Vær forsiktig med åpenheten

Siden sist jeg var inne på bloggen, har jeg blant annet vært på Skrivekunstakademiet i Bergen, hvor jeg tilfeldigvis møtte bokinspirator Liv Gade som holdt foredrag for bokhandlere. Jeg har vært i Stavanger på besøk i bokhandel, og på Sting-konsert, og i Trondheim, hos Bokhandler Brun, rakk jaggu meg Anne B. Ragde å komme innom før premieren sin for å gi meg en klem og attpåtil kjøpe en bok til sin niese, premieren gikk forøvrig fantastisk. Mandag var jeg på Diakonhjemmet i Oslo og opptrådte, og i går kveld var jeg i Vikersund etter å ha kjørt i halvannen time på glatte veier. Det var en helt spesiell opplevelse for meg da jeg stanset foran Vikersundbakken, som lå i mørke denne novemberkvelden. Selv om jeg stoppet på veien, snudde bilen og satte tåkelysene i bakken, fikk jeg ikke sett allverden, men jeg fantaserte desto mer over hvordan det måtte være å hoppe i denne praktbakken som betød så mye for meg som gutt. En hoppbakke som for min del har vært den største produsenten av drømmer. Deretter kjørte jeg til Modum bibliotek, hvor blant andre mine forfatterkolleger Hagen, Skjelbred og Bottolvs leste sammen med meg. For meg personlig var det ekstra stas at en forfatter jeg beundrer særdeles mye, Thure-Erik Lund, var kommet for å høre på meg. I år har han selv skrevet nok en glimrende roman, med tittelen Inn. At han ville kjøpe boka mi, gjorde meg mektig smigret og glad. I dag skal jeg opptre på Voksenåsen i Oslo, og i kveld reiser jeg til Trondheim. Bokhøsten krever sitt.

Men det jeg ville ta opp i dag, er noe som jeg stadig får spørsmål om. Som kjent har hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller denne sykdommen som han ikke vil fortelle om av frykt både for at han ikke får gjøre et siste svev, men også fordi han frykter konsekvensene ved å fortelle sannheten til venner og bekjente. Faren på sin side frykter konsekvensene for å fortelle om konas psykiske lidelse. I Vikersund, og i flere av andre møter jeg har hatt i det siste, har folk spurt meg om ikke åpenheten er større i våre dager. Hver gang har jeg påpekt at det er ingen store endringer på dette feltet, dessverre. En ting er om Kjell Magne Bondevik forteller om sine psykiske problemer, eller jeg forteller om mine fysiske problemer. En annen ting er å være en vanlig innbygger i dette landet, uten dette sikkerhetsnettet offentlige personer gjerne har i tilfelle man skulle få problemer ved å være åpen. Om for eksempel tre søkere står ganske likt i en ansettelsessak, må ingen fortelle meg at den som er åpen med hensyn til sine fysiske eller psykiske problemer, blir foretrukket. Det er vanskelig nok for kvinner å være gravide i en liknende situasjon. Gang på gang må jeg derfor si, ut i fra en lang erfaring fra egen del i arbeidslivet, at det var først etter at jeg ble kjent, at jeg kunne være åpen med hensyn til mine skavanker. Så mitt råd er: Vær forsiktig med åpenheten. Tenk deg om. Noen av oss er priviligerte og kan tillate oss å være åpne. For dem av oss som er kjente, er det ikke noe offer å stå fram på denne måten, det er vår forbanna plikt.

PS! Jeg takker for Reiulf Steens fine svar på min utfordring i forrige blogginnlegg.

Posted at 09:14AM nov 15, 2006 by Steen in Bøker  |  Kommentarer[5]