Frode Skarstein

First Blood - RIP

Skarstein — Sun, 15 Nov 2009 22:28:29 +0100

[Repost av tidligere repost, mens livet på FB-livet ruslet videre...]

"Hallo, det er forfatterbloggen."

Jeg tar mobilen fra øret og kikker på displayet igjen - et ukjent mobilnummer - merkelig.

"Fra hvem?"

"Forfatterbloggen." gjentar stemmen en tanke utålmodig.

"Javel - du er altså forfatterbloggen."

"Ja."

Det er fredags kveld. Det er neppe den kvisete tenåringen Bokklubbene har ansatt i en 2.5% stilling for å vedlikeholde forfatterbloggen.no som jeg har i øret. Den karen er garantert oppslukt i sin sosiale selvrealisering i WoW. Nei, men allikevel - det er nå en ukjent og seriøs nok stemme i luren som tydeligvis har noe på hjertet.

"Oki - hva gjaldt det?"

"Vi har registrert at du skriver innlegg på Forfatterbloggen, og vi har fått inn endel anmeldelser av endel av innleggene dine."

"Hæ? Jaha?" Jeg vakler på eggen mellom spøk og alvor, og kikker over på alvorssiden.

"Hvilke innlegg tenker du på da?"

En halvnervøs latter klukker ut av røret og Jan-Otto Fauskepals innrømmer at det kanskje var en litt gal første-samtale.

Forfatterbloggen.no er en nokså rar plass!

To-felts motorvei med fartshumper i venstrefila.

En kjerrevei med en autobahn på høyresida.

En rask regatta som vrir styrbord for danskebåten.

17 mai-toget som tar til høyre for slottsbalkongen. (Noen ganger vinker de ikke...)

Og Jan-Otto holder orden i midten. :)

Men artig og unikt er det. Og når Fauskepals ringer på midt i legging av hauger av unger blir det enda artigere.

Fin prat, Jan-Otto! ;)

Nå er det min tur...lev lettere nervøst... :)

En real bakblogging...

Skarstein — Mon, 2 Nov 2009 00:12:14 +0100

FL ble ett år forleden. Lørdag åpnet vi slusene og slapp festen løs:

http://forfatterloggen.no/?p=12035

Fest!

Skarstein — Mon, 12 Oct 2009 10:29:08 +0200

For litt over ett år siden ble Forfatterloggen til. Det hele er historie - men som mange her vet, uten FB hadde dette aldri skjedd. På godt og vondt. :)

Så derfor:

DU ER INVITERT TIL 1-ÅRSFEST!

Sted: Biffhuset i Tromsø (ved Skarven)

Tid: 31. oktober, kl 1830

Mer info om festen (som offisielt bare er en middag...): http://forfatterloggen.no/?p=9175

Meld deg på her: http://forfatterloggen.no/?p=10171

Lest & likt: Maps, Myths, and Men: The Story of the Vinland Map

Skarstein — Wed, 10 Jun 2009 09:29:31 +0200

Utpå høsten 1965 publiserte det prestisjetunge Yale University Press den svært forseggjorte boka Vinland Map and the Tartar Relation. Dette praktverket var resultatet av flere års undersøkelser av det som over natta ble kjent som The Vinland Map. En liten gruppe forskere hadde i flere år arbeidet for å datere, tolke og ikke minst presentere kartet som gjennom snåle kanaler hadde kommet i Yale-universitetet eie. Kartet, tilsynelatende fra rundt år 1440, inkluderte Vinland, det sagnomsuste landet sør-vest av de norrøne bygdene på Vest-Grønland. Besynderlig nok hadde disse forskerene arbeidet i det skjulte, med klare begrensninger på hvem de kunne vise kartet til og ikke minst konsultere i faglige spørsmål. Og lanseringen skjedde med brask og bram og sjokkerte hele det historiske forskningsmiljøet. Slikt blir det nok mer trøbbel enn konstruktiv vitenskap av (Noe vår egen dinosaur-Jørn nå sliter endel med, selv om han ikke helt selv har skjønt det selv enda.)

Og trøbbel har det blitt! Kritikken har haglet fra alle hold. Selv før uavhengige forskere fikk undersøkt kartet ble både måten kartet ble presentert på og tolkningene av det kritisert. Og etter alternative analyser begynte å gå i trykken har det heller ikke manglet på forsvarere av kartet. Det er rett og slett en slik jungel av argument på så forskjellige nivå at det virker omtrent umulig for en forvirra stakkar å få oversikten. Men det ser det ut til at Kirsten Seaver har gjort. Hun gav i 2004 ut boka Maps, Myths and Men: The Story of the Vinland Map, som ganske enkelt er en sykt imponerende gjennomgang av både egne og andres kritikk og forsvar av kartet. Hennes dom er ganske enkelt at dette kartet ikke er ekte, men stammer fra slutten av 1930-tallet, begynnelsen av 1940-tallet.

Til tider er kanskje Seaver for grundig? I perioder tar hun leseren så langt avsted i blekkanalyser og norrøne sagatolkninger at man glemmer hva man la ut på tur for å finne svar på. Men det tilgis så lett når hun med ett bringer oss tilbake på sporet igjen. Og språket hennes er en drøm. Dama er ikke redd for å la litt sarkasme dryppe over de mest skylapp-utrustede forsvarere av kartet. Men hun er ikke bare grundig og velskrevet i sin kritikk av kartet. Hun går ett steg videre enn de fleste andre kritikere. Gjennom ganske enkelt utrolig imponerende detektivarbeide bestemmer hun først når forfalskningen må ha blitt laget og så, gjennom å fokusere på de som hadde den nødvendige kjennskapen til kart, middelaldermanus, norrøn historie etc, så finner hun at det kun er en enkelt person som kunne ha laget denne forfalskningen. Og hun har til og med funnet mannens motiv. Det er bare sinnssykt spennende lesning. Anbefales!

Kirsten Seaver er fra Norge, nærmere bestemt Fredrikstad. Men til tross for dette er hun en svært trivelig dame, og ikke minst utrolig hjelpsom for sakprosa-slitere som meg som kommer med uendelige emailer med spørsmål rundt disse temaene. Hun har også gitt ut flere romaner på norsk, men merkelig nok er ikke hennes historiefaglige bøker, selv om de er lettleste, om enn utfordrende lange, ikke oversatt til norsk.

Sargasso - av Atle Hansen

Skarstein — Sun, 7 Jun 2009 21:50:54 +0200

Jeg har lest Sargasso av Atle Hansen. (Samlaget 2003, paperback 2009)

Det var, som mange her allerede vet, skulle jeg tro, av de som leser slike bøker, og her skulle en vel finne endel av de, for hvor ellers finner man folk som leser bøker enn på en forfatterblogg, tenker nå jeg, andre har jo ment det motsatte, at her finns bare folk som vil annet enn å høre om bøker, og de skriker jo høyest, de som mener det motsatte, ikke de som vil annet enn å høre om bøker, altså de som noen mener vil annet enn å høre om bøker, men jeg har nå lest boka, så jeg tenkte at jeg skulle fortelle at den var fin, for det var den, en fin leseropplevelse,

men den har sykt lange setninger, på et ikke helt smittefritt vis, for jeg tar meg selv i å både ville skrive nynorsk, som den vestlendigen jeg er, dog nå så forankra på ei øy utenfor Tromsø, men så har vi jo nynorskpoliti her, spør bare han skjeggebusten med dikta, som av og til går fra ett avsnitt til et anna, og det er jo ikke reint lite bare det, men ei heil bok med slikt blir jo reint for mye av det upunktuerte, kanskje, skulle jeg tro, og å tenke setning på setning uten å sette punktum.

Men boka var god den, nesten helt topp, sjelden har jeg vært så tilbake hjemme på vestlandet igjen som etter å ha lest denne boka, ikke bare i uttrykk og sted, som ho renn over av, fiskerbegrep jeg så godt kan huske min morfar bruke, mens han med grove hender fyrte i ovnen i stua, når jeg overnatta og stod opp grytidlig på lørdags morgen kun for å kjenne lukta av nytent ovn i stua og kokekaffe, og lyden av morfar som bladde i Vårt Land mens mormor i evighet romstrerte i kjøkkenet, men også i kontrasten mellom fundamental pietisme og grove vitser og latter, lek. Forsidebildet og siste kapittel gir nok tilbake til å dekke inn innkjøpspris og vel så det.

Takk, Atle Hansen - vi vil ha flere slike

Sesongåpning av saunabekken!

Skarstein — Tue, 2 Jun 2009 14:55:34 +0200

Ørretyngel, trekronekoner, skyting og nakne menn i fullt firsprang...det er på bygda det skjer.

Den lille ørretlarven bryter ved en siste kraftanstrengelse ut av egget. En strømvirvel napper tak i den uvørne halefinna og løfter yngelen opp av bekkebunnens grus og sand. På en usynlig pute av vann glir den lille kroppen med strømmen, stiv som i sjokk fra sitt første møte med vann i bevegelse. Så er det som om den våkner, spreller desperat og får skjult seg bak en liten stein, i ly av bekkens verste strømninger. Der ligger den og kjenner blodet pumpe gjennom gjellene.

Den er en unik kombinasjon av de utallige ørret-gener som har prøvd lykken her så lenge vann har søkt mot havet i dette bekkeleiet. I sitt arvemateriale bærer den det aller beste av de overlevelsesstrategier dens besteforeldre hadde å by på. Dens genetikk gjør den til den ypperste av ørretene som noensinne skal slå med sporen i bekken her.

Vår nyklekte ørret aner naturligvis lite av dette. Heller er den blitt vár et skremmende hvitt blink over den. Et par tiendels sekund etter er hele dens verden et frådende inferno av sand og grus idet en blek, halvfet og naken mannekropp bryter vannflaten. Uendelige ørretgenerasjoners tilpasning til bekkens unike vannforhold, byttedyr og rovdyr er nytteløst mot sesongåpning av saunabekken i Straumsbukta!

Før denne bleke mann har kastet sitt legeme uti en nervøs bekk har han vært en av tre gode venner som har sittet et hett kvarter i en svært varm sauna. Han har samtidig hatt en SMS-utveksling med en kollega som også befinner seg i området. For et par hundre meter oppe i lia bakom bekken står en liten lund ranke furutrær, litt malplassert i krattet av småbjørk. Omtrent 15 meter oppi en håndfull av disse furuene sitter en kollega av den bleke halvfete mann, godt omgitt av fuglesang og rødvin. Heldigvis for ham er det en svær trehyttekonstruksjon akkurat der han og et godt lag koner og kompiser har slått seg til for kvelden.
SMS-konversasjonen:

Kollega: Hepp. Sitter i trehytta og ser ned på huset ditt. Rødvin og en vanvittig fuglesang. Herlig m. helg!! Skål!

Den bleke halvfete: Nå skal broderen, jeg og naboen sesongåpne bekken.

Kollega: Oi oi oi…. Da skal vi vinke og skåle fra verandaen. Forøvrig en vakker utsikt til badstuen... PST! Kona ber deg ta noen paso doble trinn i bekken. Hun er klar med 60x kikkert. Med dagens temp trengs vel det…?

Den bleke halvfete: Tror nok selv hubbleteleskopet vil komme til kort idag, men lyden vil nok sprenge mange SETI-antenner. Da hopper vi i bekken.

Kollega: Damene er klare.

Et par minutter passerer.

Kollega: Hva i alle dager har dere vist frem? Kona er helt stille…

Slik er nå engang livet på landsbygda.

En time eller to senere, godt etter midnatt, utveksles følgende SMSer:

Kollega: Hvem skyter?
Den bleke halvfete: Aner ikke.

Men det er en helt annen historie…

Montevideo

Skarstein — Sun, 24 May 2009 23:05:01 +0200

Et lite utdrag fra et sideprosjekt som jeg lufta litt her inne i fjor høst.

Sjekk http://forfatterloggen.no/?p=2192 for en helt annen og tidligere del av historien. Alle kommentarer mottas med takk! (men vær litt snill da…dette er fælt nifst for en sakprosamann:)

Skuffelsen Ferdinand Magellan slet med da han strøk forbi Montevideo i året 1520 var til å ta og føle på. Det var allerede januar, og den sørlige halvkules vinter var i anmarsj. Den portugisiske utforskeren hadde akkurat innsett at den lovende viken Rio de la Plata ikke var et strede vestover gjennom Sør-Amerika, men det videste brakkvannsområde i verden, der elvene Rio Uruguay og Rio Paraná møter Atlanterhavet. Mellom Magellan og det stredet som senere skulle sende ham inn i verdenshistorien og ut i Stillehavet til sin egen død i knedypt, krystallklart vann, lå en hastig overvintring og et blodig mytteri. Montevideo og Rio de la Plata ble ikke det vendepunktet Magellan hadde håpet på.

Jacob visste at Montevideo ville bli et vendepunkt for ham. Den varme brisen fra nord kjælte ham i nakken og strøk det blonde håret frem i pannen. De hadde hatt medvind siden de krysset Ekvator. Passatvindene var vel omtrent det eneste man kunne stole på tenkte han. Nå hadde de dypblå havdønningene blitt farget brune av krapt ferskvann fra Andesfjellene. Følelsen av en by i horisonten var påtakelig. Skuta var i ferd med å finne havn. Men Jacob hadde ingen tanker om noen ende. Enden var allerede der når turen begynte. Han var fri. Turen fra New York hadde vært seig og lang. Det var over åtte år siden han hadde seilt på England og Tyskland, men noen bekymring for om hans gamle kunster hadde rustet hadde han ikke følt. Det ukontrollerbare hadde han sluttet å sloss mot for lenge siden. Og mens han hadde gått opp leideren til skuta på havna i New York kunne han formelig føle hvordan alt falt på plass. 2. styrmann Jacob Bratli var igjen mønstret på.

Han hadde stått langs rekka siden han gikk av vakt ved lunsj. Landet der inne, langt foran skuta, krøp opp av havet som en bred strand. Denne strakte seg så langt Jacob kunne se både nordover og sørover, bare brutt av den naturlige bukta som nå var Montevideos havn. Bak stranda kunne han såvidt skimte biler som hastet forbi på en strandpromenade som lydig fulgte konturen av kysten nordover. Løftet han blikket over lappeteppet av tak, kirkespirene og tårnene som var alt han fikk med seg av byen, kunne han skimte et langt, flatt landskap som rullet med noe han mente kunne være skog og beitemark inn i disen bak byen. Han hadde enda ingen tanker om denne samlingen bygninger. Den var bare der, en vinkelhjørne av mange i ruten skuta han hadde hyre på hadde staket ut.

Det var ikke luktene. Eimen av råtnende alger og kloakk som blandet seg med sand og saltvann var han i ferd med å legge bak seg mens duften av kasserollestekt kjøtt og løk begynte å ta over etterhvert som han passerte en jevn rekke av cantinaer på vei bort fra havna. Det var heller ikke menneskene eller alle byens lyder. Det smatrende språket som strømmet ut fra dette mylderet av mennesker han forsøkte å bevege seg ubemerket gjennom. Slike vekslinger i miljøene han befant seg i, hadde de siste åtte årene gjort ham immun mot. I interneringsleirene med japanere, italienere og tyskere, på gata i New York, på byggeplasser med kinesiske og meksikanske immigranter. Han kjente til det havet av tunger menneskearten kunne spille med. Det var hverken lukter, lyder eller menneskefarger. Det var trærne som var helt annerledes.

Han hadde ikke merket det mens han trasket de åtte kvartal han hadde fått beskjed om å følge opp Calle Convencion fra skuta og havna. Det var først når han dreide nordover på Calle Soriano at trærne hadde krøpet opp fra hans underbevissthet og trengt inn i den klare tanke. Langs hver gate han beveget seg krevde høye og kronglete trær plass langs fortauet. I jevn uorden. Ikke som hjemme, hvor slanke stammer stod rake og høflige og forventet en gartners omsorg. Ikke i Montevideo. Her var store, ujevne stammer som strakk seg nesten tilfeldig mot himmelen. Ikke likegyldig, det var bare det at ingen skulle fortelle disse trærne hvor og hvordan de skulle vokse. I fravær av en gartners sakser og sager kunne den ene trekronen vokse inn i den neste uten at himmelen fikk mulighet til å smette gjennom. Løvverket holdt dermed solsteiken ute på lange strekk av rette gater, men skapte også en type lummerhet han ikke hadde følt før. Og folkene som bodde i husene visste å utnytte dette. I boligkvartalene Iacob ruslet gjennom var ofte bord og stoler dradd ut fra portrom og inn i løvkronenes skygger på fortauene, noensteder helt ut i de trafikktomme gatene. Familiemiddager i stille avenyer dannet et bakteppe som fremhevet hans ensomhet.

På Calle Soriano hadde han gått ti kvartal til han kom til krysset med Calle Yaguaron. Der, rett over gata, blinket «Bar y Minutas» i sliten grønn neon over inngangen til en liten bar. Han kviet seg litt, men krysset gata og den lave dørtørskelen. Han siktet seg inn en kurs mellom de få bordene som hadde fått plass i det lille lokalet mot bardisken i andre enden av lokalet. Han smilte unnskyldene over skulderen til en dame som klarte redde vinglasset skipsekken hans dultet borti på vei mot bardisken. Et par ord ble vekslet med bartenderen på knotet spansk, og han fikk en romnøkkel samt instruksjon om hvordan han skulle finne værelset sitt. Gjennom bakdøra fant han trappen opp og fra avsatsen i andre etasje fant han rommet.

Han var stuptrøtt, men det føltes som om skuldrene allikevel ikke nådde ned til madrassen. En hel by. Han hadde ganske enkelt ikke tenkt på at han faktisk skulle bo et sted på land mellom sjøfarten. Hyre på båt, det var det eneste han hadde hatt i hodet fra dagen han tok ferja fra Ellis Island og inn til friheten.

wtf?!

Skarstein — Tue, 3 Feb 2009 14:54:24 +0100

Jeg er på Facebook. Og der må man vokte seg vel.

For! En dag var jeg så uheldig at jeg takket ja til å få en bekjents yngre datter inn som venn. Jeg skulle klikke "Ignore" men snublet, falt og dultet borti "Accept". Fort gjort.

Så derfor, innimellom mine alltid seriøse kommentartråder på Facebook, blir jeg eksponert for hvordan populærkulturens forfall kommer til uttrykk hos 12-årige fnisejenter.

Poeng får den som 1) klarer tolke teksten og 2) gjette hvor kommentatorene kommer fra.

OBS! Teksten er anonymisert da opptil flere av de aktuelle fedrene er høyere gradert i shotokan enn meg.

Settingen er at en av jentene postet et bilde av en flokk elefanter. Deretter tagget hun elefantene med sitt og sine venninners navn. Artig.

Og her er hvordan det hele utviklet seg i kommentarfeltet under:

- Kommentarer (38):
Gudna kl. 18:29, 29. januar: kult! eg e ein elefaant !! :D:D hah :P Haha:P me eie!! xD
Gudna kl. 18:31, 29. januar: jopp! eg vill ver dn lille m drid lange snabel! xD
Märtha kl. 18:32, 29. januar: nei, du e den bag den! xD
Gudna kl. 18:33, 29. januar: hha , jaa , må jo ver dn bigge dåå! xDDD
Märtha kl. 18:42, 29. januar: ikej den bigge, den litt marre voksne:P
Märtha kl. 18:42, 29. januar: ikje den stuste bag men den litt foran den igjen..:P
Elise kl. 16:08, 30. januar: Yeiii eg e VOKSEN :D :D ?
Märtha kl. 16:31, 30. januar: Haha xD
Märtha kl. 17:22, 30. januar: Eg e lederen i flokken!:P
Elise kl. 17:22, 30. januar: Å eg følle på xD !
Märtha kl. 17:23, 30. januar: :P
Märtha kl. 17:23, 30. januar: D jår de andre åg xD
Elise kl. 17:23, 30. januar: eg e faren te HEILAA jengen :) ? Ongane mine? å damå mi , kor e hu ?:p
Märtha kl. 17:24, 30. januar: Haha, eg e her;) :P ? ? ? ? ?
Elise kl. 17:28, 30. januar: Jaaaaaa :) ? ? ? ?
Märtha kl. 17:29, 30. januar: :D ? ? ? ? ? ?
Elise kl. 17:32, 30. januar: Fålk kåmme sikkrt te å kalla meg pedoo eg e jo SÅÅÅ gammale, så komme du å e sååå liten xD :p
Märtha kl. 17:33, 30. januar: haha, løyen du..:P xD
Bertine kl. 18:25, 30. januar: ØØ;@ !! ege jo den STUSSTEJO!! :O:O:O E du så frekke :S? :P? ? ? ? ?
Märtha kl. 18:35, 30. januar: haha, du e den stuste jo!!;) :P
Elise kl. 20:39, 31. januar: hm.. eg fatta she den ? frekke, du e jo she den stuste ?:s å ka v agalt me deet ? :p :p
Märtha kl. 20:56, 31. januar: haha:P
Bertine kl. 21:02, 31. januar: Eg e jo den feidaste xD ?:P Jaja,drid i ..D va ingen vits i d .. Eg bare kjeda meg.. Dont take it seriously :P
Elise kl. 21:04, 31. januar: aja, du e vertfall she det i Real life:) ?
Bertine kl. 21:05, 31. januar: Jo:P..Jaja ,,,that's the life xD :P
Märtha kl. 21:09, 31. januar: harregud, eg såg på sjokk dokumentar at d va ein mann så veide 1 tonn, så d e she den feidaste!!
Bertine kl. 21:10, 31. januar: Jamen eg e sjokke fårhåll te høyden min jo :S :P
Märtha kl. 21:11, 31. januar: Neida!? ? ;*
Elise kl. 21:24, 31. januar: Neii ! :)
Bertine kl. 22:36, 31. januar: Joho :O:O:O:O!! Har du sitt andre låge :O ?Di e jo fadår heilt pinnår,fårhåll te meg :S
Elise kl. 22:38, 31. januar: nai , någen andre ishe ! btw, du e passelige asså !! :D?
Märtha kl. 12:16, 1. februar: JA!!! slutt å innbill dg!! :@
Gudna kl. 12:19, 1. februar: du e LANGT ifra feide!!! ? ? :)
Märtha kl. 12:19, 1. februar: Sant!:*
Gudna kl. 12:20, 1. februar: :) vettshe ka du snakke omm,slutt å tull :)?
Märtha kl. 12:21, 1. februar: ? ? ?
Bertine kl. 21:13, 1. februar: Taakk ? ? Men haallo,har dåkk seii. DåKK E JO FADÅR DRIID MYE TUNNARE ENN MEG :O:O

Sol-i-nord!

Skarstein — Tue, 27 Jan 2009 12:38:14 +0100

Nei, det er ingen trerot.

Ei heller en pinnekjøttoppskrift.

Da må det være litteratur.

I bil over Sandnessundbrua i går ettermiddag.

Om ikke annet, så skriveinspirasjon for oss nord for Dovre.

Faktahyllen...

Skarstein — Sat, 24 Jan 2009 23:10:34 +0100

Jeg hiver meg lett motvillig på bokhylleeksponeringsbølgen og legger ut noen bilder fra deler av hylla i stua. Ikke noe særlig kaos, heller ikke trangt om plassen. Heller ikke særlig fiksjon...om man ser bort fra et par opplagte fantasiprodukt av Heyerdahl...

Her merker nok en misunnelig Tofte skjeftet til en Katana på toppen...
Men kaos? Hm...heller bare ikke helt innflytta tror jeg. Bøkene har jo faktisk en slags tematisk inndeling!

Zooming in...

For de håpefulle vil jeg foreslå nr. fire i øverste hylle (en bortforklaring burde blitt plassert inn her, men nei.) For Mettebergmannen, nr. to fra høyre. Roger har vel hele nederste hylle...

Nå ruller vi inn i Darwin-delen, hvor det mangler 11 biografier som står på jobb grunnet et forestående foredrag om Darwin & moral...A delicious arrangement anbefales for de konspiratoriske:

Deretter noen hyller med evolusjonær psykologi og human evolusjonsbiologi, som jo er artige saker (burde kanskje fjernet den biblioteksboka som skulle vært levert inn i -96 før bildet ble tatt, men man søker jo autentisitet...):

Og så endelig litt polargreier for å leve opp til bildet noen har fått av hva jeg driver med...mannen som har forfattet flest av disse bøkene fikk jeg idag vite at jeg hadde fått 8 mndrs NFF-stipend til å jobbe med! (JIPPI!)

Og så, opp på loftet for å grave ut ei hylle med fiksjonsrusk & rask...inkludert de to eneste science fiction sakene jeg har lest i mitt liv...ca.:

Puh - men ikke et støvkorn! :)

En grandios verden

Skarstein — Tue, 13 Jan 2009 10:41:10 +0100

I går var jeg i tvil om verden kom til å stå til påske…
Alt gikk rett vest ute i den store verden.

Overskriftene suste forbi:

Gaza var en grotesk ruin av blod og betong…
I Indonesia lå 250 mennesker døde mennesker og fløt etter et ferjeforlis…
Russland gasset seg i egen gass og delte ikke…
Pirater herjet utenfor Somalia, og bordet et norsk (makan!) skip…
Verdensøkonomien raste sammen som et hus bygd av slappe subprime lånedokumenter…
Og sånn litt på siden rullet vår egen Ari Behn i gang sin blodige vendetta mot De Onde Makter i Norge…

Dette plaget meg.
I perioder bekymret det meg også.

Men i dag har jeg blitt visere.
For jeg skjønner nå at alt dette ikke betyr noe.
Det hele er jo totalt meningsløst i det virkelig store bildet.
Hvorfor kastet vi bort tid på dette?

Who cares?

Fordi…

For nå…

…

...NÅ…

…har man flekket paprikaen av Grandiosaen!

Trallala.

Naumann Ideal serie C

Skarstein — Thu, 25 Dec 2008 14:53:56 +0100

Jeg kjøpte min første skrivemaskin noensinne forleden. Den er rålekker. 300 kr på ei bruktsjappe langt uti ødemarka nord på Tromsøya. På ein stad der som ingen kunne tru at der nokon kunne gjera transaksjonar.

Jeg skrev endel på skrivemaskin når jeg var liten gutt. Små historier, liksom-rapporter og fortellinger. Men det var billige 70-talls maskiner min far brukte. En oransje sak som for å si det mildt var helt grusom. Så dukket det opp en elektronisk maskin som lagret ei eller to linjer før den skrev teksten. Den var råkul. Men man savnet dem jo ikke når man fikk sin første Mac og skjønte hvorhen dette bar.

Men så så jeg denne skrivemaskinen. Man har jo sett slike gamle saker før. Jeg har aldri villet ha en slik en - ikke engang til pynt. Fordi hva skal man nå med noe slikt? De er tunge beist som lukter olje og som er helt ubrukelige å skrive på. For en digital liksominnfødt.

Men når jeg så denne falt jeg pladask. Den var mindre enn jeg trodde skrivemaskiner fra denne tiden var. Og den hadde proposjoner som bare appelerte. Det passet bare. Og så bare 300 kr da! Med en stor nybygget hylleseksjon i stua hadde jeg jo også plassen. Artig er det at det første jeg gjør når denne første pynte-gjenstanden jeg har kjøpt i mitt liv er å sjekke om den funker. Og det gjør den! Jeg har googlet meg frem til at den sannsynligvis er fra omkring 1917. En logo, et inngravert serienummer, og en liten service-klisterlapp som forteller at maskinen i 1960 ble vedlikeholdt på et kontorrekvisitafirma i Tromsø er all informasjonen jeg har.

Hvor lenge etter dette var den i bruk? Den har altså klapret og hamret gjennom to verdenskriger. Og fungerer fremdeles, om man ser bort fra en litt treg tilbaketrekksfjær.

Det er vel kanskje 25 år siden jeg sist skrev noe på en manuell skrivemaskin, og jeg må jo si at det er merkelig å oppleve hvordan alle bevegelsene fremdeles sitter som støpt i kroppen. Jeg vet instinktivt hvordan man setter i arket, låser det, justerer linjeavstand, flytter skrivetrommelen frem til startpunktet og så ikke minst kraften man må slå med. Og jeg var ikke noen storskriver på den tiden uansett.

Hva ble denne skrivemaskinen brukt til?

Har en mann i grå lagerfrakk på tyvetallet hamret ut kjedelige fakturaer på dette beistet? Eller var det en ivrig konservator på Museet som korresponderte med resten av forskerverdenen om sin store kråkebolleavhandling på trettitallet? Ble den konfiskert under krigen og brukt til å skrive ut direksjonene til tvangsevakueringen av Finnmark? Eller var det en sigarillosrøkende dame som på 50-tallet satt i en loftsleilighet og drømte opp et episk manus om kjarleiken, livet og sviket? Som gikk tapt i bybrannen på 60-tallet?

Hva tror dere?

Nå står den i allefall fint på min hylle i heimen. :)

Å kneble noen...

Skarstein — Sun, 30 Nov 2008 11:18:51 +0100

Nei, det handler ikke om utestengning av oversettere i eksil, serieforfattere i krakil eller rare Finnmarkinger.

Det handler om undertrykte mennesker som har tro på at de engang skal få lov å leve fritt i landet uten frykt for miste livet for sine meninger.

"Journaliststudenten og reporteren Sayed Perwiz Kambakhsh er heldig. Han lever. Høyesterett i Afghanistan lette med lykt og lupe etter formildende omstendigheter, og fant til slutt et smutthull som sikret ham livet. Han har sonet sitt første av i alt 20 fengselsår for å ha publisert blasfemisk stoff i avisen Jahan-e-Naw. Dette straffes med døden i Afghanistan. Som dere skjønner er dette ironi. Afghanske myndigheter ville helst ha kvittet seg med Sayed."

Les resten i Kjell Mæres innlegg på Forfatterloggen.

First Blood, reloaded.

Skarstein — Fri, 28 Nov 2008 23:19:15 +0100

Sett i lys av de siste stormer her til bloggs, så, som en tribute til min helt og sensei her på FB, våger jeg meg frempå med en repost av et tidligere innlegg. Burde kanskje endret subtittelen til "This time THEY went too far."...men det får stå sin prøve...

*************************************

"Hallo, det er forfatterbloggen."

Jeg tar mobilen fra øret og kikker på displayet igjen - et ukjent mobilnummer - merkelig.

"Fra hvem?"

"Forfatterbloggen." gjentar stemmen en tanke utålmodig.

"Javel - du er altså forfatterbloggen."

"Ja."

"Oki - hva gjaldt det?"

"Vi har registrert at du skriver innlegg på Forfatterbloggen, og vi har fått inn endel anmeldelser av endel av innleggene dine."

"Hæ? Jaha?" Jeg vakler på eggen mellom spøk og alvor, og kikker over på alvorssiden.

"Hvilke innlegg tenker du på da?"

En halvnervøs latter klukker ut av røret og Jan-Otto Fauskepals innrømmer at det kanskje var en litt gal første-samtale.

Forfatterbloggen.no er en nokså rar plass!

To-felts motorvei med fartshumper i venstrefila.

En kjerrevei med en autobahn på høyresida.

En rask regatta som vrir styrbord for danskebåten.

17 mai-toget som tar til høyre for slottsbalkongen. (Noen ganger vinker de ikke...)

Og Jan-Otto holder orden i midten. :)

Men artig og unikt er det. Og når Fauskepals ringer på midt i legging av hauger av unger blir det enda artigere.

Fin prat, Jan-Otto! ;)

Nå er det min tur...lev lettere nervøst... :)

Blåste det fra Dauingfjell?

Skarstein — Wed, 12 Nov 2008 11:44:46 +0100

Har du lest noe av Trygve Gulbranssen fra trettitallet?

Jeg sysler med et faktaprosjekt hvor hovedpersonen i 1941 bruker en av Gulbranssens bøker, Det blåser fra Dauingfjell, som kodenøkkel for å sende kodemeldinger fra en hemmelig værstasjon på Øst-Grønland til Luftwaffe i Norge.

Kodenøkler er jo alltid artig, så jeg fikk tak i boka og begynte å lese. Og det er jo en svært lesbar bok denne karen fikk med seg over Atlanteren...

Nysgjerrig som jeg er vil jeg derfor vite mer om mannen og boka... Jeg fant denne snutten på nettet idag, og ble svært overrasket over det jeg trodde var en obskur "kiosk-roman" fra trettitallet:

Bare en norsk romanforfatter er funnet verdig til biblioteket over verdensklassikere i Det hvite hus. Der har sportsjournalisten Trygve Gulbrandsen plassert seg med sin trilogi om Bjørndals-folket: "Og bakom synger skogene" (1933), "Det blåser fra Dauingfjell" (1934) og "Ingen vei går utenom" (1935). Når de samme bøkene også var å finne på Hitlers nattbord, forstår vi at det handler om makt i Gulbranssens bøker. I Bjørndal finner vi patriarkatets siste skanse, og slektas stolte fedre lar seg ikke svekke av industri og nykapitalisme, men bruker nevene når de slåss med bjørn. Dette ideologiske sammenfallet med "Markens grøde" ga Gulbranssen en nazistjerne som han slett ikke ville vedkjenne seg, og i motsetning til Hamsun tok han ikke i mot invitasjonen fra Hitler.

Trygve Gulbranssen skildrer Norge som i en turistbrosjyre, og blir helst lest som en akterutseilt romantiker av norske litteraturkritikere. Men utenfor det norske fagmiljøet er han godt likt, oversatt til 30 språk, og filmatisert så elendig at det fortsatt er grunn til å lese bøkene. [hentet herfra]

Har noen her hørt om denne karen og disse verkene? Kjenner noen til mottakelsen dengang og idag blant norske litteraturkritikere utover det som nevnes over?

Å fange land...

Skarstein — Tue, 11 Nov 2008 01:33:46 +0100

Etter gjentatte oppfordringer fra vår medbløgger Poetrix, tenkte jeg at jeg skulle plage dere med en ny bit fra min biografi om Adolf Hoel.

Denne gang handler det om Antarktis. Historien om hvordan Norge endte opp med et territorialt krav på et av kakestykkene i dette store kontinentet er en relativt ukjent bit av norsk polarhistorie. Her følger min versjon av rollen polarforskeren Adolf Hoel hadde i det som utviklet seg til bortimot en spionhistorie. Historien begynner med at Adolf Hoel tilfeldigvis er i Berlin i 1938, og det som følger er utdrag fra biografien:

I Berlin skal Hoel i for bindelse med Polarutstillingen blant annet oppsøke forskeren Ernst Hermann, som Hoel hadde truffet på Spitsbergen år tidligere. Men Hermann er visstnok bortreist og ikke å treffe. Hoel trasker videre til Propagandaministeriet for å diskutere utstillingen med de tyske ansvarlige. Mens Hoel er på kontoret til en av embetsmennene i ministeriet, kommer det en rikstelefon. Hoel skjønner av samtalen at det utrolig nok er Ernst Hermann embetsmannen har på tråden. Hoel ber om å få tale med ham etter at embedsmannen har snakket ferdig. Men røret blir ganske enkelt lagt på når samtalen er ferdig, og embedsmannen sier at han ikke kjente Hermanns telefonnummer.

Hoel, som endelig er rett mann på rett sted, skjønner at han må handle. Han ringer igjen hjem til Dr. Hermann og får polarforskerens kone på tråden, “hun kjente meg godt av omtale”. Hun kan opplyse at Hermann desverre er i Hamburg for øyeblikket og at det nok kommer til å ta en stund før han er tilbake. Han var nemlig på vei til sydpoltraktene med en større tysk ekspedisjon. Hoel forstod “straks at det dreiet seg om en ekspedisjon til den del av Sydpolkontinentet hvor vi hadde planer om å okkupere”.

Han begir seg umiddelbart til den norske legasjonen i Berlin og greier ut om de tyske planene; “Mine opplysninger skulle øyeblikkelig telegraferes til vårt utenriksdepartement.” Hoel tør ikke ta kontakt med myndighetene i Norge direkte, av frykt for at tyskerne skal finne ut at den norske okkupasjonsentusiast fremfor noen har kommet på sporet av Hitlers antarktiske ambisjoner. Først når han ankommer nøytral svensk jord 22. desember, ringer han til utenriksdepartementet og får gjort grundig rede for hva han har klart å snappe opp av tyskernes planer. Ekspedisjonssjef i departementet, Jens Bull, noterer heftig mens Hoel greier ut. Og det er ikke rent lite han har gravd frem som norsk frilansagent i Hitlers hovedstad: “Fortrolig P.M. Docent Adolf Hoel meddeler i rikstelefon fra Stockholm idag at der lørdag i forrige uke gikk en stor ekspedisjon fra Hamburg til Sydpolsområdet. Ekspedisjonen omgis med den største hemmelighetsfullhet, og det var ved en ren tilfeldighet at Hoel fikk vite om den. Ekspedisjonen er ombord på dampskipet «Schwaben» som er på ca 10.000 tonn og utstyrt som moderskib for fly. Det har to flyvemaskiner og katapult, og der er 11 vitenskapsmenn ombord, hvoriblandt kaptein Ritcher og Ernst Herrmann som tidligere flere ganger har vært på Spitsbergen med ekspedisjoner. Docent Hoel var nettopp nu kommet til Stockholm fra Tyskland; han hadde ikke turdet å skrive eller telefonere om saken fra Tyskland, men hadde underrettet vår legasjon i Berlin.”

Og i sterk kontrast til det Hoel oppfattet som tafatte politikere i kampen om Eirik Raudes Land, så reagerer regjeringen nå momentant. Allerede 2. januar 1939 blir Hoel kontaktet av utenriksdepartementets byråsjef og bedt om å forberede kartografisk materiale over området samt en oversikt over norske antarktiske interesser. Tydeligvis hadde ingen samlet på den “lengere utredning” som Hoel hadde satt sammen omtrent over natten og sendt departementet bare en måned tidligere.

De 22 personene som møter opp i Statsrådssalen 5. januar representerer politiske, økonomiske og sakkyndige Antarktis-interessenter. Statsminister Nygaardsvold og to av hans statsråder møter opp. Major Hjalmar Riiser-Larsen, direktør Viggo Widerøe, samt tunge aktører i norsk shipping- og hvalfangstmiljø er også innkalt, inkludert hvalfangstrederen Lars Christensen. Kort sagt: En handlingsklar og kompetent gruppe beredt til å fatte raske avgjørelser. Utenriksministeren tok ordet og greide ut om situasjonen. Han forklarte at en norsk okkupasjon i Antarktis var blitt aktualisert gjennom at tyskerne var mistenkelig interessert i polare okkupasjoner, samt at de hadde rustet ut en ekspedisjon til sydpolkontinentet. Hoels to berøringer med de tyske planene var altså hele bakgrunnen for den plutselige norske interessen i Antarktis. Etter flere års Antarktis-dvale gjaldt det nå å handle før det var for sent. Det besluttes at Norge både hadde sterkt nok behov og god nok begrunnelse. Gjennom Norges tidlige ekspedisjoner til kontinentet via Amundsens erobring av polpunktet, de omfattende Norvegia-ekspedisjonene til hvalfangstrederen Lars Christensen og hvalfangernes undersøkelser av området, hadde man etablert et sterkt rettsgrunnlag. Og med den norske hvalfangsten utenfor kysten var det økonomiske behovet til stede. Om et fremmed land skulle okkupere atlanterhavskysten av Antarktis, ville de nok komme til å “trekke sjøgrensen så langt fra land som overhodet mulig”, med alvorlige konsekvenser for norsk hvalfangst i området.

Okkupasjonen skulle, om enn hastig, gjennomføres grundig og korrekt. Saken måtte ikke bare kjøres gjennom det norske byråkratiet, men i tillegg måtte Norges sendemenn i utlandet arbeide for støtte fra så mange land som mulig. Men vil man, så kan man. Allerede 14. januar, omtrent rett foran nesen til den tyske Schwabenland ekspedisjonen, kunne den kongelige resolusjonen som trekker landet inn under norsk overhøyhet, offentligjøres: “Kongen samtykker og skriv under eit framlagt utkast til kongeleg kunngjering om at den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Island Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45 grader austleg lengd) med det landet som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt blir dregen inn under norsk statsvelde.” Og allerede fire dager etter, på Hoels oppfordring, oppretter handelsdepartementet en navnekomité for antarktiske stedsnavn, med Hoel som leder.

De aller fleste land aksepterte den norske handlingen uten videre. Til og med Norges erkefiende i Antarktis, Storbritannia, gav høsten samme år sin fulle anerkjennelse til den norske territorialervervelsen. Tunge unntak var Tyskland og Sovjetunionen, samt USA og Chile. Sovjetunionen hevdet at russiske sjøfolk hadde oppdaget området og fant den norske anneksjonen ulovlig. USA og Chile var mer forsiktige i sine protester. Sterkest ut gikk naturlig nok Tyskland, som avviste den norske anneksjonen og fremmet krav på et område som i sin helhet lå innenfor det norske kravet. Man hadde ikke droppet svermer av hakekorsflagg i bitende kulde over “Neu-Schwabenland” for ingenting. Den tyske ekspedisjonen hadde også gjennomført omfattende utforskning av området i perioden den var i Antarktis. Men som de fleste andre tyske utenrikspolitiske ambisjoner fra denne tiden, kollapset også denne med Tysklands nederlag etter den andre verdenskrig.[1]

Hoels testamentforvalter Paul Røer, som kjente Hoel fra midten av 1930-tallet, var ikke gjerrig i sin beskrivelse av Hoel og Norges handling i saken: “Det er neppe tvil om at Hitler her ble påført sitt første nederlag i sin raskt fremadskridende okkupasjonspolitikk.”

“Noe pompøst, men ikke helt uten kontekstuell realisme”, kaller Skagestad (2005) Røers tolkning av hendelsens betydning.

[1] Men det har ikke stoppet ryktene om Neuschwabenland til å florere etter krigen. Flere kilder etter krigen har hevdet at tyskerne bygde en hemmelig base i Dronning Maud Land under Schwabenland-ekspedisjonen, og at tyske U-båter, gullskatter, høyteknologiske tyske UFOer og ikke minst Hitler selv, enten i live eller hans aske, fant sine siste skjulested her. Summerhayes & Beeching (2007) har dog helt ødelagt denne særdeles fantasifulle og fargerike delen av etterkrigstidens Nazi-mytologi.

Vår mann i Berlin, 1938
Passfoto av Adolf Hoel

Utdraget over er hentet fra boka "'...men så kom jo den 9. april i veien.' - Adolf Hoel - den glemte polarpioner" utgitt på Happy Jam Factory juni 2008.

Den perfekte julegave? ;)

Drømmefall

Skarstein — Sat, 25 Oct 2008 21:20:34 +0200

Fra en skrivestafett...

Inez lukket notisboka. Hun hadde bladd gjennom hele boka og talt nøyaktig hundre og søttifem nedskrevne datoer. Helt siden den kalde, klare høstdagen hun som tolv år gammel for første gang oppdaget blod i skrittet, hadde hun notert datoene i denne boka. De siste årene hadde hun likt å bla i boka, telle datoer. Hun nøt hvordan blekket vekslet i farger fra gang til gang og hvordan håndskriftens form, som hennes form, hadde endret seg.

Det var nå over førtiåtte dager siden sist gang hun hadde notert en dato. Bare to ganger tidligere hadde det vært så lenge mellom datoene. Men aldri før hadde mannen fortsatt vært hos henne når hun begynte å tenke på notisboka igjen. Men Elian var her fremdeles. Hun var yr på tanken om at alt nå skulle bli annerledes.

Han sov med henne denne natten også, slik han hadde gjort de siste tjuefire nettene. Treet som vanligvis stengte himmelen ute fra rommet svaiet i den sterke vinden. Den klare nattehimmelen sparret med trekronens silhuett på Inez’ lyseblåe gulv. De hadde snakket om hennes hovedfagsoppgave i psykologi kvelden før. Nå lå hun og drev urolig inn og ut av søvne med Elians pust. Alt var allerede annerledes.

«Gastro-kognitiv støy, Inez.» Elian hadde reist seg opp på albuen i senga og snakket nå til henne med rolig, klar stemme.
«Castro liker sløyd?» svarte Inez søvnig forvirret. Det knep i magen. Anderledes.
«Jeg er bare gastro-kognitiv støy, Inez.»
«Hva? Gastro-kognitiv støy?»

Inez våknet i fallet fra senga. Hun husket at gulvet var hvitt rett før hun traff det. Det knep fremdeles i magen. Hun så at sengen var tom og merket menstruasjonsblodet på den hvite nattkjolen.

Svett i Nansens peisestue

Skarstein — Thu, 23 Oct 2008 12:44:47 +0200

Alle Polhøgdas vinduer var mørke. Jeg kom frem en time før avtalt tid og frøys. Ruslet i skumringen nedover en nedløvet og overraskende smal og kort Fr. Nansens vei. Trivelig i høstmørket. Jeg skjærer over plenen og støter på det som ser ut til å være Nansens grav midt i hagen. Her hviler altså den karen.

Der strippet jeg uhøflig ned til bar overkropp. Nei dessverre, ingen mystiske polarhelt-ritualer i gjære. Måtte bare komme inn i et marginalt finere (og renere…) antrekk etter en lang dags ferd mot foredrag i Polarklubben.

Snart begynner lys å sveipe ujevnt men repeterende over de løvløse trærne som fyller hagen. Polhøgdas silhuett skjerpes hver gang en bil siger inn på parkeringsplassen på andre siden av bygningen. Tårnet er markant. Jeg står fremdeles skjult i mørket foran Nansens grav.

En halv time før programfestet taletidspunkt trår jeg over Nansens dørstokk. Fra utsiden hadde husets mørke virket kaldt. Derfor overrasker varmen. Det er et staselig, men likevel trivelig rom som møter meg. Mørkt panel ispedd fargerike veggmalerier. Inne i stua er det allerede i ferd med å fylles opp. Jeg hadde sett for meg et langbord eller et forelesningsrom, istedet skal foredraget holdes i Nansens peisestue. Fine gamle møbler. Et par tunge sofaer, noen bord, og en mengde ulike stoler er i ferd med å flyttes på plass. Foran et lysbildelerret som har blitt lyst opp av flere dias enn powerpointpresentasjoner.

Jeg hilser på møteansvarlig og forsøker skjule min utålmodighet når jeg spør etter prosjektoren. For å finne roen må jeg vite at Macen og prosjektøren snakker samme språk. Det har aldri vært et problem. Før i kveld.

«Check cable connection» står det i tynn hvit skrift på et skrikende blått lerret. Klokka er 19:15. Trallala. Jeg checker og checker og checker. Napper kabler ut, like kjapt som jeg setter dem inn. Overganger kakkes og kontakter vrikkes og skrues inn. Rebooter mac, prosjektør og hjerne flere ganger. Stopper meg fra å dra lerretet opp og ned igjen for å restarte det også. Tiden går, jeg svetter, rommet fylles av polare celebriteter. Vi kobler på en annens medbrakte PC som umiddelbart finner prosjektørens tone. Mac-fanatikeren i meg forbanner prosjektører, gamle lerret og ikke minst PC-er som frekt funker.

Jeg tørker litt svette fra pannen, reiser meg opp og kikker ut over publikum mens min bakoversveisende Keynote-presentasjon degraderes til en Powerpointpresentasjon på en minnepinne. Klokka er 19:30, oppsatt starttid. Jeg kremter, og praten stilner - jeg smiler og sier med min triveligste stemme: «Jeg har litt trøbbel med oppsettet her.»

Som den pedagog jeg ikke er, ser jeg mitt publikum an. Vi er kanskje tre personer på denne siden av 50-års feiringa tilstede. Jeg trenger en analog analog til min fall ned i dette digitale helvete… «Jeg skal ikke forklare hva som har skjedd. Men altså, den analoge versjonen er at jeg har snubla og sølt lysbildene utover gulvet. De er snart tilbake i sitt digitale lysbildemagasin.» Noen smiler og jeg roer meg litt.

På skjermen er eksporten ferdig og det blinker lystig «Some compatibility-issues were experienced. Review or dismiss?» Jeg dismisser det hele og forsøker åpne fila. Ser man bort i fra nye mengder perspirasjon som pipler ut av min smekre kropps overflate, så er en ny sur feilmelding det eneste synlige resultat av dette åpningsforsøket. Klokka er nå 19:31.

Gode råd er i ferd med å bli rådyre. Jeg forsøker å eksportere på nytt. Klokka er 19:32. Samme rad av feilmeldinger. Jeg åpner opp eksportdialogen igjen og ser at jeg kan eksportere til PDF. Trallala. Mens eksporten kjører tenker jeg på alle mine diskre og elegante overganger, timinger etc som nå sannsynligvis skrelles bort idet presentasjonen presses inn mellom PDF-formatets trange og sylskarpe kanter. Klokka er nå 19:34 og møtelederen tar ordet og prater om alt annet. Jeg røsker minnepennen ut fra Macen og åpner PDFen på PCen. Ingen feilmelding, første slide smeller opp så retro-lerretet formelig blafrer i solvinden fra prosjektøren. PC-en gotter seg på skjermen mens Macen gremmes.

Fra sin projeksjon på lerretet kikker Adolf stramt på forsamlingen.

Og jeg, endel erfaringer rikere, er igang. Glad jeg har enda en t-skjorte å skifte inn i.

: Et strengt blikk...

Foredrag: Adolf Hoel - den dømte polarpioner

Skarstein — Sun, 19 Oct 2008 21:13:54 +0200

Forrige gang var det på Svalbard. Nå får DU muligheten til å høre meg prate og prate og prate og gestikulere i det vide og breie om Adolf Hoel og boka jeg skrev om denne spesielle karen. Dvs, om du bor i Oslo-området...

Polarklubben har i forbindelse med boka mi om Adolf Hoel invitert meg til å komme og holde et foredrag om mannen. Så jeg pakker min laptop med bilder, film, kildemateriale og annet og legger ivei.

Jeg gleder meg!

Sted: Polhøgda, Fr. Nansens v. 17, Fornebu.
Tid: Onsdag 22. oktober kl. 19.30.

Møt opp!

PS! Kanskje vi kan dra igang en mini-bloggtreff på kvelden? Gi beskjed om noen vil ta en øl eller to etter foredraget...

Messende alternativ...

Skarstein — Sat, 4 Oct 2008 12:45:07 +0200

Alternativmessetiden leger absolutt ALLE sår

Men i korthuset tør ingen kaste den første krystall.

Ingen aura for glorete, ingen energifelt for små, ingen konspirasjonsteorier for store.

Men artig er det.

Selv skal jeg oppsøke den første Grafoterapi-standen jeg snubler over: Terapiform med skrift som redskap der skriftanalyse, skrift-trening og endring av denne er hovedkomponenter som igjen skal ha en effekt på psyke og kropp.

Kaptein Charles Cunningham Boycott.

Skarstein — Sun, 28 Sep 2008 12:53:23 +0200

Kaptein Boycott var muligens en streng mann. Det mente i allefall irske bønder som oppfordret andre til å ikke ta arbeide på godset han forvaltet. Stakkars - han mistet nesten hele potethøsten.

Jeg tviler sterkt på om de ansvarlige bak Forfatterbloggen ligger våkne og bekymrer seg for den litterære potethøsten de forvalter her på bloggen. Til det er det rett og slett for labert, for mye fjas og rot.

Jeg foreslår et alternativ til boikott. Nemlig at vi sørger for å avle frem en skikkelig potethøst, slik at de ansvarlige plutselig har noe de må forvalte.

Altså, planen er: vi skriver bra innlegg. Vi driver frem gode diskusjoner. Vi blogger om relevante tema. Artige, spisse, provoserende og godt utarbeida innlegg og kommentarer. Og vi tiltrekker oss media.

Da sitter plutselig de ansvarlige med en diger potethøst i marka som råtner bort om man ikke investerer i en skikkelig traktor for å bringe godsakene til markeds.

In a nutshell.

Hvor var jeg...ah, jo, søndagskaffe. En tår til, Frida?

Dagens tekniske status:

Målet:

De siste linjer

Skarstein — Thu, 25 Sep 2008 12:57:00 +0200

Bokens begynnelse vinner eller taper leseren. Javel. Dagbladet, for eksempel, liker jo å trykke diverse bøkers begynnelse og så få en fortelling fra forfatteren om denne.

Men hva med de bøkene som med sine forføreriske første linjer fikk deg til å sluke hele agnet bare for å oppdage at det hele utover mot bokas slutt ikke holdt mål? At man til slutt følte seg sveivet inn og bløgget på bar bakke - (nye fiske(r) metaforer..)

Jeg sitter etter å ha lest ei bok oftest igjen med tanker om hvordan boka slutta. Det er der forfatteren viser om han har evnet å holde på leseren etter boka er lest.

Derfor utfordrer jeg forfatterbloggens forfattere til å plukke ut en av sine egne bokavslutninger og presentere dem her for bloggerne å kommentere...

Og jeg starter jo selvfølgelig med slutten på boka mi om Adolf Hoel...og legger meg lagelig til for hogg:

Ved et lite tjern i Nittedal smuldrer i dag restene av Adolf Hoels aller siste ekspansjonsdrøm stille bort. I skala var denne ekspansjonen kun et fragment av ungdommens mange ambisiøse landnåm. Det skulle bli en anonym koie - plassert ved et tjern oppe på kollen rett nord for gården. Sommeren 1963 fikk Hoel fraktet opp plank og tømmer fra Slattum til det som skulle bli hans siste skanse. Men som et ekko fra tidligere tiders kamp mot overmakten, fikk Hoel aldri hvilt ut bak dette siste tilfluktstedets trygge tømmervegger. For i desember 1963 er Adolf Hoel, nå 84 år gammel, i ferd med å krysse en fotgjengerover-gang på Drammensveien i Oslo. Han blir påkjørt av en personbil og faller i koma. Han kommer aldri til bevissthet igjen.
Den 19. februar 1964 dør Adolf Hoel.

[fra boka "'...men så kom jo den 9. april i veien' - Adolf Hoel - den glemte polarpioneren" [Bokkilden]

På SvalBarDisk.

Skarstein — Wed, 24 Sep 2008 21:32:33 +0200

Jeg sitter og koser meg med min mørke Erdinger på Barentz, i Longyearbyen. Bartenderen påstår entusiastisk at dette er baren i Norge som selger mest av dette Tysklands eksportgull...han om det.

Jeg har akkurat holdt mitt første foredrag i det som begynner å ligne en foredragsturné. Masse folk og alle medbrakte bøker solgt&signert. Veldig trivelig. Jeg snakket i to timer og svarte etterpå på spennende spørsmål fra et engasjert publikum. Nå skal jeg drikke et par øl og så sove av en guffen forkjølelse.

Men en gang atferdsbiolog, alltid interessert i menneskers oppførsel på bar. Man har da ikke forgjeves brukt sine beste år som kikker på røyas gytegrunner!

Første observasjon er at det er labert med folk kl 21:30 på en tirsdagskveld. Men det er da noen. Fire menn sitter ved hvert sitt bord. Med en halvliter. Hver altså. Og ser i en miks av usikkerhet og kjedsomhet vekselvis ut i lufta og ned i ølen. Halvliteren snurres forsiktig. Dugget på utsiden av glasset strykes av i ytterst intrikate mønstre. Det sippes svært forsiktig. Natten er ung, ølet dyrt og damene få. Faktisk helt fraværende. Akkurat som en ettermiddag på ei gytegrunne. De snurrer hvileløst omkring, sjekker bak hver stein, skuler på konkurransen og holder et øye med marebakken for å se om noen rogn-runde lekkerbiskener skulle dukke opp fra dypet. Men foreløpig ingen damer, bare en håndfull håpefulle kalde fisker.

Akkurat som på Barentz kl. 22:00 på en tirsdagskveld. En håndfull håpefulle og snart halvfulle kalde slappfisker. Nå er neppe Barentz den type bar som ofte opplever gytinger direkte i lokalet. Men opptakten til denslags atferd kan man nok regne med har utspilt seg her før. Og i kveld? Det ser foreløpig særdeles dårlig ut for stedets håpefulle menn. Ølet kjæles til det skriker av dovenhet.

Men så blir klokka 22:30, to enslige damer dukker opp med et par minutters mellomrom. De glir begge inn og setter seg ved bardisken - fire seter mellom hverandre. De kjenner begge bartenderen, men ikke hverandre. Men etter artige poeng i praten med bartenderen gir de hverandre vennlige smil. En klar rastløshet sprer seg mellom hannene. Sporeslagene blir fastere, svingene krappere. Gytemodne røyehunner ankommet! Duften av rognveske spres i rommet¿err¿på gytegrunna.

Det kikkes forsiktig fra mann til mann innmellom "tilfeldige" sveip over damene. To reiser seg tilfeldig og setter seg mellom damene. De skal bestille øl siden de plutselig pælma ned den de hadde kjælt i stykker. Den ene karen smiler og snakker til den ene dama, og får et smil i retur. Han hopper nærmere men krasjer umiddelbart etter at dama tydeligvis ikke vil ha ham der. Hun blir sittende alene og skrive resten av kvelden. Den andre håpefulle går det bedre med. Hans dame er pratsom og smiler og gestikulere og det ser ut til å ta av. Det lukter gytemodning lang vei, tenker karen.

Den tredje mann kjenner dunstene, reiser seg og ramler ned på den andre siden av dama. Til førstemannens store frustrasjon tar damen like gledelig imot nykomlingen. De spiller seg opp og havner fort i verbalt håndgemeng. Bartenderen kommer med en pizza i eske til damen, som vifter med sporen og forsvinner glad nedover marebakken igjen. Kombatantene ser på hverandre, på bartenderen og skoter seg tilbake til sine respektive bord.

Her forlater jeg de håpløst håpefulle småfulle gyteklare hanner. Jeg har trøbbel med rennende nese og dundrende hodepine og tusler tilbake til hotellrommet og sover godt og er glad jeg er kremgodt gift. ¿

Adventdalen og flyplassen forsvinner i skydekket. En herlig tur!

Den innovative polarforsker...

Skarstein — Sun, 21 Sep 2008 17:55:38 +0200

¿Ja, redningsvesten! det er et herlig plag, som jeg tillægger mig æren av at ha indført i polarutrustningen.¿

Hoel forteller om sine utrustningsmessige nyvinninger i DNTs årbok for 1912:

Det er en almindelig redningsvest, som brukes av fiskere og sjøfolk. Dens flyteevne beror paa at den er stoppet med et slags plantedun. Dens vegt er minimal, og den kan let føres med i en rygsæk. Den varmer uhyre, og er derfor prægtig at ta paa, naar man for eksempel har gaat sig svedt ved bestigningen av en fjeldtop og skal arbeide der oppe i blæst og kulde, kanskje flere timer.

Dagens toppturungdom med dunjakken i sekken har altså Hoel å takke.

Opp og inn i Spitsbergens indre under de tidlige norske ekspedisjoner. (foto: Adolf Hoel, august 1909)

En tur til Svalbard...

Skarstein — Sat, 20 Sep 2008 21:36:51 +0200

Den store prosentandelen av Forfatterbloggere som bor på Svalbard får nå mulighet til å dukke opp på folkebiblioteket i Longyearbyen og høre meg prate og prate og prate og gestikulere i det vide og breie om Adolf Hoel og boka jeg skrev og denne spesielle mannen.

Jeg gleder meg!

Sted: Longyearbyen Folkebibliotek
Tid: Tirsdag 23. september, kl 1930

Møt opp! De serverer til og med vin!

Jeg kommer også til Oslo og Tromsø (muligens også Ålesund) i oktober/november...mer info følger.

En måned, en bok

Skarstein — Thu, 18 Sep 2008 17:59:58 +0200

Hulderjenta nevnte det i høyrefila for et snaut døgn siden, men det forsvant fort og relativt ukommentert nedover i bloggens utøyla autobahn.

Jeg tar det derfor opp igjen:

NAtional NOvel WRiting MOnth - NANOWRIMO

Det er utrolig artig. 50 000 ord skal ned på papiret eller utrykkes i pixler på en måned. November måned.

En bok på en måned.

I fjor ble 1,187,931,929 ord skrevet i prosjektet.

Det er finnes så mange rundt om kring som sitter med en ide, en tanke om noe, men som bare aldri setter seg ned og skriver den ut. Her får man et slags gruppepress i den grad man vil, hvor ens daglige "word-counts" legges ut til spott & spe, heder & ære, alt ettersom. Om man vil. (Det finnes til og med en facebook-applikasjon som henter din daglige ordproduksjon og legger den ut for deg...).

Og det er ikke gull alt som skrives - men man skriver - og som med alt annet håndtverk, så blir man bedre om man praktiserer...

Bli med - og del her på FB hvordan det går!

Her og nå - hvem blir med?

NS-agent på Øst-Grønland i 1941.

Skarstein — Thu, 18 Sep 2008 14:44:19 +0200

Jeg hadde akkurat sendt inn et manus til tidskriftet Polar Research. Min første ekspedisjon inn i norsk polarhistorie. Om den norske okkupasjonen av Østgrønland i 1931. Grønlandsaken var stor på trettitallet. Desto dypere ble fallet inn i forglemmelsen når domstolen i Haag dømte i dansk favør.

Hallvard Devold var en av Grønlandsaktivistene, og ikke minst lederen av ekspedisjonen som i juli 1931 heiste det norske flagget i Myggbukta og erklærte landet norsk. Og det var omtrent det jeg visste om mannen. Men han virket spennende. Så uten noen konkrete baktanker gikk jeg til min venn Google og spurte hva hun visste om Devolds videre skjebne. Etter å ha bladd meg gjennom et par sider med treff jeg allerede kjente til dukket den følgende teksten opp på en side fra Franklin D. Roosevelt Presidental Library and Museum:

«September 18, 1941 MEMORANDUM FOR THE PRESIDENT
The substance of recent reports received from
Commander Task Group 6.5 (Northeast Greenland Patrol[¿]),
is of possible interest to the President.
The sixty ton Norwegian steamer BUSKOE, chartered by
Norwegian expedition headed by Hallvard DeVold,
was boarded by U.S.C.G. cutter NORTHLAND at Myggbukta
on 12 September.»

(Se resten av teksten her.)

Det var mildt sagt et sjokk. Folkehelten fra Grønlandsokkupasjonen i 1931 arrestert av amerikanerne på Grønland i september 1941?

Før Pearl Harbour?

Jeg begynte grave. Og det ble et par historier (denne og denne) samt et kapittel i boka mi om Adolf Hoel.

Og historien er kort fortalt denne:

Det gikk ei ishavs-skute fra det tyskokkuperte Norge mot et USA-kontrollert Grønland i krigens tidlige 1941-dager, for å forsyne fangstmenn på Øst-Grønland med proviant og annet utstyr. Skuta var, i år som alle tidligere år, sendt ut av Adolf Hoel og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (nå Polarinstituttet). Hvilken kjøpslåing han måtte gjennom for å få tyske okkupasjonsmyndigheter med på dette må gudene og landssviksarkivene vite. Men nordover gikk nå engang den slitne ishavsskuta Buskø på sensommeren 1941. Laukvik på Senja er siste stoppested før skuta skal ut over Atlanteren mot Grønland.

Hvilke tanker Hallvard Devold gjorde seg når Obersturmführer Hermann Krause dukker opp der i den lille bygda. Han har med seg et radiosett og snart dukker også en NS-mann opp. Han skal bli med skuta, innlosjere seg i en av fangsthyttene, lengst nord i fangstområdet på øst-Grønland, og sende værmeldinger av stor betydning for Luftwaffes operasjoner i Nord-Europa. En NS-agent med lumske hensikter. Mannskapet protesterer, men okkupasjonsmaktens representant er urokkelig. NS-mannen skal med. Og slik blir det.

NS-mannen var Hirdens sveitfører i Bergen idet krigen brøt ut. Akkurat hvorfor han ble plukket ut for å dra til Grønland kan man lure på. Men fra forespørselen kom gikk det ei snau uke før han var på vei nordover mot Tromsø og Laukvik. Og imellom hadde han fått opplæring i radiosending og meterologi hos Gestapo i Oslo.

Men slik gikk det ikke. Agenten ble satt i land der nord, med radioen pakket i kofferter og to fangstmenn som definitivt ikke ønsket å ha noe med en NS-mann å gjøre. Herlig utgangspunkt for en overvintring som ville komme til å kreve alt av dem alle tre. Buskø ble oppbragt kort tid etter, av amerikansk kystvakt som patruljerte Grønlands øst-kyst. Av Buskø-mannskapet fikk amerikanerne vite om radiosenderen og agenten, og de gikk sporenstreks nordover og arresterte NS-mannen.

Radiosenderen brennes av US Coastguard utenfor fangsthytta september 1941.

Hans skjebne videre er relativt ukjent. Han ender med resten av Buskø-mannskapet opp i Boston og lange forhør. Deretter går han som eneste ombord i fengsel. Et USA som enda ikke er i krig har altså tatt sin første krigsfange. Og fangen er en forvillet bergenser med NS-medlemskap og ukeskurs i radiosending. Arrestert i ei fangsthytte i det nordligste øst-Grønland. Av amerikansk kystvakt tusenvis av kilometer fra amerikansk kyst. Herlig. Etter krigen opprettes det en landssviksakmappe på NS-mannen. Men av økonomiske grunner utleveres han ikke til Norge. I følge samme mappe sitter han sannsynligvis fengslet til etter krigen, ca 1947. Familien, derimot, påstår at han etter et par månder i fengsel forsvant under jorden i USA for deretter å ta seg jobber i Sør-Amerika. Ikke før i 1979 kommer mannen til Norge igjen, for å se sin familie igjen for første gang siden sommeren 1941. Han bosetter seg i Sverige, gifter seg med en jødisk kvinne og får tradisjonell jødisk begravelse når han dør på sent 90-tall.

Nå lurer jeg på om historien om denne NS-mannens merkelige ferd over fjellet fra Bergen til Oslo, til Laukvik og videre til Petersbukta, derfra til Boston og fengsel i USA og videre liv, er romanstoff. Hva synes du?

Great gig...

Skarstein — Wed, 17 Sep 2008 21:53:12 +0200

En augustdag i 1988 var jeg omtrent fortapt. Jeg stod helt fremme ved scenen på Valle Hovin og Pink Floyd (minus Waters... ) var på sin Momentary Lapse of Reason-tour. 18000 var vi.

Lasershowet var fantastisk for en fersk konsertgåer som meg. Og under et laser & røyk-generert grønt hav var jeg fortapt i den ordløse men dramatiske koringa til "The Great Gig In The Sky".

Husker jeg så på mannen som satt bak en pervers mengde keyboards, litt tilbaketrukket, med sin grå manke. God overdøvet lyd og imagemessig av både David Gilmores ruvende gitar og Nick Masons småstreberske show i trommeburet.

Men mandag døde Richard Wright. 65 år gammel. Sørgelige saker.

Hotnights morning.

Skarstein — Thu, 11 Sep 2008 11:21:59 +0200

Fra 1 til 5 i natt med skrikende unger over hele huset. Urk.

Nå, på kontoret, Sahara Hotnights og kaffe.

Og dagen begynner å lysne.

Såvidt.

Tips: Skrive-relaterte podcaster...

Skarstein — Wed, 10 Sep 2008 15:18:58 +0200

Jeg kaster meg på den gryende tipsebølgen, og vil trekke frem to podcaster som jeg har hatt mye glede og av og til litt nytte av:

Writers on Writing - http://writersonwriting.blogspot.com/
En podcast som følger en nokså fast oppsatt mal. En eller to forfattere (eller deromkring) blir intervjuet enten alene eller samtidig om deres bøker og skriveprosess. Av og til veldig bra, men av og til litt plagsomt dårlig lyd. Men verdt å undersøke - synes nå jeg...

NPR Books - http://www.npr.org/rss/podcast/podcast_detail.php?siteId=89697155
National Public Radios podcast om bøker og denslags. En lengre, og bedre spør du meg, utgave av P2s Boktilsynet. Man prater om bøker, skriveprosess og denslags. Har fått mange gode boktips og ideer fra denne.

Begge er på engelsk, men vår alles Tom Egeland stands clear for to help you oversit anything you had to wonder about. :)