Thorvald Steen
sier det som det er
Poesien er språkets Formel 1-klasse
Først må jeg takke for kommentarene i mitt forrige blogginlegg med hensyn problemene når det gjelder åpenhet med hensyn til fysiske og psykiske lidelser. Igjen får jeg bekreftet at virkeligheten ikke er så veldig forskjellig fra 1971 til i dag. Mandag morgen svarer jeg på Martins kommentar. Til Tom Egeland vil jeg si at denne usedvanlig aktive reisehøsten er et privelegium, selv om jeg ikke får så mye tid til å skrive annet enn i bloggen. I august bestemte jeg meg for at denne høsten skulle jeg vie meg til å møte lesere. Etterspørselen har vært enorm. Det er flott å få møte så mange oppegående, aktive lesere. Jeg har tatt meg tid til å lytte og snakke.
Bloggeren Veslehilde har nettopp blurbet om Vekten av snøkrystaller på sin bloggside. Til henne vil jeg si noe om forholdet mellom poesi og prosa, fordi hun påpeker det poetiske språket i romanen min:
I Norge er det blant romanforfattere en ganske utbredt forståelse av hvor viktig poesien er. Mange av oss debuterte for eksempel som lyrikere - Wassmo, Saabye-Christensen, Tønseth og undertegnede, for å nevne noen. Helt fra Den norske Forfatterforening ble til i 1893, har romanene kommet i mye større opplag enn lyrikken. Men, fram til i dag har romanforfatterne "sponset" lyrikken slik at lyrikerne har kunnet arbeide med sin utrolig viktige sjanger. Poesien, eller lyrikken, er nemlig den av de litterære sjangerne som utvikler norske prosa mest. Lyrikerne gjør språket vårt bedre, og de fortjener derfor all støtte de kan få. I Norge er det også slik at medlemmer av Den norske Forfatterforening, som skriver romaner som kommer ut som hovedbøker i bokklubbene, gir en viss andel av inntektene sine til stipender, som også lyrikerne nyter godt av.
Lyrikken er språkets Formel 1-klasse. Det som først utvikles i formel 1-bilene, blir etter noen år brukt i personbilene. Slik er det også med poesien. Det som blir oppfattet som nytt og "rart" i poesien, blir etter flere år en del av hverdagsspråket. Ta for eksempel Henrik Wergelands bruk av bilder i språket, eller Asbjørnsen og Moes "øyne så store som tinntallerkner".
Posted at 09:47AM nov 17, 2006 by Steen in Bøker | Kommentarer[5]
"Han er ikke som andre forfattere. På en delegasjonsreise, den gangen St. Petersburg var Leningrad og Thorvald Steen var formann i Den norske Forfatterforening, delte han hotellrom med en kollega. Da kollegaen våknet klokka sju om morgenen, var nattbordlampa til Steen tent. Han lå og leste i en lyrikksamling, han hadde gjort det i flere timer allerede".
At det er nettopp TS som snakker om poesien som "språkets formel 1-klasse" overrasker ikke! Og vi som har lest bøker som "Månekisten" og "Neonulvene" vet at Thorvald sjøl er en poet det er verd å lese!
Skrevet av Øystein Hauge , 10:15, fredag 17. november 2006 #
Michael Ondaatjes poetiske mesterverk "Den engelske pasienten" - og her snakker jeg om romanen, ikke filmen - er på min private "topp ti"-liste. En nydelig bok som bæres ene og alene av det betagende språket og personskildringene.
Lyrikere dyrker jo den konsentrerte formulering og iakttagelse og de treffende metaforene.
Skrevet av Tom Egeland , 10:58, fredag 17. november 2006 #
Du antyder at det er vinn-vinn, og det håper jeg stemmer. I et av mine fagfelt, teatervitenskap, ser det ut til at de små, eksperimentelle teatergruppene bare gjør tjenester ved å inspirere institusjonene, men at de selv lever på et minimum og ofte bukker under av mangel på ressurser. Dette er spesielt i Norge, kanskje fordi det er relativt få forbrukere, om vi kan kalle dem det.
Skrevet av Bloodymary , 11:55, fredag 17. november 2006 #
og Formel-1. For meg er noe av det vakre med
dikt det kompakte, det å si mye med gjerne
færrest mulig ord, beskrivelse av stemninger
eller bilder som man kan lese om og om igjen
og stadig få nye opplevelser. Selv har jeg
lagt ut noen her på bloggen under 'Dikt',
uten at jeg skal påstå de er spesielt
vellykkede - men, den som intet våger osv.
Når det gjelder mitt innlegg om forsiktighet
med åpenhet, vil jeg bare ile til og
presisere at samme selvfølgelig ikke var
ment som kritikk av selve boken, jeg tenkte
nå først og fremst på 'det virkelige liv'.
Men temaet er vel ikke ett som har noe
fasitsvar, og det har vel heller ikke livet...
Skrevet av Martin , 14:54, fredag 17. november 2006 #
Sånn er det nå en gang!
Skrevet av Unni , 23:17, fredag 17. november 2006 #