Thorvald Steen

Tanken på å bli stakkarsliggjort

2006-12-21T11:49:11+01:00

I går fikk jeg et brev fra en leser. Vedkommende takket meg for boka og viste til at sidene 134 og 135 hadde betydd noe spesielt for henne (det handler om når gutten blir bedt om å legge krans på mormorens grav).

Han skriver: "Særlig disse to sidene gir meg evne til å forstå med hvilken uforstand nære venner og familie forholder seg til meg og min sykdom. Men, hvordan skal familie og venner forstå hvordan det er å leve med en funksjonshemming når jeg har valgt å holde tilbake informasjon fordi jeg ikke orker tanken på å bli stakkarsliggjort?"

Jeg må si at denne konflikten har jeg hørt om mange ganger, og jeg kjenner den også igjen selv. Min oppfordring er at folk må prøve å sette seg inn i den funksjonshemmedes situasjon ved å ikke buse på med å skulle hjelpe å løfte opp, osv., men å spørre om vedkommende vil ha hjelp. Det er ofte velmenende når folk iler til for å løfte, bære, støtte, osv. men jeg anbefaler man spør først.

Takk for mange hyggelige responser på mitt siste blogginnlegg. Herved sier jeg God jul og et Godt nyttår, med en særskilt hilsen til Jon Hjørnevik og hans friske, ujålete dikt.

Helt til slutt: Ikke glem å sette opp fuglenekene.

PS! I løpet av vinteren og våren skal jeg på forskjellige arrangementer med Vekten av snøkrystaller. I flere av de sammenhengene vil jeg komme tilbake her på bloggen.

Fort gjort å bli moralist overfor unge mennesker

2006-12-12T10:04:57+01:00

Hjertelig takk for hilsen på mitt siste blogginnlegg fra John Inge og Mari fra Svolvær. Det var et gildt og trivelig bokbad og opphold på baccalaorestaurant i Svolvær og på Svolvær videregående skole. John Inge påpeker noe viktig ved forfatterbloggen.no. Da jeg begynte å skrive på min blogg, drøyde det med reaksjonene. Jeg lurte en stund på om den i det hele tatt ble lest. Men etter hvert var det flere som fortalte meg at de leste den, uten at de selv turte å skrive i den. Og nå skjønner jeg at John Inge har rett, nemlig at forfatterbloggen har en funksjon for de mange oppegående leserne i landet. Man kan kommunisere direkte med forfatteren. Etter hvert har jo også stadig flere tatt opp tråden fra temaet i romanen Vekten av snøkrystaller, noe som tydeligvis har utfordret både leseren og meg.

I går kveld møtte jeg en kvinnelig drosjesjåfør som leser bloggen. Hun var bekymret for hva barna hennes leste av litteratur. Hun ville gjerne at de skulle lese "ordentlige" ting. Hun syntes det var trist at de ikke leste bøker i det hele tatt. Jeg fortalte at da jeg var på deres alder, i slutten av tenårene, leste heller ikke jeg bøker. Hun spurte meg om råd, og jeg sa til henne at det viktigste er AT de leser. Det var to ting jeg leste på den tiden. Det var sportssidene i avisene, og historier fra 2. verdenskrig. Jeg kunne ane en form for lettelse hos drosjesjåføren. Men, det er viktig nok en gang å si at det er fort gjort å bli moralistisk i forhold til unge mennesker og litteratur. HVA de leser er underordnet.

To ting på tampen. Jeg har i det siste hatt liten tid til å blogge, fordi jeg har vært dypt involvert i Torgersensaken. Granskningskommisjonens avgjørelse sist fredag var sjokkerende, men ikke uventet for meg. Den saken ber jeg dere følge på www.torgersensaken.no. Og, for dem av dere som er opptatt av hvordan det selvbiografiske spiller inn i skjønnlitteraturen, et tema som er blitt tatt opp i denne bloggen i høst, viser jeg til min egen kronikk i Aftenposten 5. desember (se Mine lenker).

Det er krevende å være et ungt menneske og ikke ha et fnugg av innsikt i psykiske lidelser

2006-11-27T10:03:13+01:00

Sist fredag var jeg på Sundvollen og foreleste for Vinderen DPS som hadde sitt årlige seminar. De ansatte i Vinderen DPS er helsepersonell som jobber i psykiatrien som blant annet leger, psykologer, sykepleiere. De de ønsket å høre var hvordan gutten i Vekten av snøkrystallter reagerte på å få sin diagnose. Om sjokket ved å få vite at man er alvorlig syk. Det som gikk opp for meg der jeg sto foran publikum, var at når man får bearbeidet dette sjokket så handler det egentlig om at man oppdager at man er blitt forrådt av sin egen kropp. Og etter en sorgreaksjon, som for eksempel kan være total apati eller selvmordstanker eller noe midt i mellom, så handler egentlig den neste fasen om å akseptere sin "nye" kropp. Som dere husker, opplever gutten i Vekten av snøkrystaller at moren bli innlagt på Gaustad sykehus (som forøvrig ligger like ved Vinderen). Det som jo også er et viktig tema i romanen er hvordan det er å være pårørende til en psykiatrisk pasient. Det er mange barn og ungdom som er det. Og foreldrene kan være på institusjoner, men de kan også i høyeste grad være hjemme. Det er svært krevende å være et ungt menneske og ikke ha et fnugg av innsikt i psykiske lidelser. Dette prøvde jeg å redegjøre for gjennom egne erfaringer og ved å lese fra boka. Det som gledet meg veldig på arrangementet, var at en gammel kjenning av meg, som jeg første gang møtte på Veksthuset på Gaustad (behandlingssted for stoffmisbrukere), også var invitert til Sundvollen som innleder for å fortelle om hvordan det var å være pasient i psykiatri og rusomsorgen. Men det som imponerte meg aller mest var å høre ham lese dikt igjen, akkurat som da han i sin tid var riktig dårlig (nå snakker jeg om for 20 år siden), det var med hvilken energi han framførte sine egne dikt.

Takk for flere kommentarer på min siste blogg. Til Marit vil jeg si at jeg er enig med deg i at det hadde vært lurt med en turnéliste for hvor man er hen i løpet av høsten. I dag reiser jeg til Svolvær og skal oppre der på et utested som heter Bacalao. I morgen er jeg på Svolvær videregående, og på onsdag er jeg på bokbadet på Rockefeller i Oslo kl. 19. Når det gjelder Vestfold, så har jeg vært i Stokke, men jeg har dessverre ikke p.t. noen avtaler i Vestfold før jul. Men, det finnes en fantastisk dykting bokinspirator ved navn Liv Gade i Sandefjord. Kanskje jeg burde kommet dit? Spør henne.

Til Kristiansund

2006-11-22T09:16:16+01:00

Kanskje jeg møter noen av dere de neste dagene? I dag bærer det av sted til Arild Stavrums og Ole Gunnar Solskjærs by. I kveld kl. 19 skal jeg på utestedet Onkel og vennene hans, sammen med blant andre Per Egil Hegge. I morgen kl. 10 er er jeg på Sundvollen hotell mellom Oslo og Hønefoss, fredag skal jeg til Seilet hotell i Molde, og på lørdag opptrer jeg kl. 14 i Teatret vårt i Molde. Jeg er på bloggen igjen mandag morgen.

Til Martin,

2006-11-20T09:30:16+01:00

Takk for kommentaren din om åpenheten og problemene med dem. Du spør om det ikke hadde vært på sin plass med større åpenhet når det gjelder familien i Vekten av snøkrystaller. Jo, ideelt sett hadde det vært det, men mitt poeng er at virkelig åpenhet krever et samfunn som kan håndtere den, også. Vet du for eksempel at folk med min sykdom, og andre tilsvarende lidelser, ikke får livsforsikring selv om det er ingenting som tyder på at jeg skulle leve kortere enn andre? Og ingen må fortelle meg at omgivelsene ville omgås moren til gutten på lik måte som hennes andre arbeidskolleger ved Ullevål skole om familien hadde vært åpen med hensyn til hennes psykiske lidelse.

Og, takk for din utstrakte hånd, Torgrim. Den tar jeg imot. Jeg deler forøvrig din skepsis til hvordan en del romaner som har selvbiografiske trekk, blir presentert på denne høsten.

Poesien er språkets Formel 1-klasse

2006-11-17T09:47:32+01:00

Først må jeg takke for kommentarene i mitt forrige blogginlegg med hensyn problemene når det gjelder åpenhet med hensyn til fysiske og psykiske lidelser. Igjen får jeg bekreftet at virkeligheten ikke er så veldig forskjellig fra 1971 til i dag. Mandag morgen svarer jeg på Martins kommentar. Til Tom Egeland vil jeg si at denne usedvanlig aktive reisehøsten er et privelegium, selv om jeg ikke får så mye tid til å skrive annet enn i bloggen. I august bestemte jeg meg for at denne høsten skulle jeg vie meg til å møte lesere. Etterspørselen har vært enorm. Det er flott å få møte så mange oppegående, aktive lesere. Jeg har tatt meg tid til å lytte og snakke.

Bloggeren Veslehilde har nettopp blurbet om Vekten av snøkrystaller på sin bloggside. Til henne vil jeg si noe om forholdet mellom poesi og prosa, fordi hun påpeker det poetiske språket i romanen min:

I Norge er det blant romanforfattere en ganske utbredt forståelse av hvor viktig poesien er. Mange av oss debuterte for eksempel som lyrikere - Wassmo, Saabye-Christensen, Tønseth og undertegnede, for å nevne noen. Helt fra Den norske Forfatterforening ble til i 1893, har romanene kommet i mye større opplag enn lyrikken. Men, fram til i dag har romanforfatterne "sponset" lyrikken slik at lyrikerne har kunnet arbeide med sin utrolig viktige sjanger. Poesien, eller lyrikken, er nemlig den av de litterære sjangerne som utvikler norske prosa mest. Lyrikerne gjør språket vårt bedre, og de fortjener derfor all støtte de kan få. I Norge er det også slik at medlemmer av Den norske Forfatterforening, som skriver romaner som kommer ut som hovedbøker i bokklubbene, gir en viss andel av inntektene sine til stipender, som også lyrikerne nyter godt av.

Lyrikken er språkets Formel 1-klasse. Det som først utvikles i formel 1-bilene, blir etter noen år brukt i personbilene. Slik er det også med poesien. Det som blir oppfattet som nytt og "rart" i poesien, blir etter flere år en del av hverdagsspråket. Ta for eksempel Henrik Wergelands bruk av bilder i språket, eller Asbjørnsen og Moes "øyne så store som tinntallerkner".

Vær forsiktig med åpenheten

2006-11-15T09:14:07+01:00

Siden sist jeg var inne på bloggen, har jeg blant annet vært på Skrivekunstakademiet i Bergen, hvor jeg tilfeldigvis møtte bokinspirator Liv Gade som holdt foredrag for bokhandlere. Jeg har vært i Stavanger på besøk i bokhandel, og på Sting-konsert, og i Trondheim, hos Bokhandler Brun, rakk jaggu meg Anne B. Ragde å komme innom før premieren sin for å gi meg en klem og attpåtil kjøpe en bok til sin niese, premieren gikk forøvrig fantastisk. Mandag var jeg på Diakonhjemmet i Oslo og opptrådte, og i går kveld var jeg i Vikersund etter å ha kjørt i halvannen time på glatte veier. Det var en helt spesiell opplevelse for meg da jeg stanset foran Vikersundbakken, som lå i mørke denne novemberkvelden. Selv om jeg stoppet på veien, snudde bilen og satte tåkelysene i bakken, fikk jeg ikke sett allverden, men jeg fantaserte desto mer over hvordan det måtte være å hoppe i denne praktbakken som betød så mye for meg som gutt. En hoppbakke som for min del har vært den største produsenten av drømmer. Deretter kjørte jeg til Modum bibliotek, hvor blant andre mine forfatterkolleger Hagen, Skjelbred og Bottolvs leste sammen med meg. For meg personlig var det ekstra stas at en forfatter jeg beundrer særdeles mye, Thure-Erik Lund, var kommet for å høre på meg. I år har han selv skrevet nok en glimrende roman, med tittelen Inn. At han ville kjøpe boka mi, gjorde meg mektig smigret og glad. I dag skal jeg opptre på Voksenåsen i Oslo, og i kveld reiser jeg til Trondheim. Bokhøsten krever sitt.

Men det jeg ville ta opp i dag, er noe som jeg stadig får spørsmål om. Som kjent har hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller denne sykdommen som han ikke vil fortelle om av frykt både for at han ikke får gjøre et siste svev, men også fordi han frykter konsekvensene ved å fortelle sannheten til venner og bekjente. Faren på sin side frykter konsekvensene for å fortelle om konas psykiske lidelse. I Vikersund, og i flere av andre møter jeg har hatt i det siste, har folk spurt meg om ikke åpenheten er større i våre dager. Hver gang har jeg påpekt at det er ingen store endringer på dette feltet, dessverre. En ting er om Kjell Magne Bondevik forteller om sine psykiske problemer, eller jeg forteller om mine fysiske problemer. En annen ting er å være en vanlig innbygger i dette landet, uten dette sikkerhetsnettet offentlige personer gjerne har i tilfelle man skulle få problemer ved å være åpen. Om for eksempel tre søkere står ganske likt i en ansettelsessak, må ingen fortelle meg at den som er åpen med hensyn til sine fysiske eller psykiske problemer, blir foretrukket. Det er vanskelig nok for kvinner å være gravide i en liknende situasjon. Gang på gang må jeg derfor si, ut i fra en lang erfaring fra egen del i arbeidslivet, at det var først etter at jeg ble kjent, at jeg kunne være åpen med hensyn til mine skavanker. Så mitt råd er: Vær forsiktig med åpenheten. Tenk deg om. Noen av oss er priviligerte og kan tillate oss å være åpne. For dem av oss som er kjente, er det ikke noe offer å stå fram på denne måten, det er vår forbanna plikt.

PS! Jeg takker for Reiulf Steens fine svar på min utfordring i forrige blogginnlegg.

Et forsvar for de som er annerledes

2006-11-01T15:14:22+01:00

Takk for de mange kommentarene til mitt forrige innlegg. Vekten av snøkrystaller har ikke bioteknologi som et eksplisitt tema. Men jeg synes det er utmerket at leseren kan stille seg spørsmålet om gutten i boka faktisk kunne vært sortert vekk. Når det er sagt, er det også slik at det finnes langt mer alvorlige sykdommer enn det denne gutten har, for eksempel Duchenne. Jeg har ingen grunn til å moralisere over de som foretar aborter etter nøyere overveielser. Men, jeg synes at vi alle bør merke oss at lovverket stadig går i mer og mer liberal retning. Det gjør at de som annerledes stadig blir mer og mer marginalisert. Forfatteren Dag Skogheim har engang sagt at vårt samfunn har for få handikappede. Hadde vi hatt flere, ville vi tenkt på en annen måte. Jeg synes det er en spennende og viktig tanke. Sorteringssamfunnet fører til at alt bli mer og mer strømlinjeformet. Vi trenger de sjeldne dyrene, også. Selv identifiserer jeg meg veldig med piggsvinet.

Skulle min hovedperson aldri vært født?

2006-10-30T09:00:34+01:00

I helgen har jeg vært, som flere forfattere, i Bok i sentrum. Men det viktigste for meg var møtet med organisasjonen Menneskeverd, en organisasjon som favner en rekke politiske partier, men hvor flertallet har utvilsomt et kristent grunnsyn. Jeg ble minnet om noe jeg tenkte mye på mens jeg skrev Vekten av snøkrystaller. Den nåværende regjering arbeider målrettet for en ytterligere liberalisering av lovverket rundt bioteknologo. Et standpunkt jeg personlig har vært imot i flere år. Kort fortalt så vil statsråd Brustad at man skal få ytterligere muligheter til å renske vekk foster som har skavanker og for meg er det en uhyggelig tanke at lovverket kan gå i retning av at hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller kunne vært borte. Dette er ikke bare et skjønnlitterært anliggende. Selv om jeg selv politisk og trosmessig ikke deler alle synspunkter med ledelsen av organsisasjonen Menneskeverd, er jeg takknemlig for at de standhaftig har markert dette inhumane regjeringsforslaget om bioteknologi. Det forstemmende at en regjering som bekjenner seg til sosialdemokratiske idealer havner på en linje som går inn for å sortere vekk de som er annerledes. Møtet med medlemmer av denne organisasjonen var viktig for meg rent personlig fordi gutten i romanen og jeg fikk støtte på at vi har nettopp en egenverdi i å være annerledes. Det forteller meg at dette synspunktet er glemt på norsk politisk venstreside. Det må sies at det også finnes hederlige unntak, og det er særlig SVer'n Ballo som må trekkes fram her.

Jeg vil herved utfordre tidligere formann i Det norske arbeiderparti, Reiulf Steen, til å svare på dette. Nettopp fordi jeg vet at han akkurat har lest Vekten av snøkrystaller.

Et gørrkjedelig respatex-bord

2006-10-26T09:22:34+02:00

Det har vært noen spennende dager. For første gang i mitt liv har jeg opptrådt sammen med et drillkorps, nemlig Romerike drillkorps. 34 jenter fra 9 til 19. Det skjedde på Kløfta bibliotek, som ligger ved Romerike Storsenter. Littteraturen må stadig ta nye rom.

Men det som nok har grepet meg mest denne uka, var å opptre og å ha skriveverksted en hel dag på Breitvedt kvinnefengsel, med alle de innsatte. Det var tre ting som særlig gjorde inntrykk. For det første hvor mye som bli lest. Jeg visste for eksempel ikke at fengselsbibliotekene er de som blir mest brukt av alle bibliotek når det gjelder utlån. I tillegg ble jeg mektig imponert over hvor dyktige flere av dem var til å skrive, og hvor interessert de var til å lære mer. Det tredje var at jeg ga dem en skriveoppgave: å beskrve det gørrkjedelige respatex-bordet som jeg sto å snakket ved. Dette klarte flere av dem å lage spennende litteratur av. Men, som om ikke det var nok, turte de også å framføre sine bidrag for hverandre, og oppmuntret og støttet hverandre. For meg, rent personlig, var det også sterkt å høre hvordan flere av dem fant likhetspunkter med hensyn til hvordan skjebnen også hadde rammet deres liv, brått og uventet, slik som med gutten av Vekten i snøkrystaller. Jeg forsto kanskje litt mer av at det særpregete fellesskapet som har utviklet seg blant de innsatte må være forferdelig vanskelig å forlate når man har sonet ferdig.

Minister Giske: Hva med å styrke fengselsbibliotekene?

Til Vigdis

2006-10-21T17:55:11+02:00

Jeg synes det er veldig stas med den positive responsen på Vekten av snøkrystaller fra Unni Lindell og Anne B. Ragde. Det gleder min forfengelighet.

Til Vigdis, som ikke opererer med etternavn, vil jeg si at jeg er enig med deg i at litteratur ikke fungerer hvis den blir navlebeskuende, slik du legger det ut i din kommentar på mitt forrige blogginnlegg. Nettopp for å unngå å bli navlebeskuende har jeg blant annet puttet jeg-personen inn i en annen familie enn min egen. Forøvrig har jeg nettopp vært på Bryne og lest fra romanen. Der var det en som hadde lest bloggen, og lurte på om "Vigdis" er Vigdis Hjort. Det kunne jeg ikke svare på da, men nå har jeg ringt for å finne ut av det: Vigdis Hjort måtte dementere at det var hun som var "Vigdis". Hun har lest romanen to ganger, og mente meget sterkt at dette var det motsatte av å være navlebeskuende. Nå er jeg veldig spent på hva Vigids fra bloggen mener etter å ha lest romanen.

På mandag er jeg ute av drift. Da befinner jeg meg på Bredtveit kvinnefengsel. Et møte jeg ser fram til.

Jeg akter ikke å bli dirigert av noen som helst

2006-10-18T09:42:17+02:00

Enkelte kritikere har ment at det er en tendens de siste årene på at norske forfattere skriver vesentlig mer nå om sine egne liv enn før. Noen mener til og med at de er lei av å lese flere romaner som tar utgangspunkt i egne, levde liv. I gårsdagens Aftenposten skrev for eksempel Torgrim Eggen at han var "lei egobølgen". Det er synd at kritikerne går til nye romaner med denne typen forutinntatthet.

I denne bølgen regnes nok også Vekten av snøkrystaller. Dette plager meg lite. Siden 1983 har jeg gitt ut 24 egne bøker, og 5 sammen med andre. Jeg drøyde lenge med å skrive Vekten av snøkrystaller fordi de selvbiografiske erfaringene var for nære. Jeg trengte tid, og ikke minst trengte jeg et litterært grep for å få den nødvendige avstanden til stoffet. Da jeg fant ut at jeg kunne sette guttens erfaringer inn i en annen familie enn min egen, fikk jeg det utgangspunktet jeg trengte.

Når kritikere ved flere anledninger har påpekt at det er en bølge av selvbiografiske romaner, må jeg si at jeg er ganske usikker på om det er noe mer nå for tida enn før. For det første er jeg veldig skeptisk til at kritikere skal påpeke at de vil ha den ene eller den andre retningen representert, for eksempel historiske romaner, politiske romaner eller samtidsromaner. Litteraturen skal selvfølgelig være fri, og hvis det skulle være en tendens, så er det jo mye mer interessant å diskutere hvorfor det er en overvekt av det ene eller det andre.

For min del har jeg skrevet Vekten av snøkrystaller i år, fordi jeg selv er moden nok til å ta opp stoffet, ikke fordi noen andre har bedt meg om det.

En annen ting som man tydeligvis glemmer for tiden, er at fra Modernismens gjennombrudd i litteraturen og kunsten har nettopp de egne erfaringene vært ytterst sentral i norsk og internasjonal litteratur og billedkunst. Fra Knut Hamsun, Sigurd Obstfelder, Amalie Skram og Edvard Munch og til våre dager, ved for eksempel Vigdis Hjort, Nicolay Frobenius, Espen Haavardsholm og Tove Nilsen, har forfattere tatt utgangspunkt i egne erfaringer. Dette må kritikerne bare avfinne seg med.

Grunnen er kanskje bare så enkel som at kroppen er det viktigste barometeret for å skjønne hvordan vi har det. Derfor vil vi, også i de neste årene, oppleve litteratur som tar utgangspunkt i egne erfaringer. Selv akter jeg ikke å bli dirigert av noen som helst med hensyn til hva jeg skal skrive om. Det vil jeg tro også gjelder de aller fleste av mine kolleger.

"Da jeg var barn, hadde jeg en bror"

2006-10-16T09:14:52+02:00

I helga har jeg lest en utrolig flott bok som heter Hannu, Hannu. Den er på 96 sider og skrevet av Geir Gulliksen. Boka handler om to brødre. Lillebroren er fortellerstemmen. Første setning lyder: "Da jeg var barn, hadde jeg en bror". Dette er en bok som absolutt kan leses av folk i alle aldre. Jeg gikk til lesningen med stor forventning. Jeg kjenner forfatteren. Utgangspunktet var jo ikke så ulikt gutten i Vekten av snøkrystaller, men denne boka handler også om forholdet mellom to brødre. Storebroren drar stadig ut i skogen, og kommer hjem på de merkeligste tider. Det er tydelig at foreldrene er fortvilet. Leseren grubler hele tiden på hva storebror egentlig gjør der ute. En dag klarer han å overtale lillebroren til å bli med. Å si at det er en creepy versjon av Brødrene Løvehjerte, er ikke helt presist, men den har noe av den uhyggen ved seg som jeg selv følte da jeg som ung leste Brødrene Løvehjerte for første gang. Når jeg leser Hannu, Hannu tenker jeg mye på hvor fort gjort det er å undervurdere hvor reflekterte unge mennesker er. Dette sier jeg, som selv har tre barn. I tillegg til handlingen, som griper fra første setning, har boka et suverent godt språk.

Jeg må henvende meg på denne måten, gjennom forfatterbloggen, for hvis jeg hadde ringt og sagt dette på telefon til forfatteren, ville han avbrutt meg flere ganger fordi han er så beskjeden.

Hannu, Hannu, for en bok!

Per Maning og Edvard Munch

2006-10-13T10:39:52+02:00

I går kveld var jeg på Munch-museet under åpningen av utstillingen Munch & Maning -- Mellom klokken og veggen (http://www.munch.museum.no/exhibitions.aspx?id=104). Det var en storslagen begivenhet. Opplesning ved Lars Øyno, musikk ved Nils Petter Molvær, og H.K.H Kronprinsesse Mette-Marit var blant andre til stede. Utstillingen består av Munchs hundeportretter og mannsportretter, og Per Manings fotografier av hunden Leo, samt portretter av fire av Manings kunstnervenner: maleren Olav Christopher Jenssen, poeten Torgeir Rebolledo Pedersen og teaterregissør Ole Andreas Tandberg og meg. I tillegg til fotografier kan man også se videoinstallasjoner. Maning har innkalt oss fire i tur og orden til sitt atelier for å bli intervjuet og filmet. Dette var første gang jeg så resultatet. Per Maning har ikke bestrebet seg på å forskjønne sine modeller. Han har heller dekonstruert oss. Men, jeg synes resultatet er svært spennende og vitalt gjort fordi han har prøvd å komme inn til kjernen av de portretterte. Både hos Munch og Maning, og delvis gjennom disse portrettene, ser man en ny måte å formidle inntrykket av "mannen". I Norge har vi fra Sigurd Jorsalfars tid og helt opp til Johan Olav Koss framelsket krigeren, sportsmannen, polhelten. Hos Munch og Maning så ser vi mannen også som svak og dels hjelpeløs. For kvinner flest er ikke dette noen pang-sensasjon. Det fine med utstillingen er at den oppmuntrer oss til å lete etter andre idealer -- det å også vise sin svakhet. Kanskje man må legge mer i begrepet "mot" enn det vi tidligere er oppdratt til. Jeg synes portrettene på utstillingen er svært åpenhjertige, i ordets beste betydning..

De viktigste svevene foretar vi i hjernen

2006-10-09T17:14:43+02:00

I helgen var jeg på bokcruise til Kiel. Det var Norli-kjeden som arrangerte. 270 lesere og 6 forfattere. En flott opplevelse. Det er bra for oss forfattere stadig å bli minnet om at vi er helt avhengige av våre mange formidlere. Et nytt bekjentskap for meg var Liv Gade fra Sandefjord, med tittel ¿bokinspirator¿. Jeg har sjelden sett større dyktighet og engasjement når det gjelder å snakke om bøker. Like sterkt for meg var det å møte en mor og leser som ville ha meg til å skrive en personlig hilsen til en nær slektning som var blitt lam etter en stupeulykke. Jeg brukte lang tid på å finne ut hva jeg skulle skrive. Jeg syntes det var en vanskelig oppgave. Jeg skrev: De viktigste svevene foretar vi i hjernen.

Break a leg, Anne B.!

2006-10-06T10:08:11+02:00

Jeg burde vite hva jeg snakker om ... Takk for kommentaren din. Som du kanskje husker skrev jeg om det lange diktet "Ilden" til teaterstykket "De tålmodige". Det gikk på Nationaltheatret. Jeg har aldri vært mer nervøs noen gang enn foran den premieren. Du har min fulle støtte og forståelse om du ikke klarer å komme deg til bokhandler Brun. Jeg er overbevist om at jeg skal klare å få til en soloframføring av Vekten av snøkrystaller, bare for deg. Jeg jobber nå for å booke om flybilletten sånn at jeg får med meg premieren din. Forøvrig synes jeg det er en utrolig bra drive i Trøndelag teater for tida.

I auditoriet på Gaustad den 4. oktober var det stinn brakke og varm applaus. Isolert sett, en klisjé, men, ja, jeg var stolt. Særlig stas synes jeg det var at flere av pasientene og de ansatte som var til stede delte denne stoltheten.

Nå er jeg på vei til Kiel, på bokcruise med Norli. Rapport kommer mandag.

Endelig på Gaustad!

2006-10-04T08:52:14+02:00

Saken er den at i kveld 1830 er jeg invitert av Gaustads ledelse til å snakke om Gaustads historie. Det er et åpent møte. I fjor var jeg redaktør for boka Asylet, Gaustad sykehus 150 år. I boka hadde jeg med 12 bidragsytere som jeg selv fikk velge ut: pasient, pleier, lege, kriminolog, historiker, filosof, psykiatere og forfatter. For første gang tillot Gaustad en som ikke selv var psykiater å skrive jubileumsboka. I kveld er det første gang jeg framfører mine synspunkter live på Gaustad. Jeg kommer til å snakke blant annet om lobotomien, og Juklerødsaken, og om den grenseløse utviklingsoptimismen som preget sykehusets ledelse i mange tiår. En optimisme som ofte kom på kollisjonskurs med faglig ydmykhet. Hvis ikke psykiatrien i fortsettelsen blir mer preget av ydmykhet, frykter jeg for konsekvensene. I tillegg er jeg blitt bedt om å lese fra Vekten av snøkrystaller der moren til gutten i romanen blir innlagt på Gaustad.

Velkommen!

Skulle jeg hatt noe, måtte det være en kald aquavit!

2006-10-02T09:30:40+02:00

Det heftigste som har skjedd siden sist er turen min til Brattislava (hovedstaden i Sloavakia) og møtet med studenter fra Wien, Brattislava og Brno, som var tilstede under lanseringen av Kamelskyer på slovakisk og for å høre meg lese fra Vekten av snøkrystaller. Det er fanastiske å treffe unge mennesker som på død og liv vil lære seg norsk. Ikke på grunn av familiebakgrunn eller for å gjøre det godt i business, men for å lære norsk fordi de synes det skapes spennende litteratur i landet -- fra Ibsen til Loe. Å møte disse studentene var en solid vitamininnsprøytning. Dagen etter at jeg kom hjem dro jeg til Hønefoss, på høyskolen i Buskerud. Jeg ble ikke mindre imponert av studentene der, som stilte inngående, gode spørsmål om vekslingene i tempoet i språket i Vekten av snøkrystaller. En eldre kar på over åtti år stoppet meg ved inngangen til auditoriet og spurte om han kunne få høre på forelesningen. Navnet var Kjell Gundhus. Det viste seg å være min gamle oppmann fra hopptida, og han fortalte at han hadde noen 8 mm ruller med opptak fra noen av mine hopp. Det var en utrolig rørende samtale. Han fortalte en historie som jeg ikke har hørt før, men som altså foregikk for 40 år siden: Jeg hadde vært skuffet etter et hopp og satte meg ned på kulen. Det var minus 25. Jeg var 12 år, og han hadde kommet bort til meg spurt om det ikke hadde vært godt med en røyk i kulda. Da hadde jeg svart, ifølge Gundhus: Skulle jeg hatt noe, måtte det være en kald aquavit! Det hyggelige møtet med Gundhus gjorde at jeg fikk trøbbel med å nå flyet til Stavanger. Men, jeg kom meg av gårde og fikk lest diktet mitt om Nordsjø-dykkerne i forbindelse med utstillingen til Fin Serck-Hanssen. Senere snakket jeg om Istanbul på en strålende kafé som heter Bøker og Børst, og endelig leste jeg fra Vekten av snøkrystaller og signerte på Nordli bokhandel i Stavanger.

Og nå er jeg endelig hjemme.

I dag vil jeg svare på to kommentarer

2006-09-21T10:04:41+02:00

Den første, fra Torbjørn Guldseth til mitt forrige innlegg. Det jeg vil si til deg er følgende: Da jeg var i slutten av tenårene, ble jeg første gang opptatt av Torgersen-saken. Jeg leste Jens Bjørneboes "Tilfellet Torgersen" og hadde stor respekt og tillit til Bjørneboe som forfatter og menneske. Den gangen var jeg opprørt. Men etter at rettsvesenet avslo kravet om gjenopptakelse, slo jeg meg til ro med at vi tross alt levde i en rettsstat. Jeg lot tvilen komme Høyesterett til gode. Mange av de tingene du reiser spørsmål om i din kommentar -- tannslipingen, barnålene, avføringsbeviset, osv., lurte jeg også på. Da jeg for ett og et halvt år siden så en TV-dokumentar over to programmer på NRK Brennpunkt forsto jeg at jeg ikke hadde fulgt med i timen. Torgersens nåværende advokat og prosessfullmektig, Ståle Eskeland, har sammen med sakkyndige fra vår tid vist at de tre fellende bevisene over hodet ikke holder. Jeg ber deg innstendig om å lese artiklen min i siste nummer av Samtiden og granske faktaboksen bakerst, hvor blant annet Eskelands og andre forskerers dokumentasjon står gjengitt. I likehet med professor dr.med. Per Brandsæg, er jeg ikke i tvil om at Torgersen-saken er blant Norges største justismord. Sist mandag i Universitetets aula sto også forfatteren av artikkelen i det amerikanske tidsskriftet Science, Sachs, fram og bekreftet det samme. Vær så snill, sett deg inn i stoffet. Det er sterk kost.

Så til Anne B.s kommentar til mitt innlegg 19. september: De fleste fotballspillere er annerledes enn fordommene skulle tilsi. Mange av dem er aktive boklesere, og flere av dem er og riktig trivelige typer (om det skulle overraske)! Du forteller at mutter'n din haika til Istanbul i en alder av 52 år. Hun må da være et grepa kvinnfolk? Jeg vil her og nå hinte om at jeg skal til bokhandler Brun i Trondheim den 4. november. Kanskje vi kunne møtes alle tre?

En overveldende manifestasjon som viser at bevisene mot Fredrik Fasting Torgersen ikke holder

2006-09-20T09:52:57+02:00

Denne morgenen er det pinlig å registrere at ikke lederskribentene i avisene skriver om Torgersen-saken. I to uker har de vært opprørt, med rette, over Moen-saken. Sist mandag møttes de ypperste av forskere fra USA og Norge i Universitetets gamle aula i Oslo. Det var en overveldende manifestasjon som viser at bevisene mot Fredrik Fasting Torgersen over hodet ikke holder. Hva kommer det av at lederartiklene, som var så opprørte på Moens vegne, ikke tør å trekke en eneste sammenlikning? Torgersen lever, godtfolk, og mater duene på Galgeberg hver dag. Hvorfor skal ikke den gjenlevende av de to mennene få oppleve å bli frikjent mens han ennå lever?

Kjære Anne B.,

2006-09-19T09:01:35+02:00

Her kommer min kommentar til deg. Ja, det er rart med det, opptil flere ganger i uka tenker jeg: Hva i all verden har jeg havna oppi nå? Jeg har jo lagt planer for hele året, jeg skulle for eksempel til Istanbul med en gruppe som følger i romanen Konstantinopel's fotspor, møte norsk-studenter fra Wien, Bratislava og Praha, i Bratislava neste uke for å snakke om mitt forfatterskap, og en tur til Berlin i slutten av november. Det var før jeg virkelig skjønte hvor mye reising det skulle bli med Vekten av snøkrystaller. Så langt er det behagelige problemer. Det gjelder også samarbeidet med Molde fotballklubb hvor jeg har diskutert bakgrunnen for gutten i Vekten av snøkrystaller - hvordan han selv, etter å ha fått diagnosen som gjør at han ikke kan hoppe mer, likevel gjennomfører et siste svev. For å kunne motivere seg i en fotballkamp eller i deler av livet, så vet man at man vil dømmne seg selv for innsatsen, nesten mer enn for resultatet. Alt dette har jeg glede av, men det jeg synes er vanskelig er at når ens ansikt blir en del kjent, vil journalistene ha en til å uttale seg om alt mulig. Det jeg irriterer meg over er at jeg svarer ja til noe jeg burde ha sagt nei til. Det sliter. Å møte aktive lesere, enten de er skoleelever, fotballspillere eller en aktiv reisegruppe til Istanbul, er en fryd i forhold!

Nå er jeg i Istanbul ...

2006-09-13T08:36:40+02:00

... sammen med 25 nordmenn som jeg skal vise rundt i denne fantastiske byen. Det er nordmenn som vil høre om bakgrunnen min for romanen min Konstantinopel. Jeg skal snakke om den bysantinske perioden, den osmanske perioden og det nåværende Tyrkias historie. Jeg mener Konstantinopel er verdens viktigste by, og dette er min tredje reise på denne måten. Det er Temareiser Fredrikstad som er den tekniske arrangøren, jeg holder foredrag. I tillegg skal jeg i løpet av disse seks dagene også snakke med det tyrkiske forlaget mitt om utgivelsen av Vekten av snøkrystaller, og med filmselskapet som holder på å forberede filmatiseringen av Kamelskyer, boken om hærføreren Saladin som vant tilbake Jerusalem fra korsfarerne på fredelig vis og lot den hellige byen være åpen for alle de store verdensreligionene. En by korsfarerne bare hadde latt være åpen for de kristne.

Det er forstemmende at ingen aviser kommenterer sin egen innsats for å få oppklart Fritz Moen-saken

2006-09-11T10:20:21+02:00

-- Ingar Sletten Kolloen har satt opp Vekten av snøkrystaller på lista si over boktittel-favoritter!

-- Det er jeg stolt over. Tittelen er et poetisk blikkfang, men den er også er ytterst konkret. Ved å stå og veie en vakker snøkrystall, så blir den også til vann. Jeg synes det kommer godt fram i romanen hvorfor jeg har valgt nettopp den tittelen.

-- Hvor har du vært i helgen?

-- Jeg har fulgt Molde i forberedelsene til kampen mot Viking, men nå vil jeg snakke om Torgersensaken. Jeg er opprørt over at ikke flere medier enn Aftenposten har kommentert innholdet i artikkelen min [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1447281.ece] om Fredrik Fasting Torgersen. I Fritz Moen-saken gjorde ingen aviser noe virkelig stort arbeid. Nå hauser de opp sin indignasjon over det som er skjedd med Fritz Moen. De er opprørt over de to justismordene han har vært utsatt for. Skulle bare mangle. Men det er forstemmende at ingen av avisene kommenterer sin egen innsats for å få oppklart Moen-saken. Hva har de gjort for forsvaret, eller for Moen, ved å trekke fram det som nå er alment akseptert, nemlig at han har vært utsatt for justismord? Og hvorfor gjør de ingenting med hensyn til stoffet som nå er kommet fram rundt Torgersen, blant annet i artikkelen jeg selv har skrevet i siste nummer av Samtiden?

Ebba Haslund og jeg har prøvd å få et møte med justisministeren

2006-09-08T10:06:29+02:00

-- Klarer du å holde fokus på romanen din, Thorvald?

-- I dag er det vanskelig. Selv om jeg skal snakke om den til lærere og elever på Ås videregående skole klokka 13 i dag. Men på nyhetene på TV2 i dag hører jeg at justisminister Knut Storberget også vil følge med på hva granskingskommisjonen gjør i Torgersensaken. Ebba Haslund og jeg har prøvd å få et møte med justisministeren i forrige uke, fordi sammenhengen mellom Fritz Moen-saken og Torgersensaken er åpenbar, uten at vi har fått svar. I går på pressekonferansen hvor det nye "Samtiden"-nummeret ble presentert, var det flere som ville snakke med meg om kronikken min i Aftenposten onsdag og artikkelen min i Samtiden-nummeret om Torgersensaken. Et samstemt Norge er jo nå opprørt over hva som er skjedd med Fritz Moen, nå er det avgjørende at den samme skandalen ikke får fortsette lenger når det gjelder Torgersens sak.

God helg!

Hva veier egentlig en snøkrystall?

2006-09-07T09:34:59+02:00

Selvfølgelig veier den veldig lite, men fra min side er tittelen Vekten av snøkrystaller ikke bare en vakker eller poetisk tittel, som enkelte anmeldere har ment. Den har også en ytterst konkret bakgrunn. Da jeg var gutt sto jeg ofte og ventet på å få hoppe på ski. Det fascinerende var å se på skjønnheten i snøkrystallenes struktur, samtidig ble jeg ettertenksom av å se dem forvandle seg til dråper. Her ble jeg tidlig minnet om at alt er forgjengelig, og det er jo ikke tvil om at dette har noen paralleller til cellene i muskler. Muskelceller er opprinnelig noe spennende, sterkt og vakkert. Tittelen Vekten av snøkrystaller betyr derfor noe særskilt både for gutten i romanen og meg.

Nå må jeg løpe på pressekonferanse for det nye nummeret av Samtiden, hvor min lange artikkel om Fredrik Fasting Torgersen står.

-- Er det den artikkelen Aftenposten i dag kaller en "justispolitisk brannfakkel?"

-- Står det det?

-- Ja ...

"Det er utallige unge mennesker som har ambisjoner om å havne på et landslag eller bli olympiske mestere."

2006-09-06T08:45:24+02:00

"Tror du at gutten i Vekten av snøkrystaller er et ekstremt eksempel, Thorvald?" Det var Thor E. Endsjø som spurte, lege i olympiatroppen, sommer og vinter i 33 år, og også barnelege. "Ja, han er vel det," svarte jeg nølende. "I hele min karriere som lege, i 47 år," sa Endsjø, "har jeg, når det gjelder idrett, arbeidet mest med hvordan unge mennesker kommer seg ut av den. Det er ytterst få som vinner og det er enda færre som presterer i forhold til det de opprinnelig hadde forventet. Ambisjonene står ikke på noen måte i forhold til ferdighetene." Endsjø hadde ikke tall på hvor mange 13, 14 og 15-åringer som har en eller annen grad av lidelse som gjør ambisjonene umulig, og som gjør at de aldri kan nå sine mål. "Det er utallige unge mennesker som har ambisjoner om å havne på et landslag eller bli olympiske mestere og som aldri er i nærheten av å nå det. Det er tunge slag for unge mennesker, og lite diskutert i vårt samfunn som er såvidt opptatt av idrett. Gutten i Vekten av snøkrystaller er kanskje mer allmenn interessant enn det du, Thorvald, har tenkt deg," sa Endsjø.

"Hm," sa jeg.

Hva skal man gjøre med doktor Lange?

2006-09-05T12:17:16+02:00

Det kom en ung gutt på døra mi i går som ville ha meg til å signere Vekten av snøkrystaller. Han ba om adressen til "doktor Lange", han ville ned å banke ham. Jeg minnet ham på at det er forskjell på fiksjon og virkelighet og forklarte at handlingen i boka utspiller seg i 1970, og at "doktor Lange" for lengst er død. Den unge gutten ble ikke mindre opprørt av den grunn.

NB! Les aftenpostenkronikk om Fredrik Fasting Torgersen i morgen. Og, stikk innom Tannum på Karl Johan i dag kl. 17, da skal jeg snakke om boka mi.

Hvorfor er det så viktig at Dagfinn Enerly har tatt bladet fra munnen?

2006-09-04T09:45:53+02:00

Jo, Dagfinn Enerly er i mine øyne en helt, som har klart å komme seg igjennom marerittet etter at han ble lam fra halsen og ned i fjor. I siste seriekamp for Fredrikstad. Det er ikke mindre imponerende at han etter sjokket har klart å trene seg opp til et relativt høyt fysisk nivå. Nå klarer han å løfte armen. Han er antakeligvis en av de største tekniske fotballspillerne Norge har hatt. Etter flere måneder på Sunnaas er han også blitt en dyktig sosialpolitiker, som synger ut om de horrible forholdene på Sunnaas. Han har selv vært vitne til at tre pleiere skal ta seg av svært funksjonshemmede mennesker, på 36 rom. Dagfinn Enerly er en helt. Han turte å si ifra selv om han selv er kunde samme sted.

Det er med Dagfinn Enerly som med gutten i Vekten av snøkrystaller -- en utrolig energi i mennesker når de blir utsatt for personlige katastrofer. Det er tross alt håpfullt.

Sorry, Levi, nostalgien har trange kår

2006-09-01T12:28:03+02:00

- Du Thorvald, har du fått med deg at Levi Henriksen driver og henvender seg til deg på en naboblogg?

Ja da, og Levi har helt rett i at jeg har ment at Tullin Thams var en stilhopper av rang. Det er det ingen tvil om. Men når vi er inne på det nostalgiske, kan jeg røpe at det finnes en liten krets, hvor blant andre William Nygaard inngår -- forlegger og gammel skihopper på høyt nivå, som møtes en gang i året for å se Bassen Prydz' svev i Vikersundbakken, til 20 i stil. Dette hoppet kan disse menneskene se, om og om igjen hvert eneste år, takket være NRKs arkiver. Men, toppen av nostalgi er kanskje likevel dem av oss som fortsatt, i det uendelige, trekker fram Torgeir Brandtzægs svev under trening i Holmenkollen, hvor han bånna bakken. I Oslo-regionen er det ikke noe skihopp som er mer myteomspunnet enn det. Jeg var til stede da det skjedde og kan dementere at han landet "langt utpå sletta". Men, nettopp fordi hoppet ikke finnes på film, kan diktningen få fritt spillerom. Jeg må innrømme at for meg er det to hopp som akkurat nå er hottest -- det er Romørens verdensrekordsvev i Planica og Anette Sagens svev i prøveomgangen i Kollen, hvor hun hoppet lengre enn gutta.

- Apropos Vekten av snøkrystaller, er det ikke litt bra at du ikke behøver å forbrede deg på en ny sesong, at du slipper å gå opp på toppen og grue deg til å sette utfor?

Jo, det har sine fordeler at jeg nå bare må gjøre litterære svev.

- Har du fått noen henvendelser angående Torgersensaken?

Jeg har fått en mail fra en lege, som på bakgrunn av innlegget mitt i Aftenposten i går var skråsikker på at justisministeren kom til å presse igjennom at saken blir gjenopptatt. Jeg må innrømme at jeg ikke tror det før jeg får se det. Det er mulig jeg er pessimistisk anlagt. Ebba Haslund fikk forresten kanonapplaus da hun tok opp Torgersensaken under åpningen av Bjørnsonfestivalen i Molde. Det var gledelig!

Dagens tre spørsmål

2006-08-31T10:20:16+02:00

-- Ser at du og Ebba Haslund har et innlegg om Torgersensaken i Aftenposten i dag, hvorfor har du ikke hatt flere slike trykk?

Jeg trodde inntil for få år siden mer på Høyesterett enn på Torgersen. Det var et sjokk for meg å sette meg inn i saken og bli klar over at dagens vitenskapelig sakkyndige mener at det er et justismord. For ett år siden prøvde Ebba og jeg også å få inn et innlegg i Aftenposten, men de nektet å trykke det. Forklaringen var at dette var et felt som juristene fikk ta seg av, men når det gjelder Fritz Moen-saken er det jo ikke juristene som har oppklart den, det er Tor Sandberg. Derfor har vi alle nå et eget ansvar når det gjelder å sette oss inn i Torgersensaken. 7. september kommer en lang artikkel jeg har skrevet i tidsskriftet Samtiden. Den som har lest dette blogginnlegget og ikke leser den artikkelen er medskyldig!

-- Skjedde det noe oppsiktsvekkende på Idrettshøyskolen i går?

Jeg holdt min immatrikuleringstale for studentene. Det var gromt. Jeg snakket om innholdet i boka og min egen brått avsluttede hoppkarriere. Men, det jeg synes var sterkest var en samtale jeg hadde med to av studentene, Fredrik (21) og Anne (19). Fredrik syntes boka sluttet litt sørgelig fordi han hadde unnet meg å få hoppe mer. ¿Nettopp fordi du er så funksjonsfrisk som du er,¿ sa jeg, ¿så er det lurt også å ha det perspektivet at én dag kan det plutselig bli slutt, at du ikke får drive med den idretten du er mest interessert i. Og da må du sørge for at du har andre interesser også, som for eksempel lesing. Du må ha flere bein å stå på.¿ Anne, på sin side, har en søster som fikk diagnosen progressiv muskeldystrofi for bare 14 dager siden. Jeg fortalte Anne om mine egne erfaringer og om hvordan jeg opplevde det å få en slik diagnose. Disse to samtalene er nok en bekreftelse på at romanen fungerer som en påminning om at livet stadig blir avbrutt av sykdom eller skader og at det handler om å prøve å mestre det.

-- Var du ikke på Hamar i går, også?

Jo, jeg snakket under åpningen av en stor konferanse om psykisk helsevern i et nytt årtusen, som varer fram til lørdag. Mitt hovedpoeng var at man må ta ut likene i skapet fra den tidligere historien før vi kan gå framover. Jeg snakket rimeligvis om Gaustads 150-årige historie -- jeg har redigert boka Asylet som kom ut i fjor og som handler om nettopp dette. Jeg mener at Gaustad, som Norges viktigste institusjon gjennom disse årene, er nødt til å ta selvkritikk for sin håndtering av lobotomien og håndteringen av Arnold Juklerød-saken.