Entusiasme og raseri - anmeldelse fra Sylvi

Føler for å komme med mine betraktninger av romanen Entusiasme og raseri, fordi jeg opplever den annerledes. Da romanen kom ut og man hørte omtale av den, overrasket valget av handling meg. Under de tjuefem første sidene undret jeg meg over romanen. Jeg undret meg over denne heslighetens estetikk og kjønnsmetaforikk som var så fremtredende og preget av en mye sterkere råskap enn i Ari Behns tidligere bøker. Etter hvert som man blir bedre kjent med Kryx Zissvoll og det dekadente miljøet rundt han, går undringen over i en forståelse av at denne romanen bare måtte komme.

Jeg opplever Kryx som en målrettet mann, som tumler inn i offentlighetens lys med store vyer om seg selv og sin kunst, og han må gjøre seg noen erfaringer i prosessen med å realisere seg som forfatter. Prosjektet til Kryx, er slik jeg ser det, det å realisere og bekrefte seg som forfatter.

Kryx møter Vera Sara, og selv om de begge er like, på den måten at de fremstår som dekadente, ser jeg dem også som to motsetninger. Kryx er kunstneren, skribenten. Han lever av sin ånd, tanke og sine skriveferdigheter. Han tilhører det evige medium, boka, skriften, som kan bevare han for ettertiden, altså gi han evig liv.

Vera Sara lever også av sin kreativitet. Hun lever av munnen, replikken, som er treffende, lynrask, og får folk til å le. Hun tilhører et flyktig medium, fjernsynet, og i motsetning til Kryx som er debutant, har hun allerede befestet sin posisjon som komikerdronning i beste sendetid.

Forholdet mellom de to er vanskelig å forstå seg på, om det er gjensidig tiltrekning, om de ser at de begge har utbytte av relasjonen, eller om det er en oppriktig søken etter kjærlighet, er ikke godt å si. Felles for dem begge er at ingen av dem bryr seg om å følge normer og regler.

Jeg danner meg et bilde av Vera Sara som en moderne Oda (Lasson) Krogh i et moderne Oslobohemmiljø. ¿Hans Jæger ror ikke lenger mens Oda sitter bak¿, som det sies i Ketil Bjørnstads sang Sommernatt ved fjorden. ¿Oda¿ har selv festnet grepet om årene og staker ut en kurs, iscenesetter en flyktig flashlightverden hvor hun og Kryx er hovedpersonene. Kryx virker tilsynelatende overrasket over å befinne seg midt i blitzregnet, men jeg er ikke helt sikker på om Kryx er så uvitende om blitzen som vil møte han. Det er jo nettopp dette han arbeider for, å gjøre seg bemerket. Når jeg refererer til Hans Jæger og Kristianiabohemen, må jeg også trekke en artig parallell til Hans Jægers såkalte selvbiografiske bøker, bemerk uten å påstå at Entusiasme og raseri er selvbiografisk, slik noen journalister og lesere har hevdet, men den kvinnelige hovedpersonen i Hans Jægers historie heter Vera, og dette er også en tragisk kjærlighetshistorie, men med problemer av annen art. Man må jo bare fabulere litt over navnet Vera Sara. Fotografen Ole blir for øvrig sammenlignet med Edvard Munch, som også var en del av Kristianiabohemen. For øvrig gjaldt bohemenes bud å utlevere seg selv og andre ¿ ¿Du skal skrive ditt eget liv¿ ¿ var bohemenes første bud. Selv om man kan trekke paralleller mellom Ari og Kryx, så er Kryx en fiksjon, og det er jeg-fortelleren Kryx som skriver sitt liv.

Kryx, helt eller antihelt, kommer inn som en hamsunsk skikkelse i det litterære liv. Han gjør ikke sin inntreden ved et århundreskifte, men også ved et årtusenskifte. Jeg ser han som en person av fin-de-siecle, et forfattertalent man har ventet på i det litterære miljø. Jeg må skyte inn, selv om dette ikke har noe med selve boka å gjøre, at jeg har studert nordisk 1890-talls diktning, og mens jeg leste Entusiasme og raseri, gikk tankene tilbake til de litterære diskusjonene vi hadde på disse forelesningene og seminarene. Jeg husker foreleseren var spent på hva som ville komme av norsk litteratur frem mot årtusenskiftet, og om man, når man i ettertid oppsummerte 1990-tallsdiktningen, kunne se på 1990-tallet som en ny periode preget av fin-de-siecle? Jeg vil påstå at det er dette man ventet på ¿ fin-de-siecle litteratur, men vi har ventet lenge, og jeg tror Ari Behn vil befeste sin posisjon for fullt videre i det nye årtusenet.

Kryx, Ole, Ivo og Vera Sara tøyer alle normene og opponerer mot det etablerte kulturliv. De iscenesetter, skaper, drømmer, fortviler, står på med sine ulike kunstneriske prosjekter, men det er kun de tre unge menn som opplever at publikum ikke har kompetanse for å verdsette de ulike kunstneriske uttrykk. (Vera Sara er jo feiret). Kryx` beskrivelse av Ole og gjengen er treffende: ¿Han var et syn, slik vi alle var det, et syn for guder, for lesere av se-som-det-ryktes-mens-vi-skriver i Norge, som på glansa papir skulle få ta del i dette de aller minst visste hva dreide seg om, og som ikke hadde forutsetninger for å forstå.¿

I miksturen av fiksjon og virkelighet, basert på kameraenes blinkskudd, kjappe replikker, dresser og staffasje, endetidsmetaforikk og kjønnslighet, forteller jeg-fortellleren Kryx, forfatteren, sitt utsnitt av virkeligheten. Jeg merket meg mailen Kryx sendte Tique: ¿Vil dere ta imot paranoiaen min, sorgen og frustrasjonen og raseriet jeg kjenner over å være født i et land som ikke setter pris på overdrivelser, sjenerøsitet, og hvor det mest av alt handler om å så tvil om folks suksess, overskudd og entusiasme?¿

Senere sammenligner Kryx seg med rebellen Wergeland og som nevnt tidligere, fotografen Ole sammenlignes med Munch. Dette er interessant i forhold til sitatet av Goete: ¿¿ Forbanner hykleriske drømmer om ry og navn med evig liv.¿ Kryx har skapt sitt eget navn, sannsynligvis med evig liv. Ikke bare har han skapt et navn med evig liv, han har skapt sin egen designerkledte person, sitt image og gjort seg bemerket i offentlighetens lys, der det vanligvis er vanskelig å gjøre inntog, særlig med bravur. Hyklerisk? Jeg ser han ikke slik. Han lever ut sine drømmer, han tenker, har et mål, han snubler litt, ja vel, men jeg opplever at han har en ekte søken etter å erfare livet, etter å beskue og beskrive det i alle dets mørke avkroker og outrerte avarter. Han opplever frustrasjon over at Norge ikke ennå er helt mottakelig for hans personlighet, og til dels hans kunst, og kanskje aldri vil bli det. Men kanskje gir han også litt blaffen i det, for han vet at det er ikke alle forunt å forstå, eller ha utbytte, av hans kunst. Entusiasme og raseri ¿ på en måte fremmedartete ord i den norske, trauste virkeligheten, ord man går litt i sirkel rundt og liksom ikke bør gi seg i kast med. To ord, og en roman, som etter mitt skjønn skiller seg ut i dagens norske litteratur, tittelen på en roman som bare måtte komme.

Jeg må avslutningsvis si at jeg fant romanen fantastisk morsom i dens satiriske vesen, og at den hadde et fabelaktig driv i språket.

Posted at 09:25PM okt 17, 2007 by sylgrei in Bøker  |  Kommentarer[8]