Sylvi

Den prektigkledde og andre sommerfugler

sylgrei — Sat, 3 Jul 2010 16:20:40 +0200

Og alle verdens mennesker

og alle kongebud

ei gjøre kan en sommerfugl.

Det kan alene Gud.

Jeg kom til å tenke på Wergelands dikt i går kveld etter å ha lest i Fædrelandsvennen samme dag at Lakrismjeltblåvingen, en av Norges mest sjeldne sommerfugler, er fredet. Jeg googlet denne sommerfuglen. Jeg har ikke spesiell interesse av sommerfugler, men jeg har fulgt litt med på utrydningstruede arter og i hagen min i Kristiansand har jeg plantet planter som sommerfugler liker.

Da jeg googlet Lakrismjeltblåvingen, fant jeg ut at det er Det internasjonale naturmangfoldåret i år. Det visste jeg ikke. Denne vinteren og våren har jeg ved siden av å være hjemme med min lille datter, jobbet med et barnebokmanus hvor nettopp en utrydningstruet blåvingesommerfugl har en rolle. Det er ingen faktabok. Det er fri fantasi. Det var et morsomt sammentreff at en utrydningstruet art tok del i mitt manus uten at jeg visste at jeg skrev i et internasjonalt naturmangfoldår.

Og jeg kom altså til å tenke på dette gamle diktet. Min mormor sang det for meg da jeg var barn. Hennes mor sang det for henne. Min lille datter fikk "Barnas Wergeland" i gave av en grandtante. Jeg vil lese og synge det for henne og fortelle om formødrenes kjærlighet til diktet. Litteratur kan gå i arv med familietradisjoner. Vi mennesker kan ei gjøre en sommerfugl ... Men gjennom ord kan vi fortelle, formidle, forhindre, forandre ...

Her på bloggen er det et litterært mangfold. Mangfold er spennende. Ulike stemmer setter sitt preg på Forfatterbloggen. Selv om Forfatterbloggen er utrydningstruet, kommer de ulike stemmene til å høres andre steder. Jeg har prøvd å få til et artsmangfold i hagen. Jeg sår og planter og ønsker nye arter velkommen. Jeg bor i et nytt boligområde med mange tujahekker. Kanskje mistet noen sommerfugler sitt naturlige miljø da det ble utbygd her? Derfor prøver jeg å gi dem et godt og variert miljø i hagen.

Det er også viktig med en hage hvor litterært mangfold kan få utvikle seg. Jeg vet ikke hvor jeg skal bruke min stemme når denne bloggen avvikles. Jeg har vært opptatt av barnelitteratur. Barnelitteratur gis ikke så mye oppmerksomhet som voksenlitteratur i mediene. Det er synd. Barnelitteratur er veldig viktig. Kanskje enda viktigere nå i vårt flyktige samfunn enn tidligere? Kanskje viktigere enn voksenlitteraturen? Jeg synes det er bra at jeg som vanlig småbarnsmor får komme til orde med mine tanker om barnelitteratur og andre ting på en blogg som denne. Jeg har tidligere etterlyst mer tydelige jenter i de nyere barnebøkene. I mitt siste manus er jentene tydelige. De har mødre med sterke personligheter. Og en utrydningstruet sommerfugl svever i manuset. Dette kom jeg til å tenke på i går da jeg leste at Lakrismjeltblåvingen er fredet og fant ut at vi lever i et naturmangfoldår.

Sylvi Greiner

Glede i sommernatten

sylgrei — Sat, 26 Jun 2010 02:28:45 +0200

Jeg fikk ikke sove i sommernatten og sto opp for å gjøre små ting jeg ikke rakk i løpet av dagen, som for eksempel å sjekke mail. Jeg hadde fått en mail fra forlaget jeg har sendt et barnebokmanus til. De likte det veldig godt og vil jobbe videre med det med tanke på bokutgivelse. Det blir bildebok! Jeg er så glad! Jeg ville sprette en flaske champagne, men vi hadde ikke det i huset. Jeg ville ringe rundt og fortelle det til folk, men det er jo natt. Så jeg feirer med en kopp te og meddeler min glede her på bloggen. Hvilken glede i sommernatten!

Søte hverdagsjenter og "bråkebøtter" - jenter i et tilfeldig utvalg nyere bildebøker

sylgrei — Tue, 9 Mar 2010 22:09:14 +0100

I går var det kvinnedagen, og jeg skulle ha skrevet og publisert dette da, men hadde ikke tid. Jeg lurer på hvorfor de litterærere jentene er så få i dagens bildebøker. Ved tilfeldig jakt i bokhandelen har jeg funnet tre bildebøker med jenter i hovedrollen; Pernille, Klara og Bolla. Jeg vil i denne sammenhengen også nevne Lussi og Tilly. Det er verdt å bli kjent med alle disse jentene!

Pernille (”Vær stille Pernille” av Paul Leer-Salvesen, illustrert av Hilde Gamman, utgitt av Portal forlag 2006) er min favorittjente. Hun tiltaler meg med sine store blå øyne og prinsessekrona litt på snei. Pernilles mamma er sofadronning, i alle fall når hun kommer sliten hjem fra jobb. Jobben sluker Pernilles mamma. I denne boka hører vi ikke om pappa, det gjøres ikke noe vesen av hvor han er, og det synes jeg er bra. Det er Pernille og mamma som bor sammen. Jeg tror alle barn og mødre kan kjenne seg igjen i boka. Den handler om hverdagen, ”tidsklemma”, men de fargerike illustrasjonene løfter hverdagen slik at den blir til å drømme seg inn i.

Så er det Bolla. (”Bolla” av Eli A: Cantillon, illustrert av Ingun Mickelson, utgitt av Sandviks Bokforlag, utgivelsesår mangler). Bolla lever på en øy i havgapet. Jeg liker Bolla godt. Når jeg leser om henne, kunne det vært historier jeg hørte i min barndom; fortellinger fra gamle dager. Det er ikke det. Det er en fortelling fra vår tid, fra et miljø de fleste ikke kjenner så godt. Det er ikke så mange som bor på små øyer og har sauer som lekekamerater. Det blir nesten litt eksotisk, selv om jeg tror mange her i landet har hørt slike fortellinger – det er som å høre bestefar fortelle fra hans barndoms juletrefester.

Klara er byjente. (”Klara og verdens fineste Pekal” av Camilla Otterlei, illustrert av Åshild Irgens, utgitt av Gyldendal 2009) er typisk på alle måter; hun bor i en familie med begge foreldre til stede og har en yngre søster. Problemet er at de har flyttet til et nytt hus, bort fra Klaras bestevenner. De har ikke råd til å reise på spennende sommerferie og alt er i grunnen litt kjedelig og trist for Klara. For å gjøre sommerferien litt mer gøy for barna, tar foreldrene Klara og søstera med på åpen bondegård, og der blir jentene begeistret for kaninene. Vennskapet med kaninene fører til at Klara får nye venner. Det er en koselig historie, men jeg føler den er litt tradisjonell.

Det er hverdagsrealisme i bildebøkene jeg fant med jenter i hovedrollene. De tre bøkene er søte og koselige på hver sin måte. De handler om snille og tradisjonelle jenter. Hvor er de utradisjonelle jentene i dagens bildebøker? Dukker de snart opp? Hvis de ikke dukker opp, betyr det ikke noe? Det er jo noe å undre seg over i anledning kvinnedagen.

Men vi har jo Lussi. I ”Snill” av Gro Dahle, illustrert av Svein Nyhus, utgitt av Cappelen Damm (2002) personifiserer Lussi alle snille jenter og det manes til at man må selv ta oppgjør med den søte ”flink-pike-rollen”. Denne boka har jeg lest med elever på ungdomstrinnet og man kan snakke mye om bokas språk, symbolikk og psykologi med ungdomsskoleelevene. Illustrasjonene til Nyhus er i særklasse. Jeg er veldig glad i boka. ”Snill” har jeg ikke funnet ved tilfeldig jakt, man kan ikke ha unngått å høre om ”Snill” når man jobber i skolen, uansett hvilket trinn man jobber på.

Tilly er en liten ”bråkebøtte” og kom til min 1-årige datter i julegave. Tilly i boka ”Tilly bestevenn – Tilly og vennene,” skrevet og illustrert av Polly Dunbar, oversatt til norsk av Marit Hassel, utgitt av Imprintforlaget (2009) er en jente som kan bråke og ståke når hun leker med vennene sine – bl.a. en krokodille, en kanin og en elefant. Illustrasjonene er som drops i pasteller og man får lyst til å være med på festen ved langbordet hvor det momses, knases og slurpes over den hvite duken. Jeg synes boka er fantastisk fin. Teksten er enkel, kanskje bare en setning på en side og det er mange lydhermende ord. Jeg ønsker flere slike bøker til min datter!

Sylvi Greiner

Demokratiseringen av ytringsfriheten

sylgrei — Wed, 3 Feb 2010 19:00:42 +0100

Ser innlegget til mayway den 8. januar en stund etter at det ble publisert og vil komme med noen betraktninger. mayway ønsket debatt, og jeg skulle komme med en kommentar, men dette er så langt at jeg velger å la det være et innlegg. Jeg skjønner ikke helt hvorfor enkelte mener at man ikke bør utgi bøker på betalingsforlag og viser til at bøkenes kvalitet er varierende. Er ikke dette argumentet litt foreldet? Dessuten går det nesten ikke an å diskutere på grunnlaget, for da må man jo ta for seg en stor mengde bøker som er utgitt på betalingsforlag, lese og vurdere disse, før en på generelt grunnlag kan si at kvaliteten er for dårlig. Jeg har ikke lest så mange bøker fra betalingsforlag at jeg kan si noe generelt om disse. Jeg kan bare fortelle om egne erfaringer og min oppfatning av dette med å betale for egen utgivelse. Jeg mener det å utgi en bok på betalingsforlag handler om noe mer enn bare å betale for utgivelsen av egen bok. Jeg ser det som et ledd i samfunnsutviklingen at muligheten til å publisere egen tekst er blitt en allemannsmulighet, og ser det som et demokratiserende element ved ytringsfriheten.

Jeg tror betalingsforlagene bidrar til å fylle et behov hos leserne. De utgir veldig mange forskjellige bøker, alt fra skjønnlitteratur, dokumentarer, personlige beretninger, bygdebøker og lokalhistoriske bøker – mange typer bøker som de ”ekte” forlagene ikke gir ut fordi de henvender seg til en mindre leserkrets. Kanskje har denne lille leserkretsen stor glede av en bok utgitt på et betalingsforlag. Det må jo i seg selv være grunn god nok til å utgi en bok på betalingsforlag. Jeg leste et intervju med en forfatter, jeg husker ikke hvem, men vedkommende sa at hvis om så bare en leser likte boka, hadde han/hun oppnådd noe som forfatter. Jeg synes det sier noe om hele essensen ved å skrive; hvis det en skriver berører bare en person, eller noen få, så er det verdt skrivinga. Da er det også verdt å betale for å få det utgitt. Hva betaler vi ikke for i dag og i hvilke summer? Ny vinterkåpe, støvletter og veske, ny flatskjerm, sofa, feriereiser, restaurantmiddager, bil. Det blir fort det mangedobbelte av en bokutgivelse.

Noen kritikere kommer med sure kommentarer av typen: ”Han/hun vil så gjerne kalle seg forfatter at han/hun betaler for å bli det.” Man betaler for det meste i vårt samfunn; man betaler for å ta en utdanning, og selv om enkelte slipper å betale for bøkene de skriver, betaler likevel noen en høy pris for å skrive. Det er ikke lukrativt for alle å leve av skriving. Skriving i seg selv er krevende. Så hvorfor skriver man? Man føler at man har noe å formidle, man vil dele tanker med andre, man har behov for å uttrykke seg, være kreativ, det gir en ekstra dimensjon til livet – det er mange grunner til å skrive. Det å skrive vil jeg si også er en utdanning i seg selv, selv om man ikke er student på et forfatterstudium. Det å skrive er særlig utviklende når en får tilbakemeldinger fra fagfolk. Det finnes mange godt kvalifiserte fagfolk i betalingsforlag også. Det er kanskje litt fremmed for oss å betale for tilbakemelding på en tekst? Vi betaler for å gå til frisøren og få råd om hårshampoer og hårkurer, men å betale for råd angående en tekst … det er useriøst, snobbete, egotripp, leke-forfatter-lek, negativt i de etablerte litterære kretser.

Det rare er at blir man utgitt på et ”ekte” forlag, så er man forfatter. Hvis en betaler for utgivelsen selv, teller en liksom ikke med. For å sette det på spissen; Jan Thomas og Vendela Kirsebom er forfattere – de har skrevet bøker om skjønnhet og styling, kanskje med mer eller mindre hjelp fra ”ekte” forlag. Kjell Magne Bondevik og Anniken Huitfeldt er barnebokforfattere – de har skrevet faktabøker for barn/ungdom. Jeg har skrevet og illustrert en barnebok, jeg har deltatt aktivt i utformingen av boka og prosessen med utgivelse og markedsføring. Jeg har lært mye om det å skrive og produsere bøker, men jeg ser at mange mener jeg ikke skal kunne kalle meg forfatter. Og det er i grunnen like greit. Jeg er lærer. Jeg har høyere universitetsutdanning i språk og litteratur. Jeg er ikke ukyndig selv om jeg har gitt ut bok på betalingsforlag. Jeg skriver bøker på si fordi jeg føler jeg har noe å bidra med. Jeg ønsker større variasjon i barnelitteraturen.

Hva er så en forfatter? I dag kan i prinsippet hvilken som helst kjendis få navnet sitt på en bok fra et ”ekte” forlag og være forfatter. En forfatter er for meg et menneske som ved sin skriving, sine tanker og uttrykk, kan berøre meg, kan få meg til å se verden på en annen måte, kan gi en opplevelse, kanskje endre min innstilling til saker.

Det å samarbeide med et betalingsforlag gjør som nevnt at man får ta stor del i alle sider ved en bokproduksjon, og jeg synes det er en demokratisk og god måte å jobbe på. Hvis en brenner for at en bok skal komme ut, hvis en vet at det er lesere som venter på boka, hvorfor skal man da vente på at et ”ekte” forlag skal gi den ut, eller akseptere at den ikke blir utgitt?

Vi går inn i en ny tid hva det skrevne ord gjelder. En gang i tiden var det bare det øvre sosiale lag som kunne drive med skriftlige sysler. Så fikk alle lære å lese og skrive. Det øvre sosiale lag av de skrivende generasjoner har sluppet til i mediene i full styrke. Klart har mange kjempet seg en vei dit også. I dag publiserer hvem som helst sine skrevne ord på blogger, sosiale medier og via betalingsforlag. Hvem som helst kan skrive og nå ut til et publikum, uansett om det gjelder trivielle gjøremål, litteratur, politikk, mote, samfunnsliv eller andre emner. Det er en demokratisering av ”publiseringsnåløyet” og jeg synes det er helt fantastisk. Det gir den enkelte en fantastisk frihet og mulighet. Jeg leser en del av det de ”ekte” forlagene gir ut og liker særlig å lese kulturstoff i aviser, men noen ganger har bøker fra små forlag og betalingsforlag berørt meg mer enn de ”ekte” bøkene fra de ”ekte” forlagene. Noen ganger er det mer interessant å lese en blogg enn å lese avisen. Hvorfor? Fordi jeg kan lese om emner som kanskje er for lokale og smale til at ”ekte” forlag eller aviser skal trykke de skrevne ord. Hovmod står for fall, er det noe som heter. Forlagenes og avisenes monopol er i ferd med å løses opp. Jeg tror det er viktig å ta denne samfunnsendringen inn over seg og ikke hovere over at man er ”ekte” forfatter fra ”ekte” forlag. Jeg tror vi bare har sett begynnelsen av det jeg vil kalle demokratiseringen av det skrevne ord, av ytringsfriheten.

"Høstjakten" er i gang

sylgrei — Mon, 28 Sep 2009 23:37:27 +0200

Det er godt det er flere som går på jakt i norske bokhandler etter ny, norsk barnelitteratur. Jeg tenker på lederen i Norske Barne- og Ungdomsforfattere, Sverre Henmo, som hadde debattinnlegget ”Å lure et barn” i Aftenposten mandag 28. september 2009. Det er selvsagt synd at man må gå på jakt etter ny, norsk barnelitteratur i norske bokhandler, men det er godt å vite at det er flere som driver denne jaktformen, og at det er lederen i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere som fortviler både over barnebøkenes plassering i bokhandelen, presentasjonen av disse og personalets kunnskap om barnebøker.

Denne fortvilelsen kommer i forkant av det nasjonale leseåret 2010. Denne mannen vet at norsk barnelitteratur er i verdenstoppen, men vanskelig å finne i norske bokhandler. Han har jaktet i bokhandler i hele landet. Jeg har bare jaktet i min hjemby og i de byene jeg besøker jevnlig. Han har en test – man skal si at man har en sønn som ikke er glad i å lese. Hvis du er interessert i testen, kan du lese artikkelen i Aftenpostens kulturdel.

Jeg har lyst å spørre Sverre Henmo om man kan utføre en lignende test – ”Jeg har en datter som liker å lese/bli lest for, bøker om jenter, helst bildebøker så vi kan se på bildene også… Vi har lest klassikerne. Hun liker ikke prinsessebøker, men hun likte Vær stille Pernille av Paul Leer Salvesen veldig godt". Hvis man er heldig, skal bokhandelens ansatte kunne veilede videre inn i lignende litteratur. Sverre Henmo ville nok kunne gitt nøyaktig svar. Men jeg orker ikke skrive innlegg til Aftenposten flere ganger. De tar inn flest innlegg av menn, leser jeg, og de beklager dette, prøver å gjøre noe med det. Da er det godt at nettet er et forholdsvis demokratisk sted å lufte sine meninger. Dessuten er det jo spennende å jakte... Og jeg skal ta testen neste gang jeg besøker den bokhandelen i byen med best utvalg...

Sylvi Greiner

Hva skal små jenter lese i det nasjonale leseåret 2010?

sylgrei — Fri, 25 Sep 2009 09:45:38 +0200

Det er ikke mange måneder før vi går inn i det nasjonale leseåret. I Aftenposten den 17. september 2009 leser jeg at Gerd Kristiansen (LO), Anne Hustad og Ine Bertelsen (Norsk Bibliotekforening) og Mette Henriksen Aas (Fagforbundet) har et innlegg om digital kompetanse som en utfordring for det nasjonale leseåret.

Som mor og tante lurer jeg på om det ikke er andre utfordringer for leseåret 2010 som er vel så viktige. Artikkelforfatterne skriver at det digitale kunnskapsskillet deler befolkningen, og det er klart betenkelig. Men vi har andre skiller også. Jeg mener at vi har et skille når det gjelder litteratur som appellerer til små gutter og litteratur som appellerer til små jenter. Da tenker jeg på jenter fra ca 4 år og opp til barnetrinnet på skolen. Kanskje gjelder dette bøker for litt eldre jenter også? Jeg har lett etter gode bildebøker med jenteheltinner til mine små nieser og min datter, men finner svært få av nyere dato. Det ender ofte med at jeg kjøper opptrykk av de gamle klassikerne, for jeg ønsker ikke å kjøpe en av de mange prinsessefortellingene som markedet flyter over av. Hvor er de nyere litterære heltinnene for denne aldersgruppen? Artikkelforfatterne skriver avslutningsvis at målgruppen for et nasjonalt leseår i utgangspunktet vil være hele befolkningen. Da må det finnes andre forbilder for små jenter i litteraturen enn prinsesser. Litteratur kan være identitetsskapende, og barndommens litteratur og litterære heltinner og helter lever gjerne i oss resten av livet. Hvorfor satses det ikke på sterke og tydelige jenter i barnelitteraturen? Er det bare jeg som reagerer på at jentene skal ha rikelig tilgang på prinsessefortellinger (samt prinsesseeffekter)? Skal små jenters barndom prinsessifiseres?

Jeg håper Norsk Bibliotekforening tar tak i problemet. Forlag og forfattere har selvsagt et betydelig ansvar, men det virker som det ikke er interesse eller vilje til å satse på mer variert litteratur for små jenter, hva nå enn det kommer av? Er det ikke forbundet med status nok? Hvis ikke denne høstens bokslipp viser en annen trend? Det blir spennende å se.

Muren som skiller barna fra en gjemt litterær verden

sylgrei — Thu, 17 Sep 2009 22:29:05 +0200

Jeg vil takke for kommentarer på innlegget mitt og utdype noe. Når jeg skriver at mediene skaper en mur mellom kjendisforfatterne og ukjente forfattere, handler ikke dette bare om å selge bøker med tanke på fortjeneste. Selvsagt må man ha noe lønn for arbeidet, ellers er det jo nytteløst. De fleste av oss er ikke så privilegerte at vi kan tømme sparegrisen for å skrive bare fordi vi brenner for det. Den største ulempen med muren er at mange bøker ikke når ut til publikum, og da tenker jeg spesielt på barna. Barna (og foreldrene) skulle hatt lettere tilgang til mange av de bokskattene som finnes der ute. Der kan mediene hjelpe til.

Jeg har allerede nevnt magi og trylleri som dominante elementer i barnebøkene som får oppmerksomhet. Et annet element er ”prinsesseri”. Da tenker jeg ikke på prinsesse Märtha Louise som formidler eventyr, men at det jeg vil kalle prinsessesjangeren, er blitt så populær. Det er klart at små jenter fortrylles av prinsesser, det kan vi voksne også, men det at prinsessesjangeren har tatt sånn av, synes jeg er betenkelig. Små jenter fortrylles av det de eksponeres for. Jeg var fortryllet av Pippi og Ronja.

Jeg vil trekke frem to flotte barnebøker. Fy Fabian fra Barnas Forlag og Vær stille Pernille fra Portal Forlag. Begge er skrevet av Paul Leer-Salvesen og illustrert av Hilde Gamman. Illustrasjonene er fantastiske og fargerike. Både barn og voksne kan leve seg inn i illustrasjonene og nesten bare se seg mette på disse. Så kommer fortellingene; om det å være annerledes og det å være et barn som forelderen ikke har overskudd til. Alle som har barn, eller kjenner barn, burde vite om disse bøkene og gi dem i bursdags- eller julegave. Bøkene fortryllet meg da jeg tilfeldigvis kom over dem i en bokhandel da jeg så etter gaver til mine nieser. Ikke bare er de flotte visuelt, de har viktige fortellinger å formidle, både til barn og voksne.

Kanskje kjenner alle dere andre her inne disse bøkene. Kanskje er det er jeg som har levd uvitende fordi jeg ikke har interessert meg for nyere barnelitteratur i nevneverdig grad de siste årene, ikke før jeg begynte å få små nieser og nå har fått min datter. Da gjør man seg sine tanker. Skal disse små jentene vokse opp med en prinsessifisering av barndommen? Hva gjør det med jentene? Skal de ikke vokse opp med bøker som styrker dem for livet? Den gode barneboka er jo med på å berike barnelivet. Den utvikler fantasi og empati, gir kunnskap, danner, styrker og morer barnet. Barnet kan spinne videre på fortellingen i lek og samvær med andre barn. Barnet kan dikte videre. Hvordan går det? Alle vet hvordan det går med prinsessehistoriene. Prinsessa fikk prinsen og snipp, snapp, snute…

”Alle kan gi ut bok på egenbokforlag”, sies det, uansett evner eller talent. Ja vel, det ventet jeg meg. Er det ikke flott da? Jeg har også refusjonsbrev fra de store forlagene, med interessante begrunnelser. Jeg tror det vil komme mange spennende bøker fra små forlag fordi det finnes så mange velutdannede mennesker med gode evner og talenter som ikke vil la seg stoppe av de vurderingene store forlag tar i betraktning når de velger å gi ut bøker.

Men muren som bygges, kan stenge barna ute fra en fantastisk litterær verden. Det er det triste med den.

Sylvi Greiner

Muren mellom kjendisforfatterne og oss ukjente

sylgrei — Thu, 17 Sep 2009 00:09:07 +0200

Nå er det bokhøsten, nye bøker og særlig kjente forfattere som skal dominere kulturstoffet i mediene. Hvis man følger med i kulturdebatten, vet man også at det er de samme mestselgende forfatterne som får mest omtale i ulike medier. Det er bygd en mur mellom kjendisforfatterne og oss stakkars nykomlinger som mener vi har noe å bidra med i det kulturelle livet. Hvem har bygd denne muren?

Jeg mener det er kulturredaksjonene i aviser og andre medier som har bygd muren. Jeg leser kulturstoffet i forskjellige aviser med interesse, men blir litt lei av å lese om de samme mestselgende forfatterne som får tilnærmet like mye spalteplass i alle aviser. I 2007 ga jeg ut en bildebok for barn, julefortellingen Julekulene fra Lauscha, og mitt lille forlag, Saeculum, sendte ut pressemelding og bok til flere av landets største aviser og aktuelle lokalaviser. Ingen aviser fant det bryet verdt å omtale denne lille bildeboka av en ukjent debutant. De som kjenner Saeculum forlag vet at det er et ”egenbokforlag” hvor forfattere kan betale for utgivelsen og konsulentbistand. Det skrives en del om hvor dyrt det er å produsere bildebøker for barn – hvorfor bifalles det ikke, eller i det minste – hvorfor omtales det ikke, at enkeltaktører som ikke er knyttet til de store forlagene, prøver å gjøre noe med det, prøver å bidra til mangfold i barnelitteraturen?

I barnelitteraturen er det også en murbygging. Ekspertene kritiserer foreldre for å velge klassikerne når de velger bøker for sine barn. De mener foreldre i stor grad velger bøker de selv husker fra barndommen. Det er kanskje ikke så rart, for nye barnebøker og barnebokforfattere får ikke mye oppmerksomhet i mediene. Noen foreldre vet ikke om det mangfoldet av barnelitteratur som finnes. Når det gjelder barnelitteratur, er det også kjendisforfatterne som får oppmerksomheten. Forlag ber kjente personer skrive bøker, avisene skriver om dem, bokmessene inviterer dem – alle parter tjener penger på denne evige runddansen. Vi som prøver å komme inn i den litterære sfære, lever i en slags subkultur, et ingenmannsland hvor omtrent bare forlaget, forfatteren og tilfeldige lesere vet om boken. Å nå ut til et større publikum er som å gå gjennom en mur.

Det har også vært murbygging når det gjelder sjangere. Fantasysjangeren har dominert barnelitteraturen lenge, og mitt inntrykk er at mer realistiske barnebøker har vært ut. Det kan være gøy og spennende å lese om heksekunster, trylleri, magi og spøkelser, men dette får barn i høy grad i populærbarnekulturen. Klassikerne favner ofte om ekte temaer fra barnelivet, som barn faktisk er opptatt av, og bidrar til å gi barn forståelse, på barns premisser, av ekte problemer og gleder i livet. Mange foreldre ønsker å gi barna litterære opplevelser om det ekte i livet, og det tror jeg er en viktig grunn til at klassikerne velges.

Boka jeg ga ut i 2007 føyer seg inn i en klassisk tradisjon. Den er ikke grensesprengende. Den er ment som en koselig julebok som kan gi rom for refleksjoner. Den er fritt fortalt etter et sagn fra Thüringen i Tyskland og handler om en liten pike som drømmer om juletre og fin kjole til jul, men vet at foreldrene ikke har råd til dette. Faren er en fattig glassblåser og strever med å skaffe mat til familien. Barna i familien blir ertet fordi de er fattige, men så hender det noe som forandrer livet til glassblåserfamilien, og alt ender godt til slutt. Eventyrlig godt.

Tematisk er boka aktuell i dag. I Norge lever en del barn under fattigdomsgrensen. Julekulene fra Lauscha kan være en innfallsvinkel til å snakke med barn om det å ikke ha alt som ”alle andre” har. Alle vet at ikke alle barn i Norge har like gode oppvekstvilkår. Barnelitteraturen kan gi barna mulighet til å snakke om og reflektere rundt problemet. Barnelitteraturen kan gi barna styrke og tro på at man kan gå egne veier, at man ikke trenger den strømlinjeformede oppveksten for at det skal gå godt i livet.

Jeg har prøvd å gi mitt bidrag, men slipper ikke til i det markedsstyrte litterære livet hvor kapitaltunge forlag går i allianser med medier og bokmesser som arrangeres. Jeg er opptatt av om det er mulig å bryte mønsteret med murbygging mellom kjendisforfattere og ukjente forfattere. Jeg er opptatt av dette fordi for meg handler det om å kunne gi ut flere bøker eller ikke. Jeg ønsker å gi ut flere bøker fordi jeg føler jeg har noe å formidle. Da må boka mi også slippes til der litteratur omtales, debatteres, formidles og selges. Her har avisene en sterk rolle. Da jeg snakket med folk i bokhandlerbransjen i forbindelse med utgivelsen av boka, spurte de om det hadde vært eller ville komme omtale i avisene om boka. Det var viktig for om de ville ta den inn eller ikke. Noen bokhandlere tok den inn selv om den ikke fikk medieomtale.

Det er mange aktører som kan bidra til å rive ned muren mellom kjendisforfattere og ukjente forfattere, men ut fra erfaring vil jeg si at avisene må være de første til å rive denne. Jeg fikk ingen medieomtale i 2007, få bokhandlere tok inn boka, men forholdsvis mange kjøpte og leste den. Salget gikk fordi leserne og bokkjøperne spredte ryktet og likte fortellingen. Det er selvsagt vanskelig å nå ut til leserne når man ikke har et sterkt markedsapparat bak seg og når avisene ikke viser interesse for å skrive om stort annet enn kjendisforfatterne. Hvis du vil støtte boka, har jeg opprettet en side for den på Facebook. Der kan du bli tilhenger og du får informasjon om den samt hvor den kan kjøpes.

Sylvi Greiner

Det spennende ved kunsten

sylgrei — Wed, 17 Oct 2007 23:43:24 +0200

Det er det som er det spennende ved kunsten - det er øyet som ser og leser, det er opplevelsen, assossiasjonene og meddiktningen. Jeg har lagt merke til at mange raser over Entusiasme og raseri. Er spent på om det kommer noen entusiastiske innlegg. ; ) Sylvi

Entusiasme og raseri - anmeldelse fra Sylvi

sylgrei — Wed, 17 Oct 2007 21:25:18 +0200

Føler for å komme med mine betraktninger av romanen Entusiasme og raseri, fordi jeg opplever den annerledes. Da romanen kom ut og man hørte omtale av den, overrasket valget av handling meg. Under de tjuefem første sidene undret jeg meg over romanen. Jeg undret meg over denne heslighetens estetikk og kjønnsmetaforikk som var så fremtredende og preget av en mye sterkere råskap enn i Ari Behns tidligere bøker. Etter hvert som man blir bedre kjent med Kryx Zissvoll og det dekadente miljøet rundt han, går undringen over i en forståelse av at denne romanen bare måtte komme.

Jeg opplever Kryx som en målrettet mann, som tumler inn i offentlighetens lys med store vyer om seg selv og sin kunst, og han må gjøre seg noen erfaringer i prosessen med å realisere seg som forfatter. Prosjektet til Kryx, er slik jeg ser det, det å realisere og bekrefte seg som forfatter.

Kryx møter Vera Sara, og selv om de begge er like, på den måten at de fremstår som dekadente, ser jeg dem også som to motsetninger. Kryx er kunstneren, skribenten. Han lever av sin ånd, tanke og sine skriveferdigheter. Han tilhører det evige medium, boka, skriften, som kan bevare han for ettertiden, altså gi han evig liv.

Vera Sara lever også av sin kreativitet. Hun lever av munnen, replikken, som er treffende, lynrask, og får folk til å le. Hun tilhører et flyktig medium, fjernsynet, og i motsetning til Kryx som er debutant, har hun allerede befestet sin posisjon som komikerdronning i beste sendetid.

Forholdet mellom de to er vanskelig å forstå seg på, om det er gjensidig tiltrekning, om de ser at de begge har utbytte av relasjonen, eller om det er en oppriktig søken etter kjærlighet, er ikke godt å si. Felles for dem begge er at ingen av dem bryr seg om å følge normer og regler.

Jeg danner meg et bilde av Vera Sara som en moderne Oda (Lasson) Krogh i et moderne Oslobohemmiljø. ¿Hans Jæger ror ikke lenger mens Oda sitter bak¿, som det sies i Ketil Bjørnstads sang Sommernatt ved fjorden. ¿Oda¿ har selv festnet grepet om årene og staker ut en kurs, iscenesetter en flyktig flashlightverden hvor hun og Kryx er hovedpersonene. Kryx virker tilsynelatende overrasket over å befinne seg midt i blitzregnet, men jeg er ikke helt sikker på om Kryx er så uvitende om blitzen som vil møte han. Det er jo nettopp dette han arbeider for, å gjøre seg bemerket. Når jeg refererer til Hans Jæger og Kristianiabohemen, må jeg også trekke en artig parallell til Hans Jægers såkalte selvbiografiske bøker, bemerk uten å påstå at Entusiasme og raseri er selvbiografisk, slik noen journalister og lesere har hevdet, men den kvinnelige hovedpersonen i Hans Jægers historie heter Vera, og dette er også en tragisk kjærlighetshistorie, men med problemer av annen art. Man må jo bare fabulere litt over navnet Vera Sara. Fotografen Ole blir for øvrig sammenlignet med Edvard Munch, som også var en del av Kristianiabohemen. For øvrig gjaldt bohemenes bud å utlevere seg selv og andre ¿ ¿Du skal skrive ditt eget liv¿ ¿ var bohemenes første bud. Selv om man kan trekke paralleller mellom Ari og Kryx, så er Kryx en fiksjon, og det er jeg-fortelleren Kryx som skriver sitt liv.

Kryx, helt eller antihelt, kommer inn som en hamsunsk skikkelse i det litterære liv. Han gjør ikke sin inntreden ved et århundreskifte, men også ved et årtusenskifte. Jeg ser han som en person av fin-de-siecle, et forfattertalent man har ventet på i det litterære miljø. Jeg må skyte inn, selv om dette ikke har noe med selve boka å gjøre, at jeg har studert nordisk 1890-talls diktning, og mens jeg leste Entusiasme og raseri, gikk tankene tilbake til de litterære diskusjonene vi hadde på disse forelesningene og seminarene. Jeg husker foreleseren var spent på hva som ville komme av norsk litteratur frem mot årtusenskiftet, og om man, når man i ettertid oppsummerte 1990-tallsdiktningen, kunne se på 1990-tallet som en ny periode preget av fin-de-siecle? Jeg vil påstå at det er dette man ventet på ¿ fin-de-siecle litteratur, men vi har ventet lenge, og jeg tror Ari Behn vil befeste sin posisjon for fullt videre i det nye årtusenet.

Kryx, Ole, Ivo og Vera Sara tøyer alle normene og opponerer mot det etablerte kulturliv. De iscenesetter, skaper, drømmer, fortviler, står på med sine ulike kunstneriske prosjekter, men det er kun de tre unge menn som opplever at publikum ikke har kompetanse for å verdsette de ulike kunstneriske uttrykk. (Vera Sara er jo feiret). Kryx` beskrivelse av Ole og gjengen er treffende: ¿Han var et syn, slik vi alle var det, et syn for guder, for lesere av se-som-det-ryktes-mens-vi-skriver i Norge, som på glansa papir skulle få ta del i dette de aller minst visste hva dreide seg om, og som ikke hadde forutsetninger for å forstå.¿

I miksturen av fiksjon og virkelighet, basert på kameraenes blinkskudd, kjappe replikker, dresser og staffasje, endetidsmetaforikk og kjønnslighet, forteller jeg-fortellleren Kryx, forfatteren, sitt utsnitt av virkeligheten. Jeg merket meg mailen Kryx sendte Tique: ¿Vil dere ta imot paranoiaen min, sorgen og frustrasjonen og raseriet jeg kjenner over å være født i et land som ikke setter pris på overdrivelser, sjenerøsitet, og hvor det mest av alt handler om å så tvil om folks suksess, overskudd og entusiasme?¿

Senere sammenligner Kryx seg med rebellen Wergeland og som nevnt tidligere, fotografen Ole sammenlignes med Munch. Dette er interessant i forhold til sitatet av Goete: ¿¿ Forbanner hykleriske drømmer om ry og navn med evig liv.¿ Kryx har skapt sitt eget navn, sannsynligvis med evig liv. Ikke bare har han skapt et navn med evig liv, han har skapt sin egen designerkledte person, sitt image og gjort seg bemerket i offentlighetens lys, der det vanligvis er vanskelig å gjøre inntog, særlig med bravur. Hyklerisk? Jeg ser han ikke slik. Han lever ut sine drømmer, han tenker, har et mål, han snubler litt, ja vel, men jeg opplever at han har en ekte søken etter å erfare livet, etter å beskue og beskrive det i alle dets mørke avkroker og outrerte avarter. Han opplever frustrasjon over at Norge ikke ennå er helt mottakelig for hans personlighet, og til dels hans kunst, og kanskje aldri vil bli det. Men kanskje gir han også litt blaffen i det, for han vet at det er ikke alle forunt å forstå, eller ha utbytte, av hans kunst. Entusiasme og raseri ¿ på en måte fremmedartete ord i den norske, trauste virkeligheten, ord man går litt i sirkel rundt og liksom ikke bør gi seg i kast med. To ord, og en roman, som etter mitt skjønn skiller seg ut i dagens norske litteratur, tittelen på en roman som bare måtte komme.

Jeg må avslutningsvis si at jeg fant romanen fantastisk morsom i dens satiriske vesen, og at den hadde et fabelaktig driv i språket.