tanker begrenser hva som er mulig i denne nye dimensjonen du nå har kommet inn i.

Mange bruker det utrykket at de fantaserer noe. Man kan for eksempel sitte bak en skolepult og fantasere om sol, sommer og grønt gress. Dette blir til et bilde som former seg inni hodet ditt. Noe du drømmer om. Du vet at det ikke er ekte. At det er du og dine egne tanker som har laget dette bilde. Du kan nå bestemme deg for at denne sommeridyllen du har fantasert om, plutselig blir brutt ved at en drage, av ukjent størrelse og opphav, dukker opp. Du vet at alt dette fremdeles bare er et bilde som kun finnes i hodet ditt. Nå kan du bestemme deg for at det er du som må redde den lille landsbyen, som finnes i sommerlandet du har laget i hodet ditt, fra den dragen fantasien din nettopp skapte. Da blir handlingen med ett en annen, fordi du selv entrer historien din for å sloss mot fantasidragen. Nå virker ikke dragen lenger som om den bare er fantasi, men helt ekte!

Dette er bare en av mange millioner forskjellige måter du kan komme inn i selve fantasiens verden. Mens du er der inne, så virker det som om det er fantasiverdenen som er den eneste virkelige verdenen, og at det ikke finnes noen andre. Men etter at du har bekjempet dragen og blitt tatt imot som en helt i den lille landsbyen, så kan du, like brått som du kom, bli dratt ut av din egen fantasiverden, og tilbake til virkeligheten. Dette kan for eksempel skje ved at læreren din roper navnet ditt, og vil ha deg til å svare på et kjedelig spørsmål. Da forstår du med ett at du har fantasert, og at ingenting av det du opplevde virkelig hadde hendt.

Når man leser en bok kan nesten akkurat det samme hende deg. Du føler at du blir dratt inn i selve bokens handling, men her ser du alt gjennom hovedpersonens øyne. På et blunk har du skiftet identitet, og du ser nå hele denne nye verdenen gjennom en annens hode. Handlingen kan føles så ekte at du, uten å være klar over det, kan finne deg selv gråtende, leende eller grøssende over det du nettopp leste. Det som er annerledes med denne typen fantasi er for det første at du ikke selv kan bestemme hva som vil skje, og for det andre så kan du tre ut av denne fiktive fantasiverdenen akkurat når du selv ønsker det ved å lukke boka.

Fantasien er en egen verden som du kan tre inn og ut av når du selv vil. Man kan ikke si at akkurat DER er fantasien. Den ER ikke i en bok eller i en film eller hva som helst annet. All fantasi, og fantasiens egen verden, er med deg hvor enn du går. Den er DIN, og ingen kan hverken ta den fra deg eller gi den til deg. Den bare ER...

Helt enkelt, og kort oppsumert, er fantasien en reise. En reise gjennom tid, rom, grenser og univers. Dette er en reise bort fra det trygge og inn i det ukjente. Det store spørsmålet er om du tør å begi deg ut på denne reisen... Ingen kan fortelle deg hva du vil finne, hva du vil oppleve og hva som kan kreves av deg, for det er kun fantasien som detter grenser. Din fantasi...

Posted at 11:46PM apr 11, 2009 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[3]

Må kjøpe bøkene!

Jeg må sant og si innrømme at jeg nesten aldri låner en eneste bok på mitt lokale bibliotek... Men det betyr ikke at jeg leser lite. Jeg tror at minst halvparten av rommet mitt består av bøker, og i mine øyne er det fremdeles plass til flere. Jeg må nemlig KJØPE boka for å kunne lese den. Jeg må kunne sette den i hylla mi og vite at jeg har den der. Kunne se på den. Vite at den er min. At allt boka inneholder av eventyr, opplevelser og spenning er mitt til odel og eige. Jeg må kunne ta boka fram fra en hylle og lese bare noen av sidene for å gjenoppleve handlingen. Selvsagt har jeg lånt bøker av både biblioteker og andre personer, men aller helst vil jeg ha dem selv. Følelsen av at jeg kan låne min egen bok til noen andre slik at de får lese den samme boka som jeg har lest, den er verdt det det koster å betale boka med mine egne penger.

Mitt store problem i gjennom flere år har vært at med en gang jeg tjener noen penger, så går jeg rett til nermeste bokhandler og bruker opp nesten hele lønna i bøker. For å få mest mulig utbytte av pengene mine hender det derfor ofte at handelen foregår på en brukthandel eller et antikvariat. Bøker fra 1970- og 80- tallet er i følge meg minst like bra som nye bøker.

Et annet problem med trangen til å kjøpe bøkene selv dukket opp for noen år siden. I en periode på omtrendt ett år leste jeg nesten to bøker på ca 150 sider hver eneste dag. Dette resulterte i omtrendt 16000 leste sider etter at et år var gått. Med en slik fart på lesingen ble det etter hvert et problem å få tak i nok bøker. Etter å ha lest de fleste bøkene av interesse som allerede fantes i huset, så måtte jeg jo gå og kjøpe bøkene. Og vanskeligst av alt: Jeg måtte finne ut HVILKE bøker jeg ville lese. Boktittler kommer jo ikke akkurat dettende ned i fanget mitt.

Dette er aldeles ikke en oppfordring til å slutte og låne bøker på biblioteket. Snarere tvert imot. Alle burde lese bøker. I bunn og grunn så har det ingen betydning hvor boka kommer fra eller hvem den er sin, så lenge du som leser kan sette deg ned og kose deg med en god bok!

Posted at 12:07AM feb 22, 2009 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[10]

Mørket

Omringet
av mørket rundt meg
Sitter alene
Bok i fanget
Søker trygghet
i teppet rundt meg
Ser skygger
Føler stillheten
og spenningen
Leser en roman
Detektivroman

Posted at 04:09PM feb 17, 2009 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[5]

Det er lov å drømme...

Hvilken verden hadde vi hatt uten drømmere?

Uten personer som:
- våger å prøve noe nytt?
- står for det de mener, selv om hele verden går imot dem.
- ikke er redde for hva andre vil tro om dem dersom de forteller om sine tanker og ideer.
- tillater seg selv å drømme stort.
- ikke lar seg knekke av andres pessimisme.
- vil bruke livet sitt til å utrette noe stort.
- er åpne for nye og annerledes muligheter.
- tar sjanser få er villige til å ta.
- er nytenkende og nyskapende.
- ikke er redde for å spørre om hjelp.
- tar på seg ansvar.
- er villige til å bli ledere.
- ikke undervurderer små ideer.
- ser på livet som et spennende eventyr, der et kapittel kan bli bedre enn det forrige, og der det er du som er forfatteren.
- ikke vil gjøre og tenke som "alle de andre".
- vil leve og dø som originale.
- ser på problemer som muligheter til å gjøre noe nytt og annerledes,
og på det umulige som en utfordring til å gjennomføre noe ingen før dem har klart.
- har mot og viljestyrke til å gjøre sine drømmer om til virkelighet!

Hva skulle vel verden gjort hvis ingen lenger trodde på kraften i sine drømmer?

Posted at 07:57PM feb 16, 2009 by Bokormen in Mine tanker  |  Kommentarer[1]