Sylvi
Sangvinske tanker
Demokratiseringen av ytringsfriheten
Ser innlegget til mayway den 8. januar en stund etter at det ble publisert og vil komme med noen betraktninger. mayway ønsket debatt, og jeg skulle komme med en kommentar, men dette er så langt at jeg velger å la det være et innlegg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor enkelte mener at man ikke bør utgi bøker på betalingsforlag og viser til at bøkenes kvalitet er varierende. Er ikke dette argumentet litt foreldet? Dessuten går det nesten ikke an å diskutere på grunnlaget, for da må man jo ta for seg en stor mengde bøker som er utgitt på betalingsforlag, lese og vurdere disse, før en på generelt grunnlag kan si at kvaliteten er for dårlig. Jeg har ikke lest så mange bøker fra betalingsforlag at jeg kan si noe generelt om disse. Jeg kan bare fortelle om egne erfaringer og min oppfatning av dette med å betale for egen utgivelse. Jeg mener det å utgi en bok på betalingsforlag handler om noe mer enn bare å betale for utgivelsen av egen bok. Jeg ser det som et ledd i samfunnsutviklingen at muligheten til å publisere egen tekst er blitt en allemannsmulighet, og ser det som et demokratiserende element ved ytringsfriheten.
Jeg tror betalingsforlagene bidrar til å fylle et behov hos leserne. De utgir veldig mange forskjellige bøker, alt fra skjønnlitteratur, dokumentarer, personlige beretninger, bygdebøker og lokalhistoriske bøker – mange typer bøker som de ”ekte” forlagene ikke gir ut fordi de henvender seg til en mindre leserkrets. Kanskje har denne lille leserkretsen stor glede av en bok utgitt på et betalingsforlag. Det må jo i seg selv være grunn god nok til å utgi en bok på betalingsforlag. Jeg leste et intervju med en forfatter, jeg husker ikke hvem, men vedkommende sa at hvis om så bare en leser likte boka, hadde han/hun oppnådd noe som forfatter. Jeg synes det sier noe om hele essensen ved å skrive; hvis det en skriver berører bare en person, eller noen få, så er det verdt skrivinga. Da er det også verdt å betale for å få det utgitt. Hva betaler vi ikke for i dag og i hvilke summer? Ny vinterkåpe, støvletter og veske, ny flatskjerm, sofa, feriereiser, restaurantmiddager, bil. Det blir fort det mangedobbelte av en bokutgivelse.
Noen kritikere kommer med sure kommentarer av typen: ”Han/hun vil så gjerne kalle seg forfatter at han/hun betaler for å bli det.” Man betaler for det meste i vårt samfunn; man betaler for å ta en utdanning, og selv om enkelte slipper å betale for bøkene de skriver, betaler likevel noen en høy pris for å skrive. Det er ikke lukrativt for alle å leve av skriving. Skriving i seg selv er krevende. Så hvorfor skriver man? Man føler at man har noe å formidle, man vil dele tanker med andre, man har behov for å uttrykke seg, være kreativ, det gir en ekstra dimensjon til livet – det er mange grunner til å skrive. Det å skrive vil jeg si også er en utdanning i seg selv, selv om man ikke er student på et forfatterstudium. Det å skrive er særlig utviklende når en får tilbakemeldinger fra fagfolk. Det finnes mange godt kvalifiserte fagfolk i betalingsforlag også. Det er kanskje litt fremmed for oss å betale for tilbakemelding på en tekst? Vi betaler for å gå til frisøren og få råd om hårshampoer og hårkurer, men å betale for råd angående en tekst … det er useriøst, snobbete, egotripp, leke-forfatter-lek, negativt i de etablerte litterære kretser.
Det rare er at blir man utgitt på et ”ekte” forlag, så er man forfatter. Hvis en betaler for utgivelsen selv, teller en liksom ikke med. For å sette det på spissen; Jan Thomas og Vendela Kirsebom er forfattere – de har skrevet bøker om skjønnhet og styling, kanskje med mer eller mindre hjelp fra ”ekte” forlag. Kjell Magne Bondevik og Anniken Huitfeldt er barnebokforfattere – de har skrevet faktabøker for barn/ungdom. Jeg har skrevet og illustrert en barnebok, jeg har deltatt aktivt i utformingen av boka og prosessen med utgivelse og markedsføring. Jeg har lært mye om det å skrive og produsere bøker, men jeg ser at mange mener jeg ikke skal kunne kalle meg forfatter. Og det er i grunnen like greit. Jeg er lærer. Jeg har høyere universitetsutdanning i språk og litteratur. Jeg er ikke ukyndig selv om jeg har gitt ut bok på betalingsforlag. Jeg skriver bøker på si fordi jeg føler jeg har noe å bidra med. Jeg ønsker større variasjon i barnelitteraturen.
Hva er så en forfatter? I dag kan i prinsippet hvilken som helst kjendis få navnet sitt på en bok fra et ”ekte” forlag og være forfatter. En forfatter er for meg et menneske som ved sin skriving, sine tanker og uttrykk, kan berøre meg, kan få meg til å se verden på en annen måte, kan gi en opplevelse, kanskje endre min innstilling til saker.
Det å samarbeide med et betalingsforlag gjør som nevnt at man får ta stor del i alle sider ved en bokproduksjon, og jeg synes det er en demokratisk og god måte å jobbe på. Hvis en brenner for at en bok skal komme ut, hvis en vet at det er lesere som venter på boka, hvorfor skal man da vente på at et ”ekte” forlag skal gi den ut, eller akseptere at den ikke blir utgitt?
Vi går inn i en ny tid hva det skrevne ord gjelder. En gang i tiden var det bare det øvre sosiale lag som kunne drive med skriftlige sysler. Så fikk alle lære å lese og skrive. Det øvre sosiale lag av de skrivende generasjoner har sluppet til i mediene i full styrke. Klart har mange kjempet seg en vei dit også. I dag publiserer hvem som helst sine skrevne ord på blogger, sosiale medier og via betalingsforlag. Hvem som helst kan skrive og nå ut til et publikum, uansett om det gjelder trivielle gjøremål, litteratur, politikk, mote, samfunnsliv eller andre emner. Det er en demokratisering av ”publiseringsnåløyet” og jeg synes det er helt fantastisk. Det gir den enkelte en fantastisk frihet og mulighet. Jeg leser en del av det de ”ekte” forlagene gir ut og liker særlig å lese kulturstoff i aviser, men noen ganger har bøker fra små forlag og betalingsforlag berørt meg mer enn de ”ekte” bøkene fra de ”ekte” forlagene. Noen ganger er det mer interessant å lese en blogg enn å lese avisen. Hvorfor? Fordi jeg kan lese om emner som kanskje er for lokale og smale til at ”ekte” forlag eller aviser skal trykke de skrevne ord. Hovmod står for fall, er det noe som heter. Forlagenes og avisenes monopol er i ferd med å løses opp. Jeg tror det er viktig å ta denne samfunnsendringen inn over seg og ikke hovere over at man er ”ekte” forfatter fra ”ekte” forlag. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen av det jeg vil kalle demokratiseringen av det skrevne ord, av ytringsfriheten.
Posted at 07:00PM feb 03, 2010 by sylgrei in Diverse | Kommentarer[34]
Skrevet av oregano , 13:18, torsdag 4. februar 2010 #
Dette var som om jeg skulle skrevet det selv :-)
Veldig enig med deg. Oregano m. fl. har vel snart falt ned fra sine høye hester nå. Lever i håpet..Vel, det er også lov å håpe på et mer nyansert syn på demokratiseringsprosessen.
Avslutter med dine egne ord:
"Hva er så en forfatter? I dag kan i prinsippet hvilken som helst kjendis få navnet sitt på en bok fra et ”ekte” forlag og være forfatter. En forfatter er for meg et menneske som ved sin skriving, sine tanker og uttrykk, kan berøre meg, kan få meg til å se verden på en annen måte, kan gi en opplevelse, kanskje endre min innstilling til saker"
Takker for et godt innlegg.
Skrevet av molle , 14:02, torsdag 4. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 14:35, torsdag 4. februar 2010 #
I prinsippet må man holde døra åpen for at verdens viktigste bok om femti år kan bli underkjent av samtlige forlag og deres forskjelligartede kyndige lesere i dag, det er logisk mulig, men hvis man skal være realistisk, så er det ikke overhengende sannsynlig.
Strukturen i Vanity publishing er enkel å se, noen tjener penger på andres drømmer. Det er ingen grunn til å fordømme bransjen av moralske grunner, men det er heller ingen grunn til å hause den opp med hurrarop. Plastisk kirurgi har forsåvidt demokratisert skjønnheten. Har du litt penger, er demokratiet ditt.
Skrevet av mettebergsommann , 17:15, torsdag 4. februar 2010 #
Det er helt klart fornuftig å skille mellom bøker skrevet fordi forfatteren ønsker å bli forfatter, og bøker skrevet for et leilighetsformål, en bygdebok eller lignende.
De fleste skjønnlitterære bøker utgis fordi forfatteren ønsker å være forfatter, ønsker å bli lest av mange, ønsker å slå igjennom, osv. Noen av disse har kanskje prøvd å bli antatt på et forlag, men har mislykkes, og istedenfor å lære av det og forbedre sin tekst (en prosess som kan ta flere år, men som faktisk også kan gjøre vedkommende til en bedre skribent og manuset til en bedre bok) får vedkommende høre i reklamen at det er helt greit å bli refusert, for det ble J.K. Rowling også, og det betyr ikke at det er noe galt med boken, og hos V. Anity Forlag utgir vi dine bøker uten spørsmål. Ja, du må betale litt, men ikke mer enn kr 20.000, og så trykker vi boken din i 200 eksemplarer og reklamerer for den på våre nettsider.
Dette høres nesten for godt ut til å være sant. De fleste som er i fast jobb eller har litt penger på bok, kan lett skaffe til veie 20.000 kroner, og så er jo boken ute på markedet. I og for seg en helt grei deal, og mitt eneste problem med det er at noen ferske skribenter kanskje lures til å tro at dette er et fullverdig alternativ til et ekte forlag, for det er det ikke. Manusbearbeidelse, markedsføring og distribusjon er mye mindre viktig for et betalingsforlag, og grunnen er enkel. Et ordinært forlag har samme interesse som forfatteren: å gjøre boken salgbar, for det er derfra pengene kommer. Et betalingsforlag finansieres derimot av forfatteren selv.
Men hvis man er fullstendig klar over forskjellen på ekte forlag og vanityforlag og likevel velger det siste, av ulike grunner, så værsågod.
Du sammenligner det å utgi en bok med det å ta en utdannelse, og hevder at siden utdannelse koster penger, så hvorfor ikke bokutgivelse også? Dette blir litt urimelig, for i et økonomisk perspektiv er en utdannelse kun et middel til et mål, som er en jobb. Og en jobb får man betalt for. Det å skrive er et middel til et mål, som er bokutgivelsen. Og bokutgivelsen bør man få betalt for. Dersom man arbeider med et manus og ikke får annet enn "takk for at vi fikk lese, men det blir ikke aktuelt med utgivelse" fra et forlag, er det sikkert greit å betale for å få en bok vurdert av profesjonelle lesere (altså lesere som får betalt for å lese), f.eks. hos Norges Litteraturskole. Imidlertid har jeg sett et temmelig hjelpeløst manus bli ryggslikket kraftig av en konsulent derfra. Konsulenten hadde riktignok mange gode forslag til forbedringer, men virket samtidig vel positiv i forhold til kvaliteten på manuset, noe som leder meg tilbake til en tidligere konklusjon: Norges Litteraturskole trenger ikke å selge boken, de har allerede fått betalt av forfatteren, så de kan tillate seg å overøse ham med komplimenter og lykkønskninger. Et forlag må, hvor brutalt det enn kan høres, ta flere ting i betraktning enn forfatterens ego.
Men det er klart: Har du litt penger, er demokratiet ditt.
Skrevet av Landgaard , 06:22, fredag 5. februar 2010 #
Demokratiseringsprosesser innebærer ofte omkostninger. Vi lever i et velutviklet demokrati, og jeg tror mange av oss føler vi ikke har så mange kampsaker som angår store grupper i samfunnet. Små og til dels stigmatiserte grupper har gjerne mer å kjempe for når det gjelder rettigheter. For at ytringsfriheten skal være reell, må man ha mulighet til å publisere informasjon. Dette er det åpnet opp for gjennom betalingsforlag og internett. Jeg mener ”Vanity-publishing” må være et utdødd begrep i 2010. Vi må heller snakke om publiseringsretten og respektere at noen gir ut bøker på betalingsforlag uansett om de først er refusert av forlag eller ikke. Det er klart at det kan være mye forskjellig i bransjen, men som jeg skrev i innlegget mitt – jeg kan bare komme med betraktninger ut fra egen erfaring. Jeg har hatt et godt samarbeid med mitt betalingsforlag og vil bruke det hvis jeg skal utgi flere barnebøker.
Landgaard, ”Det å skrive er et middel til et mål, som er bokutgivelsen. Og bokutgivelsen bør man få betalt for.” – selvsagt skal man tjene penger på en jobb, men er ikke det å forflate forfatterrollen litt? Har ikke forfattere større engasjement? Jeg har også fått betalt for å skrive. Jeg har fått oppdragsskriving og tjent penger. Når det gjelder bildeboka jeg ga ut på betalingsforlag, har den solgt ganske bra, men jeg ikke tjent penger ennå. Kanskje er jeg for optimistisk og idealistisk, men jeg tror jeg kommer til å tjene penger på den. Bildebøker er dyre å produsere, også for ”ekte” forlag. Men jeg engasjerer meg i barnebøker for de yngste fordi jeg, og mange godt skolerte voksne, savner mer variasjon og mangfold når det gjelder barnebøker for denne aldersgruppen. Da er det gjerne snakk om illustrerte bøker. Hvorfor er det slik? Har det noe med økonomi å gjøre? Og hvorfor er ikke de gode barnebøkene for de yngste mer synlige i medier og bokhandlere?
I Barnekonvensjonen står det at staten skal sikre barn tilgang til informasjon fra et mangfold av nasjonale og internasjonale kilder. Staten skal oppmuntre massemedia og forleggere til å spre informasjon som skaper forståelse, kunnskap, sosiale ferdigheter og velvære, og til å lage eget barnestoff, også for minoritetsbarn. Staten skal også beskytte barna mot skadelig informasjon. Jeg mener vi ikke har mangfold nok av barnelitteratur for de yngste barna. Særlig synes jeg det mangler litterære heltinner for de yngste jentene. Kanskje finnes denne litteraturen der ute et sted, men da har ikke massemedia og forleggere gjort nok for å spre informasjon om den. Dette er min bakgrunn for å mene at betalingsforlag og de nye mediene innebærer en demokratisering av ytringsfriheten. Derfor forsvarer jeg det å utgi bok på betalingsforlag.
Jeg vet ikke om dette stemmer, men jeg kan tenke meg at en skjønnlitterær bok, en roman, fra et miljø som ikke er skildret i romaner fra ”ekte” forlag, kan ha stor verdi for lokalbefolkningen eller andre interesserte selv om den litterært sett ikke skulle holde mål til å bli antatt av et ”ekte” forlag. Mennesker fra store byer og fra miljøer som ”ekte” forfattere kjenner til, er ofte skildret i litteraturen. Jeg er fra en liten by nordfra, en by som har en spennende historie med interessante konflikter opp til vår egen tid. Naturen rundt er helt unik. Byen er ikke nevneverdig skildret i skjønnlitteraturen, men jeg antar man kunne skrevet en eller flere store romaner med dette som bakgrunn. Hvis noen hadde skrevet en roman fra mitt hjemlige miljø, blitt refusert og så hadde gitt den ut på betalingsforlag, ville jeg kjøpt boka med en gang, og det ville betydd noe for meg å lese den. Dette er også en grunn til at jeg mener betalingsforlag virker demokratiserende. Mange stemmer som ellers ikke blir hørt, kan nå ut til et publikum, og om kvaliteten ikke skulle holde mål litterært sett, kan det bety noe for noen å lese disse bøkene
Til slutt vil jeg si at vi betaler alle for bokutgivelser gjennom innkjøpsordningen. Jeg er ikke mot den, men den bidrar nok til å holde økonomisk liv i mange ukjente forfattere, og bra er det, men det gir ingen grunn for disse å latterliggjøre ytringsfriheten enhver har så lenge en bruker den innenfor loven. Som kjent har enhver i følge SPR-konvensjonen frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker ved kunstneriske uttrykksmidler eller i trykt form.
Hva vet vi om fremtiden? Kanskje vil vi få mange av litteraturens svar på Mira Craig, forfattere som eier sine verk fullt og helt uten å trenge være knyttet til forlag? Så kan publikum og forskermiljøer vurdere kvalitet helt fritt - det er bare en tanke.
Skrevet av sylgrei , 22:33, søndag 7. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 23:08, søndag 7. februar 2010 #
Skrevet av sylgrei , 00:50, mandag 8. februar 2010 #
Nja. Dette er en komplisert diskusjon som man kan betrakte på mange måter. La oss for eksempel bytte ut forfatter med rørlegger:
"- selvsagt skal man tjene penger på en jobb, men er ikke det å forflate rørleggerrollen litt? Har ikke rørleggere større engasjement?"
Og folk vil trekke på smilebåndet, for det er fullt ut akseptert at rørleggere skal tjene på sin jobb.
Men så kan man innvende at det handler om kultur her? Javel, så bytt ut forfatter med forlagsredaktør. Det blir like humringsverdig.
Tendensen er nok litt slik mange steder i kulturlivet at forfattere ikke skal ha betalt for det de skriver. Flere tidsskrifter drives på den måten. De betaler ingenting til skribentene, og det forventes at disse er fornøyd med å få tekstene sine på trykk.
På én måte er dette forståelig. Det finnes nesten ikke penger i kulturlivet. Skal det skje noe, må det skje etter idealistiske prinsipper. Alle trenger en rørlegger iblant, men ingen trenger alle dem som absolutt vil skrive.
Men selv om du er forfatter eller rørlegger, så må du betale regninger. Og for en såkalt profesjonell forfatter er hensikten med å skrive OGSÅ at man skal dekke regningene sine. Da er neppe betalingsforlag veien å gå; der får du nemlig en ekstra regning å betale.
Hvis det er det idealistiske aspektet som er viktigst, hvis man for eksempel har nok penger til å leve av, men synes minoritetsbarn har for få barnebøker å velge mellom, så er sikkert et betalingsforlag en mulighet, rent økonomisk sett, men hva med det litterære? Jeg opplever ikke at du berører dette aspektet i det hele tatt. Har du prøvd deg på ekte forlag, men blitt refusert? For saken er nemlig at det som blir refusert, trenger ikke nødvendigvis å være "smalt" eller "annerledes"; det kan like gjerne være dårlig. Med et betalingsforlag har man ofte bare seg selv å stole på, og ikke engang erfarne forfattere pleier å gjøre det: de vet hvor viktig det er å ha en redaktør som i likhet med forfatteren selv vil gjøre boken best mulig.
Jeg er heller ikke helt med på forestillingen om at et lite bygdemiljø kun kan skildres i en roman utgitt på betalingsforlag, for de ekte forlagene tar bare romaner som omhandler Oslo. Skriver man godt nok, blir bygdemiljøet universelt relevant, enten leseren er fra Toten, Moskva eller Honolulu.
Skrevet av Landgaard , 04:48, mandag 8. februar 2010 #
Jeg har ikke lest barneboka di, så jeg sier ikke dette som en kritikk av den, men som en generell bemerkning.
Når det gjelder Mira Craig er hun nok en dame med bein i nesa og underholdningsverdi. Fin å se på, og kul stemme. Men musikken? Vel. Jeg kan i alle fall spare meg;). Litt flåsete sagt.
Når det gjelder forholdet mellom by og bygd i litteraturen, finnes det vel knapt det land i verden som har litteratur som skildrer landsbygda og outsiderne i like stor grad som i Norge.
Skrevet av mary , 09:45, mandag 8. februar 2010 #
Den norske litterære klubben kan virke temmelig eksentrisk og til tider direkte åndsfattig, særlig når det gjelder sakprosa for et smalere publikum. Hvem gidder å drasse på et stort forlag når man kan bestille alle tjenester etter behov og slippe å skrive bok "sammen med" en forlagsredaktør som ikke kan stoffet, men som tror at alt mellom himmel og jord må være så journalistisk for å selge. Vi for vår del er møkklei denne journalismen og leser heller ikke den typen bøker. På et internettforlag får man en grei oversikt over utgifter og inntekter, der har man full kontroll og alle rettigheter, man velger formater og kan f eks enkelt gjøre om en bok til lydbok eller eBook. Problemet kan være å få noen til å anmelde den, men også der handler det gjerne mer om å finne relevant kompetanse enn om noe annet
Skrevet av molle , 16:57, mandag 8. februar 2010 #
Men, sånn i ærlighetens navn, er det ikke eksempelet her som er et stykke unna virkeligheten? Det finnes da plenty av gode forlag for nettopp sakprosa her til lands, og de gir nettopp ut ganske smale ting. Poenget er uansett at ethvert manuskript burde gjennomgå en form for kvalitetssikring, og at man bør kunne evne å lytte til råd fra kyndige lesere før utgivelse, at det ikke bare er pengene, men også kvaliteten som sikrer at en bok kommer ut.
Og en ting kan du stole på, hvis forlagsredaktøren i det store forlaget ikke kan noe om stoffet (de hyrer da inn konsulenter forøvrig), så kan de som jobber i et vanityforlag ingenting.
Jeg tror nok det hører med til sjeldenhetene at de som har funnet opp tekstlig krutt blir refusert, mens de som ikke kan skrive godt nok, de som ikke kommuniserer god nok leserne, som gjør feil eller er uinteressante, de blir refusert ustanselig, og det er derfor vi har fått denne nye forlagsbransjen.
For min del må folk like gjerne kjøpe seg en bokutgivelse som de kjøper seg et nytt kjøkken, men jeg forbeholder meg retten til å være akkurat like lite interessert i begge deler.
Skrevet av mettebergsommann , 18:43, mandag 8. februar 2010 #
Skrevet av Jo , 21:50, mandag 8. februar 2010 #
"Forlagenes og avisenes monopol er i ferd med å løses opp. Jeg tror det er viktig å ta denne samfunnsendringen inn over seg og ikke hovere over at man er ”ekte” forfatter fra ”ekte” forlag. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen av det jeg vil kalle demokratiseringen av det skrevne ord, av ytringsfriheten"
Ønsker dere en fin uke :-)
Skrevet av molle , 23:27, mandag 8. februar 2010 #
Men det er ialle fall noen som nekter folk å kommentere innleggene sine, ser jeg. Skal det liksom være til ære for "demokratiseringen av ytringsfriheten"?
Skrevet av oregano , 00:19, tirsdag 9. februar 2010 #
Så kan vi jo splitte hår over om dette er store greier, dette har samfunnsmessig betydning, dette bærer ytringsfriheten på sine skuldre. Eller om det faktisk er en betydelig mindre sak, mer knyttet til visse personlige drømmer rundt om kring.
Og her er det ingen grunn til å moralisere. De som har penger nok, får kjøpt seg et produkt like legitimt som andre produkter til salgs, og de får kanskje oppfylt en drøm om å kalle seg forfatter, ha et celluloseprodukt i hylla som til forveksling ligner fullstendig på andre bøker sett fra utsida. De om det, og velbekomme.
Joda, Jo, det kan være legitimt å gi ut på betalingsforlag i noen tilfeller, lokalhistorie er et godt eksempel. Men også der finnes det kvalitetsforskjeller, og de beste lokalhistoriske verkene er gjerne de som har fått pengestøtte fra kommunen, og som har ansatt en profesjonell historiker (som beviselig kan skrive og derfor har fått jobben) til å skrive dem. Men også andre lokalhistoriskebøker kan være viktige, fordi de kan inneholde ny informasjon, uansett hvor dårlig de er strukturert eller skrevet. Lokalhistorikere leter, forsker og finner. Så lokalhistorie er et særtilfelle, og veldig veldig forskjellig fra feks skjønnlitteratur i denne sammenhengen.
Skrevet av mettebergsommann , 12:42, tirsdag 9. februar 2010 #
Skrevet av Hagemann , 13:19, tirsdag 9. februar 2010 #
Fant denne kommentaren fra deg her inne:
"Man blir sabla ned gang på gang fordi man ikke legger ut noe eget - det har jeg forsåvidt gjort mange ganger innbakt i kommentarer, men når Johnsen låner meg bloggen til å legge ut noe eget formelt sett, så er det galt også"
Stakkar, så du får ikke stukket inn kommentarer på en blogg, men skriver du innlegg selv, neida, det snakker vi da for fanden ikke om. Kom bare ikke her å kritisere den godeste Oregano, det er bare han som skal stikke, men ikke stå for hugg.. feig er et fint ord, synes du ikke. Jeg ler igjen..
Skrevet av molle , 22:01, tirsdag 9. februar 2010 #
Hva med å svare sakelig på mettebergs kommentar overfor her? Kanskje det vil ta seg litt bedre ut enn nedrige personangrep?
Skrevet av oregano , 23:35, tirsdag 9. februar 2010 #
Når det gjelder demokratisering av ytringsfriheten etc. virker det som om vi er kommet dithen at vi på dette tidspunkt bare må erkjenne at det er best å bli enige om å være uenige om denne saken. Det er også en fin ting..Eller skal vi fortsette i det uendelige..? det kan vel bli litt drøyt. Tror vi har fått frem vårt synspunkt nå.. Ha en god natta, Oregano. Må køye jeg iallefall :-)
Skrevet av molle , 23:57, tirsdag 9. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 10:45, onsdag 10. februar 2010 #
Det er vel ingen som bestrider at forfatteryrket er både vanskelig og tidkrevende, det har jeg full respekt for.
Samtidig ser jeg at du etterspør saklighet og i den forbindelse registerer jeg at de fleste kommentarer fra deg her inne både er syrlige, sarkastiske og til tider full av f...
Hva med å gå foran med et godt eksempel?
Tilslutt vil jeg beklage overfor "sylgrei" at dette kommentarfeltet blir brukt til denne (tilsynelatende) meningsløse replikkveksling (mitt er jo stengt, må vite). Hennes flotte innlegg fortjener mer enn som så.
Skrevet av molle , 13:49, onsdag 10. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 18:48, onsdag 10. februar 2010 #
Skrevet av molle , 19:05, onsdag 10. februar 2010 #
Skrevet av mettebergsommann , 19:08, onsdag 10. februar 2010 #
Torgrim Eggen 30/01 14:55
Problemet, Sirenia, er at denne «opphøyde litterære pidestallen» kun eksisterer i ditt eget hode. I hvert fall ikke i mitt. Jeg blir revet ned hver eneste dag av dette yrket, som er så ufattelig vanskelig å gjennomføre og å leve av, og hvor det ofte bare vanker bjeffing, misunnelse og mistenkeliggjøring tilbake
Skrevet av molle , 21:41, onsdag 10. februar 2010 #
Jeg ville frem til at vi får et større mangfold gjennom at noen bøker blir utgitt på betalingsforlag. Sannsynligvis bøker som ikke ville blitt utgitt av ”ekte” forlag av forskjellige grunner, også fordi kvaliteten ikke alltid holder mål. Men hva gjør det? Akkurat som skribentene skriver forskjellig, har leserne forskjellige smakspreferanser når det gjelder bøker. Jeg kom over Landgaards bok, ”Herrer i åndenes rike” ved en tilfeldighet. Jeg hadde ikke hørt noe om verken han eller denne utgivelsen i media, og bokas innhold interesserte meg. Derfor kjøpte jeg den og leste den. Men jeg antar at mange ikke ville være interessert i å lese denne eller lignende bøker. Kanskje er det chiclitt som er spennende lesning, underholdningsromaner, historiske romaner, eller kanskje leser man kun bøker som handler om spesielle interesser; hagebøker, bøker om mat eller båter. Kanskje liker man å lese bøker av lokal verdi, enten det er sakprosa eller skjønnlitteratur.
Det jeg ville frem til da jeg skrev om bøker med handling fra byen kontra handling fra min egen lille hjemby, eller bygda, som Landgaard kaller den, var at uansett om det blir skrevet en prisbelønt roman fra min hjemby, intet ville gledet meg mer, eller om det blir utgitt en roman med handling fra min hjemby utgitt på betalingsforlag, så ville det betydd noe for meg å lese den selv om den skulle ha mangler kvalitetsmessig, nettopp fordi jeg finner glede av å lese om mitt lokalmiljø. Om bygda er skildret aldri så mye i norsk litteratur (det vet jeg også), så betyr ikke det at det har relevans til min hjemby. Det er også klart at en by som Oslo, med mange innbyggere og rikt kulturliv, vil fostre opp flere forfattere enn en småby hvor som helst i landet, noe annet ville vært bemerkelsesverdig. Det er derfor mindre sannsynlig at det kommer en skjønnlitterær bok med miljø fra min hjemby enn fra Oslo. Det finnes heldigvis både skjønnlitteratur og sakprosa fra min hjemby, og jeg setter pris på denne litteraturen uansett litterær kvalitet eller ei. Det betyr mye for meg. Og det at en bok betyr noe for noen, må da i seg selv være en kvalitet ved en bok. Jeg leser mye forskjellig. Jeg har dessverre ikke lest så mange underholdningsromaner, men i høst leste jeg ”Glassblåseren fra Murano” av Marina Fiorato fordi handlingen foregikk i et glassblåsermiljø, noe som interesserer meg. Det jeg vil frem til er at man kan ha mange forskjellige grunner til å lese en bok eller ikke. På mitt betalingsforlag er det utgitt en bok om en FN-soldats opphold i Midtøsten og Bosnia. Jeg tror mange som har vært der i samme ærend setter pris på å lese om kollegers erfaringer. Kanskje er det utgitt bøker om dette på ”ekte” forlag også, det vet jeg ikke, men jeg er ikke militær og vet ikke hvilken bok jeg hadde valgt hvis jeg fikk velge mellom ulike typer bøker om dette emnet. Kanskje hadde den fra betalingsforlaget vært mest interessant for meg?
Da det ble allmenn stemmerett for menn, og senere for kvinner, var det mange som strittet mot dette, fordi man var redd for samfunnsendringene som følge av at allmuen og kvinner skulle kunne påvirke samfunnet. De var ikke kompetente nok til å stemmee ifølge de som allerede hadde stemmerett. Kanskje ville overklassen miste sine privilegier? Jeg sammenligner dette med den latterliggjøringen jeg finner her hvis en ønsker å bruke den publiseringsretten man har for å skape større variasjon av bøker. Gir man ut bok på betalingsforlag skal man latterliggjøres eller tvinges til taushet gjennom latterliggjøring. Eller det insinueres at bøkene fra betalingsforlag sannsynligvis mangler litterære kvaliteter og derfor ikke har rett til å komme ut til publikum. Det er hersketeknikker som enkelte med makt har brukt for å trykke ned mennesker som ikke har maktposisjon. Jeg lurte lenge på om jeg skulle skrive på Forfatterbloggen på grunn av dette. Jeg har lest tidligere debatt om betalingsforlag. Men hvorfor skulle jeg la meg kue? Jeg fant ut at nettopp derfor vil jeg skrive her. Jeg hadde heller ikke lyst til å skrive helt anonymt - da hadde det vært vanskeligere å fronte saker jeg brenner for.
Jeg jobber og betaler skatt. Er det ikke min rett som et fritt menneske i et demokrati å kunne utgi en bok som forteller en historie jeg ønsker at flere skulle kunne ta del i? Jeg er mor og tante. Er det ikke min rett å si fra om at jeg mener det ikke satses nok på barnelitteratur fra norske forlag og at massemedia og bokhandlere ikke gjør nok for å meddele informasjon om de bøkene som allerede finnes?
”Ble du refusert, eller?” Er ikke det også en hersketeknikk? Jeg har i tidligere innlegg skrevet mer om min vei frem til barnebokutgivelsen. Men om forlagene skrev til meg: ”Takk for at vi fikk lese ditt manus og lykke til videre!” eller om de skrev: ” Ditt manus har kvaliteter, og vi kunne ha jobbet med det med tanke på utgivelse, men det passer dessverre ikke inn i vår profil,” eller: ”Vi takker for at vi fikk lese ditt manus. Vi synes det er en god fortelling, men vi har for tiden ikke kapasitet eller økonomi til en bildebokutgivelse og håper vi kan komme tilbake til det senere.” Hva har mine refusjonsbrev å si når det gjelder mitt anliggende; betalingsforlag kan virke demokratiserende for ytringsfriheten.
Hvis jeg hadde likt det aktuelle forlagets profil på bildebøker, så hadde jeg ikke hatt noe å klage over når det gjelder bøker for de yngste barna. Men i ettertid ser jeg at det var liten vits i å sende manuset til det forlaget når jeg selv ønsker at bildebøker for de yngste skal være annerledes. Man lærer hele veien. Hvem skal sette sitt preg på barnebøkene? Er det forlagene som bestemmer at de vil gi ut bildebøker som handler om hverdagsrealisme og at de skal være minimalistisk illustrerte? Eller er det barnebokforfatterne som ønsker å skrive slik og helst ser at illustrasjonene skal ha en mindre fremtredende plass? Ofte finner jeg mer eksperimentelle bildebøker i en kasse i bokhandelen hvor det står: ”Nedsatt 70 %.” Det er tydeligvis ikke mange som kjøper disse bøkene. Og hvor eksperimentell skal en barnebok være? Jeg tror ikke min barnebok er mye bedre enn mange andre. Jeg tror ikke den er verre heller. Men den representerer noe annet enn flertallet av bildebøker jeg har kommet over, og det er mitt mål med skrivingen, å representere noe annet enn det som er trenden nå.
Som nevnt tidligere har jeg i noen år før utgivelsen lett etter bildebøker til mine små nieser – bøker de kan like og som jeg kan stå inne for selv. Jeg har snakket med andre tanter, mødre og bestemødre som har gjort det samme og som har syntes det har vært vanskelig å finne nye, gode bildebøker for de yngste. Det er min bakgrunn for å skrive barnebøker. Jeg har en helt vanlig lærerlønn som jeg klarer meg greit på, så jeg er ikke opptatt av å skrive for å tjene store penger, men håper at skrivingen skal gå i balanse rent økonomisk. Hvis jeg skal skrive mer og utgi bøker på betalingsforlag, bør jeg helst tjene inn det jeg betaler. Landgaard skriver at rørleggere får betalt for alt arbeid – ja, kanskje er håndverkerne en av de gruppene som får betalt for alt arbeid de gjør, og ingen forventer heller at de skal gjøre noe gratis. Men det er mange yrkesgrupper som ikke får betalt for alt arbeid og hvor det faktisk forventes at en gjør noe gratis. Min yrkesgruppe, lærerne, får ikke betalt for alt arbeidet, kanskje fordi vi har vært for idealistiske. Mange i næringslivet får ikke betalt for alt arbeidet fordi det forventes at en gjør litt mer enn påkrevd hvis karrieren skal skyte fart. Når det gjelder forfattere ser jeg at det å skrive uten å få betalt kan tjene to saker; på den ene side får man profilert seg, noe som igjen kan ha en markedsføringsmessig verdi. På den andre siden har man større mulighet til å være med på å påvirke utviklingen i samfunnet kulturelt og politisk, man kan sette dagsorden for saker man er opptatt av hvis for eksempel aviser ber deg som forfatter skrive en kronikk eller annen artikkel. Ukjente mennesker slipper ikke så lett til i mediene med sine synspunkter.
Forfatterrollen har jo historisk vært en rolle for en som står litt utenfor, en som ser samfunnet og dets strukturer utenfra, en som kan analysere samfunnet fra andre vinkler enn den politiske og økonomiske. Hvis en skal ta betalt for alt en skriver, gir en kanskje fra seg denne posisjonen. For hvem vil betale for synspunkter som kanskje går på tvers av det som er økonomisk interessant? Da ender kanskje forfatteren også opp med å bli en marionett i det økonomiske og politiske spill? Det ville være synd.
Skrevet av sylgrei , 23:36, onsdag 10. februar 2010 #
Jeg vet godt at pidestaller setter både vi og forfattere seg selv på, hvis vi ønsker så.
En av dem er du i konflikt med nå, rømt fra LB, pga meg? Oregano er en hun og har det som sin nidkjære oppgave å forsvare sine egne angrep og sin egen opphøyde profesjon/posisjon.
Skrevet av Sirenia , 23:37, onsdag 10. februar 2010 #
Takker også for opplysende kommentar/støtte og at noen har sett tegninga for lenge siden. Begynte å bli litt ensomt her :-)
Sylgrei. Igjen et godt innlegg/kommentar. Enig med deg.
Skrevet av molle , 10:47, torsdag 11. februar 2010 #
Men det er et svært underordnet poeng. Du er er overbevist om at friheten til å kjøpe seg en utgivelse som ikke har gjennomgått noen kvalitetssikring, er et uhyre gode for hele samfunnet. Jeg mener det heller er et gode for den enkeltes ambisjoner, at det fyller en funksjon for de som har et høyere ambisjonsnivå, enn det de har av reelt aspirasjonsnivå. Der jeg ser personlig realisering ved hjelp av underlødig litteratur, ser du en påkrevd samfunnstransformasjon ved hjelp av det samme. Nærmest etter oppskriften skriv dårlig og redd samfunnet som drukner i en uendelighet av dårlig formulerte (samt begrunnede) oppfatninger og historier.
Likevel, og all din oppsamlede patos litt til side, du står fritt til å gi ut så mange barnebøker, romaner, bygdeskildringer og lokalhistoriske verk som du har råd til, for min del.
Men jeg håper at det er greit at noen ikke mener at du er en forfatter på linje med andre forfattere av den grunn, eller at du redder samfunnet ved å gjøre det.
Dette er en tematikk som har vært oppe til behandling her før, men den saklige måten du har fremført ditt engasjement på (som virker dypfølt), har gjort det oppfriskende å diskutere betalingsforleggeri gang til. Du skal ha takk for det, og lykke til med boka di.
Skrevet av mettebergsommann , 15:01, torsdag 11. februar 2010 #
Jeg minnes at Fauske truet med å gå rettens vei da jeg kritiserte noen navngitte betalingsforlag i et innlegg i fjor. Det ble litt ... rørete.
Som publisert forfatter føler jeg ikke noe behov for å drive med hersketeknikker overfor dem som har brukt betalingsforlag, så denne hoveringen og høyehest-adferden er fremmed for meg, selv om det godt kan være noen forfattere som driver med det. Det jeg har valgt å kritisere, er snarere faren for at betalingsforlagene lurer forfatterspirer til å tro at det er et likeverdig alternativ å gi ut hos dem hvis man blir refusert av Aschehoug og Gyldendal, for "J.K. Rowling ble refusert 10.000 ganger". Implisitt: "Du kan være den neste J.K. Rowling, så ikke la deg hindre av de dumme forlagene som ikke vil ha boka di - kom til oss!" Det er dette jeg vil advare mot. Dem som allerede har bestemt seg for at betalingsforlag er tingen for dem, ønsker jeg lykke til.
Hyggelig at du leste boken min, forresten!
Skrevet av Landgaard , 15:55, torsdag 11. februar 2010 #
Skrevet av Hagemann , 16:46, torsdag 11. februar 2010 #
Skrevet av Sirenia , 20:33, torsdag 11. februar 2010 #
http://www.kulturrad.no/fagomrader/litteratur/arets-utvalgte-bildeboker/
Skrevet av oregano , 13:40, tirsdag 16. februar 2010 #