Bokliste


 

Thorvald Steen


sier det som det er

 
torsdag des 21, 2006

Tanken på å bli stakkarsliggjort

I går fikk jeg et brev fra en leser. Vedkommende takket meg for boka og viste til at sidene 134 og 135 hadde betydd noe spesielt for henne (det handler om når gutten blir bedt om å legge krans på mormorens grav).


Han skriver: "Særlig disse to sidene gir meg evne til å forstå med hvilken uforstand nære venner og familie forholder seg til meg og min sykdom. Men, hvordan skal familie og venner forstå hvordan det er å leve med en funksjonshemming når jeg har valgt å holde tilbake informasjon fordi jeg ikke orker tanken på å bli stakkarsliggjort?"


Jeg må si at denne konflikten har jeg hørt om mange ganger, og jeg kjenner den også igjen selv. Min oppfordring er at folk må prøve å sette seg inn i den funksjonshemmedes situasjon ved å ikke buse på med å skulle hjelpe å løfte opp, osv., men å spørre om vedkommende vil ha hjelp. Det er ofte velmenende når folk iler til for å løfte, bære, støtte, osv. men jeg anbefaler man spør først.


Takk for mange hyggelige responser på mitt siste blogginnlegg. Herved sier jeg God jul og et Godt nyttår, med en særskilt hilsen til Jon Hjørnevik og hans friske, ujålete dikt.


Helt til slutt: Ikke glem å sette opp fuglenekene.


PS! I løpet av vinteren og våren skal jeg på forskjellige arrangementer med Vekten av snøkrystaller. I flere av de sammenhengene vil jeg komme tilbake her på bloggen.


tirsdag des 12, 2006

Fort gjort å bli moralist overfor unge mennesker

Hjertelig takk for hilsen på mitt siste blogginnlegg fra John Inge og Mari fra Svolvær. Det var et gildt og trivelig bokbad og opphold på baccalaorestaurant i Svolvær og på Svolvær videregående skole. John Inge påpeker noe viktig ved forfatterbloggen.no. Da jeg begynte å skrive på min blogg, drøyde det med reaksjonene. Jeg lurte en stund på om den i det hele tatt ble lest. Men etter hvert var det flere som fortalte meg at de leste den, uten at de selv turte å skrive i den. Og nå skjønner jeg at John Inge har rett, nemlig at forfatterbloggen har en funksjon for de mange oppegående leserne i landet. Man kan kommunisere direkte med forfatteren. Etter hvert har jo også stadig flere tatt opp tråden fra temaet i romanen Vekten av snøkrystaller, noe som tydeligvis har utfordret både leseren og meg.


I går kveld møtte jeg en kvinnelig drosjesjåfør som leser bloggen. Hun var bekymret for hva barna hennes leste av litteratur. Hun ville gjerne at de skulle lese "ordentlige" ting. Hun syntes det var trist at de ikke leste bøker i det hele tatt. Jeg fortalte at da jeg var på deres alder, i slutten av tenårene, leste heller ikke jeg bøker. Hun spurte meg om råd, og jeg sa til henne at det viktigste er AT de leser. Det var to ting jeg leste på den tiden. Det var sportssidene i avisene, og historier fra 2. verdenskrig. Jeg kunne ane en form for lettelse hos drosjesjåføren. Men, det er viktig nok en gang å si at det er fort gjort å bli moralistisk i forhold til unge mennesker og litteratur. HVA de leser er underordnet.


To ting på tampen. Jeg har i det siste hatt liten tid til å blogge, fordi jeg har vært dypt involvert i Torgersensaken. Granskningskommisjonens avgjørelse sist fredag var sjokkerende, men ikke uventet for meg. Den saken ber jeg dere følge på www.torgersensaken.no. Og, for dem av dere som er opptatt av hvordan det selvbiografiske spiller inn i skjønnlitteraturen, et tema som er blitt tatt opp i denne bloggen i høst, viser jeg til min egen kronikk i Aftenposten 5. desember (se Mine lenker).

mandag nov 27, 2006

Det er krevende å være et ungt menneske og ikke ha et fnugg av innsikt i psykiske lidelser

Sist fredag var jeg på Sundvollen og foreleste for Vinderen DPS som hadde sitt årlige seminar. De ansatte i Vinderen DPS er helsepersonell som jobber i psykiatrien som blant annet leger, psykologer, sykepleiere. De de ønsket å høre var hvordan gutten i Vekten av snøkrystallter reagerte på å få sin diagnose. Om sjokket ved å få vite at man er alvorlig syk. Det som gikk opp for meg der jeg sto foran publikum, var at når man får bearbeidet dette sjokket så handler det egentlig om at man oppdager at man er blitt forrådt av sin egen kropp. Og etter en sorgreaksjon, som for eksempel kan være total apati eller selvmordstanker eller noe midt i mellom, så handler egentlig den neste fasen om å akseptere sin "nye" kropp. Som dere husker, opplever gutten i Vekten av snøkrystaller at moren bli innlagt på Gaustad sykehus (som forøvrig ligger like ved Vinderen). Det som jo også er et viktig tema i romanen er hvordan det er å være pårørende til en psykiatrisk pasient. Det er mange barn og ungdom som er det. Og foreldrene kan være på institusjoner, men de kan også i høyeste grad være hjemme. Det er svært krevende å være et ungt menneske og ikke ha et fnugg av innsikt i psykiske lidelser. Dette prøvde jeg å redegjøre for gjennom egne erfaringer og ved å lese fra boka. Det som gledet meg veldig på arrangementet, var at en gammel kjenning av meg, som jeg første gang møtte på Veksthuset på Gaustad (behandlingssted for stoffmisbrukere), også var invitert til Sundvollen som innleder for å fortelle om hvordan det var å være pasient i psykiatri og rusomsorgen. Men det som imponerte meg aller mest var å høre ham lese dikt igjen, akkurat som da han i sin tid var riktig dårlig (nå snakker jeg om for 20 år siden), det var med hvilken energi han framførte sine egne dikt.


Takk for flere kommentarer på min siste blogg. Til Marit vil jeg si at jeg er enig med deg i at det hadde vært lurt med en turnéliste for hvor man er hen i løpet av høsten. I dag reiser jeg til Svolvær og skal oppre der på et utested som heter Bacalao. I morgen er jeg på Svolvær videregående, og på onsdag er jeg på bokbadet på Rockefeller i Oslo kl. 19. Når det gjelder Vestfold, så har jeg vært i Stokke, men jeg har dessverre ikke p.t. noen avtaler i Vestfold før jul. Men, det finnes en fantastisk dykting bokinspirator ved navn Liv Gade i Sandefjord. Kanskje jeg burde kommet dit? Spør henne.

onsdag nov 22, 2006

Til Kristiansund

Kanskje jeg møter noen av dere de neste dagene? I dag bærer det av sted til Arild Stavrums og Ole Gunnar Solskjærs by. I kveld kl. 19 skal jeg på utestedet Onkel og vennene hans, sammen med blant andre Per Egil Hegge. I morgen kl. 10 er er jeg på Sundvollen hotell mellom Oslo og Hønefoss, fredag skal jeg til Seilet hotell i Molde, og på lørdag opptrer jeg kl. 14 i Teatret vårt i Molde. Jeg er på bloggen igjen mandag morgen.

mandag nov 20, 2006

Til Martin,

Takk for kommentaren din om åpenheten og problemene med dem. Du spør om det ikke hadde vært på sin plass med større åpenhet når det gjelder familien i Vekten av snøkrystaller. Jo, ideelt sett hadde det vært det, men mitt poeng er at virkelig åpenhet krever et samfunn som kan håndtere den, også. Vet du for eksempel at folk med min sykdom, og andre tilsvarende lidelser, ikke får livsforsikring selv om det er ingenting som tyder på at jeg skulle leve kortere enn andre? Og ingen må fortelle meg at omgivelsene ville omgås moren til gutten på lik måte som hennes andre arbeidskolleger ved Ullevål skole om familien hadde vært åpen med hensyn til hennes psykiske lidelse.


Og, takk for din utstrakte hånd, Torgrim. Den tar jeg imot. Jeg deler forøvrig din skepsis til hvordan en del romaner som har selvbiografiske trekk, blir presentert på denne høsten.

fredag nov 17, 2006

Poesien er språkets Formel 1-klasse

Først må jeg takke for kommentarene i mitt forrige blogginlegg med hensyn problemene når det gjelder åpenhet med hensyn til fysiske og psykiske lidelser. Igjen får jeg bekreftet at virkeligheten ikke er så veldig forskjellig fra 1971 til i dag. Mandag morgen svarer jeg på Martins kommentar. Til Tom Egeland vil jeg si at denne usedvanlig aktive reisehøsten er et privelegium, selv om jeg ikke får så mye tid til å skrive annet enn i bloggen. I august bestemte jeg meg for at denne høsten skulle jeg vie meg til å møte lesere. Etterspørselen har vært enorm. Det er flott å få møte så mange oppegående, aktive lesere. Jeg har tatt meg tid til å lytte og snakke.


Bloggeren Veslehilde har nettopp blurbet om Vekten av snøkrystaller på sin bloggside. Til henne vil jeg si noe om forholdet mellom poesi og prosa, fordi hun påpeker det poetiske språket i romanen min:


I Norge er det blant romanforfattere en ganske utbredt forståelse av hvor viktig poesien er. Mange av oss debuterte for eksempel som lyrikere - Wassmo, Saabye-Christensen, Tønseth og undertegnede, for å nevne noen. Helt fra Den norske Forfatterforening ble til i 1893, har romanene kommet i mye større opplag enn lyrikken. Men, fram til i dag har romanforfatterne "sponset" lyrikken slik at lyrikerne har kunnet arbeide med sin utrolig viktige sjanger. Poesien, eller lyrikken, er nemlig den av de litterære sjangerne som utvikler norske prosa mest. Lyrikerne gjør språket vårt bedre, og de fortjener derfor all støtte de kan få. I Norge er det også slik at medlemmer av Den norske Forfatterforening, som skriver romaner som kommer ut som hovedbøker i bokklubbene, gir en viss andel av inntektene sine til stipender, som også lyrikerne nyter godt av.


Lyrikken er språkets Formel 1-klasse. Det som først utvikles i formel 1-bilene, blir etter noen år brukt i personbilene. Slik er det også med poesien. Det som blir oppfattet som nytt og "rart" i poesien, blir etter flere år en del av hverdagsspråket. Ta for eksempel Henrik Wergelands bruk av bilder i språket, eller Asbjørnsen og Moes "øyne så store som tinntallerkner".

onsdag nov 15, 2006

Vær forsiktig med åpenheten

Siden sist jeg var inne på bloggen, har jeg blant annet vært på Skrivekunstakademiet i Bergen, hvor jeg tilfeldigvis møtte bokinspirator Liv Gade som holdt foredrag for bokhandlere. Jeg har vært i Stavanger på besøk i bokhandel, og på Sting-konsert, og i Trondheim, hos Bokhandler Brun, rakk jaggu meg Anne B. Ragde å komme innom før premieren sin for å gi meg en klem og attpåtil kjøpe en bok til sin niese, premieren gikk forøvrig fantastisk. Mandag var jeg på Diakonhjemmet i Oslo og opptrådte, og i går kveld var jeg i Vikersund etter å ha kjørt i halvannen time på glatte veier. Det var en helt spesiell opplevelse for meg da jeg stanset foran Vikersundbakken, som lå i mørke denne novemberkvelden. Selv om jeg stoppet på veien, snudde bilen og satte tåkelysene i bakken, fikk jeg ikke sett allverden, men jeg fantaserte desto mer over hvordan det måtte være å hoppe i denne praktbakken som betød så mye for meg som gutt. En hoppbakke som for min del har vært den største produsenten av drømmer. Deretter kjørte jeg til Modum bibliotek, hvor blant andre mine forfatterkolleger Hagen, Skjelbred og Bottolvs leste sammen med meg. For meg personlig var det ekstra stas at en forfatter jeg beundrer særdeles mye, Thure-Erik Lund, var kommet for å høre på meg. I år har han selv skrevet nok en glimrende roman, med tittelen Inn. At han ville kjøpe boka mi, gjorde meg mektig smigret og glad. I dag skal jeg opptre på Voksenåsen i Oslo, og i kveld reiser jeg til Trondheim. Bokhøsten krever sitt.


Men det jeg ville ta opp i dag, er noe som jeg stadig får spørsmål om. Som kjent har hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller denne sykdommen som han ikke vil fortelle om av frykt både for at han ikke får gjøre et siste svev, men også fordi han frykter konsekvensene ved å fortelle sannheten til venner og bekjente. Faren på sin side frykter konsekvensene for å fortelle om konas psykiske lidelse. I Vikersund, og i flere av andre møter jeg har hatt i det siste, har folk spurt meg om ikke åpenheten er større i våre dager. Hver gang har jeg påpekt at det er ingen store endringer på dette feltet, dessverre. En ting er om Kjell Magne Bondevik forteller om sine psykiske problemer, eller jeg forteller om mine fysiske problemer. En annen ting er å være en vanlig innbygger i dette landet, uten dette sikkerhetsnettet offentlige personer gjerne har i tilfelle man skulle få problemer ved å være åpen. Om for eksempel tre søkere står ganske likt i en ansettelsessak, må ingen fortelle meg at den som er åpen med hensyn til sine fysiske eller psykiske problemer, blir foretrukket. Det er vanskelig nok for kvinner å være gravide i en liknende situasjon. Gang på gang må jeg derfor si, ut i fra en lang erfaring fra egen del i arbeidslivet, at det var først etter at jeg ble kjent, at jeg kunne være åpen med hensyn til mine skavanker. Så mitt råd er: Vær forsiktig med åpenheten. Tenk deg om. Noen av oss er priviligerte og kan tillate oss å være åpne. For dem av oss som er kjente, er det ikke noe offer å stå fram på denne måten, det er vår forbanna plikt.


PS! Jeg takker for Reiulf Steens fine svar på min utfordring i forrige blogginnlegg.

onsdag nov 01, 2006

Et forsvar for de som er annerledes

Takk for de mange kommentarene til mitt forrige innlegg. Vekten av snøkrystaller har ikke bioteknologi som et eksplisitt tema. Men jeg synes det er utmerket at leseren kan stille seg spørsmålet om gutten i boka faktisk kunne vært sortert vekk. Når det er sagt, er det også slik at det finnes langt mer alvorlige sykdommer enn det denne gutten har, for eksempel Duchenne. Jeg har ingen grunn til å moralisere over de som foretar aborter etter nøyere overveielser. Men, jeg synes at vi alle bør merke oss at lovverket stadig går i mer og mer liberal retning. Det gjør at de som annerledes stadig blir mer og mer marginalisert. Forfatteren Dag Skogheim har engang sagt at vårt samfunn har for handikappede. Hadde vi hatt flere, ville vi tenkt på en annen måte. Jeg synes det er en spennende og viktig tanke. Sorteringssamfunnet fører til at alt bli mer og mer strømlinjeformet. Vi trenger de sjeldne dyrene, også. Selv identifiserer jeg meg veldig med piggsvinet.

mandag okt 30, 2006

Skulle min hovedperson aldri vært født?

I helgen har jeg vært, som flere forfattere, i Bok i sentrum. Men det viktigste for meg var møtet med organisasjonen Menneskeverd, en organisasjon som favner en rekke politiske partier, men hvor flertallet har utvilsomt et kristent grunnsyn. Jeg ble minnet om noe jeg tenkte mye på mens jeg skrev Vekten av snøkrystaller. Den nåværende regjering arbeider målrettet for en ytterligere liberalisering av lovverket rundt bioteknologo. Et standpunkt jeg personlig har vært imot i flere år. Kort fortalt så vil statsråd Brustad at man skal få ytterligere muligheter til å renske vekk foster som har skavanker og for meg er det en uhyggelig tanke at lovverket kan gå i retning av at hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller kunne vært borte. Dette er ikke bare et skjønnlitterært anliggende. Selv om jeg selv politisk og trosmessig ikke deler alle synspunkter med ledelsen av organsisasjonen Menneskeverd, er jeg takknemlig for at de standhaftig har markert dette inhumane regjeringsforslaget om bioteknologi. Det forstemmende at en regjering som bekjenner seg til sosialdemokratiske idealer havner på en linje som går inn for å sortere vekk de som er annerledes. Møtet med medlemmer av denne organisasjonen var viktig for meg rent personlig fordi gutten i romanen og jeg fikk støtte på at vi har nettopp en egenverdi i å være annerledes. Det forteller meg at dette synspunktet er glemt på norsk politisk venstreside. Det må sies at det også finnes hederlige unntak, og det er særlig SVer'n Ballo som må trekkes fram her.


Jeg vil herved utfordre tidligere formann  i Det norske arbeiderparti, Reiulf Steen, til å svare på dette. Nettopp fordi jeg vet at han akkurat har lest Vekten av snøkrystaller.

torsdag okt 26, 2006

Et gørrkjedelig respatex-bord

Det har vært noen spennende dager. For første gang i mitt liv har jeg opptrådt sammen med et drillkorps, nemlig Romerike drillkorps. 34 jenter fra 9 til 19. Det skjedde på Kløfta bibliotek, som ligger ved Romerike Storsenter. Littteraturen må stadig ta nye rom.


Men det som nok har grepet meg mest denne uka, var å opptre og å ha skriveverksted en hel dag på Breitvedt kvinnefengsel, med alle de innsatte. Det var tre ting som særlig gjorde inntrykk. For det første hvor mye som bli lest. Jeg visste for eksempel ikke at fengselsbibliotekene er de som blir mest brukt av alle bibliotek når det gjelder utlån. I tillegg ble jeg mektig imponert over hvor dyktige flere av dem var til å skrive, og hvor interessert de var til å lære mer. Det tredje var at jeg ga dem en skriveoppgave: å beskrve det gørrkjedelige respatex-bordet som jeg sto å snakket ved. Dette klarte flere av dem å lage spennende litteratur av. Men, som om ikke det var nok, turte de også å framføre sine bidrag for hverandre, og oppmuntret og støttet hverandre. For meg, rent personlig, var det også sterkt å høre hvordan flere av dem fant likhetspunkter med hensyn til hvordan skjebnen også hadde rammet deres liv, brått og uventet, slik som med gutten av Vekten i snøkrystaller. Jeg forsto kanskje litt mer av at det særpregete fellesskapet som har utviklet seg blant de innsatte må være forferdelig vanskelig å forlate når man har sonet ferdig.


Minister Giske: Hva med å styrke fengselsbibliotekene?

lørdag okt 21, 2006

Til Vigdis

Jeg synes det er veldig stas med den positive responsen på Vekten av snøkrystaller fra Unni Lindell og Anne B. Ragde. Det gleder min forfengelighet.


Til Vigdis, som ikke opererer med etternavn, vil jeg si at jeg er enig med deg i at litteratur ikke fungerer hvis den blir navlebeskuende, slik du legger det ut i din kommentar på mitt forrige blogginnlegg. Nettopp for å unngå å bli navlebeskuende har jeg blant annet puttet jeg-personen inn i en annen familie enn min egen. Forøvrig har jeg nettopp vært på Bryne og lest fra romanen. Der var det en som hadde lest bloggen, og lurte på om "Vigdis" er Vigdis Hjort. Det kunne jeg ikke svare på da, men nå har jeg ringt for å finne ut av det: Vigdis Hjort måtte dementere at det var hun som var "Vigdis". Hun har lest romanen to ganger, og mente meget sterkt at dette var det motsatte av å være navlebeskuende. Nå er jeg veldig spent på hva Vigids fra bloggen mener etter å ha lest romanen.


På mandag er jeg ute av drift. Da befinner jeg meg på Bredtveit kvinnefengsel. Et møte jeg ser fram til.

onsdag okt 18, 2006

Jeg akter ikke å bli dirigert av noen som helst

Enkelte kritikere har ment at det er en tendens de siste årene på at norske forfattere skriver vesentlig mer nå om sine egne liv enn før. Noen mener til og med at de er lei av å lese flere romaner som tar utgangspunkt i egne, levde liv. I gårsdagens Aftenposten skrev for eksempel Torgrim Eggen at han var "lei egobølgen". Det er synd at kritikerne går til nye romaner med denne typen forutinntatthet.


I denne bølgen regnes nok også Vekten av snøkrystaller. Dette plager meg lite. Siden 1983 har jeg gitt ut 24 egne bøker, og 5 sammen med andre. Jeg drøyde lenge med å skrive Vekten av snøkrystaller fordi de selvbiografiske erfaringene var for nære. Jeg trengte tid, og ikke minst trengte jeg et litterært grep for å få den nødvendige avstanden til stoffet. Da jeg fant ut at jeg kunne sette guttens erfaringer inn i en annen familie enn min egen, fikk jeg det utgangspunktet jeg trengte.


Når kritikere ved flere anledninger har påpekt at det er en bølge av selvbiografiske romaner, må jeg si at jeg er ganske usikker på om det er noe mer nå for tida enn før. For det første er jeg veldig skeptisk til at kritikere skal påpeke at de vil ha den ene eller den andre retningen representert, for eksempel historiske romaner, politiske romaner eller samtidsromaner. Litteraturen skal selvfølgelig være fri, og hvis det skulle være en tendens, så er det jo mye mer interessant å diskutere hvorfor det er en overvekt av det ene eller det andre.


For min del har jeg skrevet Vekten av snøkrystaller i år, fordi jeg selv er moden nok til å ta opp stoffet, ikke fordi noen andre har bedt meg om det.


En annen ting som man tydeligvis glemmer for tiden, er at fra Modernismens gjennombrudd i litteraturen og kunsten har nettopp de egne erfaringene vært ytterst sentral i norsk og internasjonal litteratur og billedkunst. Fra Knut Hamsun, Sigurd Obstfelder, Amalie Skram og Edvard Munch og til våre dager, ved for eksempel Vigdis Hjort, Nicolay Frobenius, Espen Haavardsholm og Tove Nilsen, har forfattere tatt utgangspunkt i egne erfaringer. Dette må kritikerne bare avfinne seg med.


Grunnen er kanskje bare så enkel som at kroppen er det viktigste barometeret for å skjønne hvordan vi har det. Derfor vil vi, også i de neste årene, oppleve litteratur som tar utgangspunkt i egne erfaringer. Selv akter jeg ikke å bli dirigert av noen som helst med hensyn til hva jeg skal skrive om. Det vil jeg tro også gjelder de aller fleste av mine kolleger.

mandag okt 16, 2006

"Da jeg var barn, hadde jeg en bror"

I helga har jeg lest en utrolig flott bok som heter Hannu, Hannu. Den er på 96 sider og skrevet av Geir Gulliksen. Boka handler om to brødre. Lillebroren er fortellerstemmen. Første setning lyder: "Da jeg var barn, hadde jeg en bror". Dette er en bok som absolutt kan leses av folk i alle aldre. Jeg gikk til lesningen med stor forventning. Jeg kjenner forfatteren. Utgangspunktet var jo ikke så ulikt gutten i Vekten av snøkrystaller, men denne boka handler også om forholdet mellom to brødre. Storebroren drar stadig ut i skogen, og kommer hjem på de merkeligste tider. Det er tydelig at foreldrene er fortvilet. Leseren grubler hele tiden på hva storebror egentlig gjør der ute. En dag klarer han å overtale lillebroren til å bli med. Å si at det er en creepy versjon av Brødrene Løvehjerte, er ikke helt presist, men den har noe av den uhyggen ved seg som jeg selv følte da jeg som ung leste Brødrene Løvehjerte for første gang. Når jeg leser Hannu, Hannu tenker jeg mye på hvor fort gjort det er å undervurdere hvor reflekterte unge mennesker er. Dette sier jeg, som selv har tre barn. I tillegg til handlingen, som griper fra første setning, har boka et suverent godt språk.


Jeg må henvende meg på denne måten, gjennom forfatterbloggen, for hvis jeg hadde ringt og sagt dette på telefon til forfatteren, ville han avbrutt meg flere ganger fordi han er så beskjeden.


Hannu, Hannu, for en bok!

fredag okt 13, 2006

Per Maning og Edvard Munch

I går kveld var jeg på Munch-museet under åpningen av utstillingen Munch & Maning -- Mellom klokken og veggen (http://www.munch.museum.no/exhibitions.aspx?id=104). Det var en storslagen begivenhet. Opplesning ved Lars Øyno, musikk ved Nils Petter Molvær, og H.K.H Kronprinsesse Mette-Marit var blant andre til stede. Utstillingen består av Munchs hundeportretter og mannsportretter, og Per Manings fotografier av hunden Leo, samt portretter av fire av Manings kunstnervenner: maleren Olav Christopher Jenssen, poeten Torgeir Rebolledo Pedersen og teaterregissør Ole Andreas Tandberg og meg. I tillegg til fotografier kan man også se videoinstallasjoner. Maning har innkalt oss fire i tur og orden til sitt atelier for å bli intervjuet og filmet. Dette var første gang jeg så resultatet. Per Maning har ikke bestrebet seg på å forskjønne sine modeller. Han har heller dekonstruert oss. Men, jeg synes resultatet er svært spennende og vitalt gjort fordi han har prøvd å komme inn til kjernen av de portretterte. Både hos Munch og Maning, og delvis gjennom disse portrettene, ser man en ny måte å formidle inntrykket av "mannen". I Norge har vi fra Sigurd Jorsalfars tid og helt opp til Johan Olav Koss framelsket krigeren, sportsmannen, polhelten. Hos Munch og Maning så ser vi mannen også som svak og dels hjelpeløs. For kvinner flest er ikke dette noen pang-sensasjon. Det fine med utstillingen er at den oppmuntrer oss til å lete etter andre idealer -- det å også vise sin svakhet. Kanskje man må legge mer i begrepet "mot" enn det vi tidligere er oppdratt til. Jeg synes portrettene på utstillingen er svært åpenhjertige, i ordets beste betydning..

mandag okt 09, 2006

De viktigste svevene foretar vi i hjernen

I helgen var jeg på bokcruise til Kiel. Det var Norli-kjeden som arrangerte. 270 lesere og 6 forfattere. En flott opplevelse. Det er bra for oss forfattere stadig å bli minnet om at vi er helt avhengige av våre mange formidlere. Et nytt bekjentskap for meg var Liv Gade fra Sandefjord, med tittel ¿bokinspirator¿. Jeg har sjelden sett større dyktighet og engasjement når det gjelder å snakke om bøker. Like sterkt for meg var det å møte en mor og leser som ville ha meg til å skrive en personlig hilsen til en nær slektning som var blitt lam etter en stupeulykke. Jeg brukte lang tid på å finne ut hva jeg skulle skrive. Jeg syntes det var en vanskelig oppgave. Jeg skrev: De viktigste svevene foretar vi i hjernen.

 
© Thorvald Steen