Horror Vácui

Det er ikke mye bloggskriving her om dagen dessverre.

Jeg bruker nå alle mine krefter på den nye bloggen min: Horror Vacui - som gjør rede for hvordan min kunstnerkarriere har formet seg gjennom mange år.

Hvis det skulle være av interessere - er du velkommen der:

Posted at 02:42AM apr 08, 2008 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[0]

Fotografiet som tekst - Roland Barthes

For å supplere den nye bloggen «Horror vácui» sin kunstneriske ferd på sykkel i København - vil jeg følge opp med litt «teori» om emnene Horror skriver om.



Roland Barthes modell for analyse av fotografier

Før du leser videre. Ta en titt på bildet under.

Dette er en forenklet analysemodell basert på Roland Barthes for å analysere Dorothea Langes berømte fotografi: Migrant Mother.

Dorothea Lange var en av FSA fotografene og hennes fotografi «Migrant Mother» fra 1936 står i dag frem som et av verdens fremste fotografiske ikoner. Motivet av den fattige moren omgitt av tre av hennes totalt syv barn er verdens mest reproduserte fotografi (Wells 2002: 35). Bildet autentifiserer personene på bildet, de og situasjonen de befinner seg i er ekte.

Fotografiet som tekst

«Migrant Mother» kan leses som tekst med utgangspunkt i Roland Barthes begreper som presenteres i boken «Det lyse rommet - tanker om fotografi» (Pax 2001).

Roland Barthes opererer med en rekke begreper som danner grunnlag for å analysere fotografiet som tekst. Som grunnlag for analysen har de «formelle» begrepene:

Operator: Fotografen Dorothea Lange

Spektrum: Scenen - fotografiet/objektet - Fotografiet av Migrant Mother i svart/hvitt

Spectator: Betrakteren - vi som ser på bildet

Deretter kommer han inn på selve "teksten vi kan lese" i fotografiet.

Studium

Begrepet studium er for betrakteren passiv respons, som i første omgang ikke betyr studie men konsentrasjon om bildet, sans for noe, en oppmerksomhet som ikke er skjerpet.  En nærmest overfladisk betraktning av bildet med en «tillært» formening om innholdet i bildet. Migrant Mother er et trist bilde hvor moren er omgitt av tre barn.

Punctum

Begrepet punctum viser til en detalj i bildet som tilrekker vår oppmerksomhet. I dette tilfellet er det først ansiktet til moren som er det dominerende. Ansiktet og øynene er ikke i kontakt med betrakteren. Hun tar seg til haken og ser ut i «intet».

Når vi nå ser nærmere på bildet legger vi merke til barna med ryggen mot betrakteren og barnet som sover i morens fang. Deretter ser vi på klærne som virker gammeldags og fattigslie.

Barthes gir rom for en rekke punktum som etterfølger hverandre og danner grunnlaget for å videre kunne lese «historien/teksten» i bildet.

Denotasjon

Begrepet denotasjon er den presise og nøytrale beskrivende av bildet. Det vil si sannheten om hva vi ser. Vi ser her en kvinne som sitter med sin høyre hånd opp til haken, på fanget hennes ligger det et sovende barn. Til venstre i bildet står det et barn som har ryggen vendt mot betrakteren og ut av venstre bildekant. Til venstre for henne «henger» det et annet barn med armene over hennes skuldre, også dette barnet vender betrakteren ryggen og ut av høyre billedkant.

Konnotasjon

Betydningen om hva vi ser. Felles eller private biforestillinger som måtte knytte seg til dens denotasjon. Det vi ser her er en mor og hennes barn, hun ser tom, og bekymret ut i «intet» omslynget av sine barn.

Air

Noe moralsk, noe som på et mystisk vis får en livsverdi til å avspeile seg i ansiktet. Bildet gir inntrykk på betrakteren, man kan nesten ikke unngå å stoppe opp å se nøye på bildet og danne seg sin egen historie i bildet. Fotografiet fremstår overhodet ikke frem som likegyldig, det fester seg, vi blir nysgjerrige og vil vite mer.

Dette er kun en kort innføring. For å fordype deg ytterligere kan jeg anbefale boken (som denne teksten er basert på) "Det lyse rommet" av Roland Barthes utgitt av PAX.
Kilde: Karl Henrik Lundh

Posted at 09:08PM apr 03, 2008 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[5]

Dør jeg?

Kanskje er det nå jeg dør? Eller jeg drømmer. Jeg ser ned på en som sitter der på gulvet sammen med de andre, men dersom jeg hever blikket, ser jeg også det svever noen over meg, og det er også meg. Jeg kjenner en utstråling fra det som svever over meg, og jeg kjenner varmen fra den som sitter der nede på gulvet. Det har åpnet seg et hull i taket, det kommer et blålig lys inn fra et sted langt oppe. Rommet er mye høyere enn jeg la merke til da jeg kom inn her, og det går en tynn tråd, tynn som spindelvev, fra meg og oppover gjennom denne åpningen. Spindelvevtråden forsvinner ut av rommet, noe sier meg at den bare forsetter, langt, langt oppover. Jeg sitter ved siden av Suna, men jeg kan også se ned på Suna der oppe fra. Vi beveger oss forsiktig der nede på gulvet, som fisker som driver rundt et korallrev, det er strømmer i konstant bevegelse som får oss til å gli fram og tilbake, fram og tilbake. Men dette var før jeg sovnet, dette var før jeg døde, eller kanskje skjer dette før jeg ble født.


Hvilken roman og hvem er forfatteren?

Posted at 04:44PM mar 26, 2008 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[21]

Quizmaster: Brenn bøker!

 Man kaster da ikke bøker, man brenner dem!

"Å brenne bøker er vakkert. Måten ilden tar sidene på - bretter dem opp og lar dem flafre, som bøker på stranden. Og til slutt hvordan de oppløses og blir til denne fine tynne asken. Har du forsøkt å ta i en brent bok noen gang? Du må løfte den forsiktig. Hvis ikke faller den sammen. Skjør kunnskap, skjør skrift, skjør hukommelse. En fin metafor. Jeg mener vi bør brenne bøker oftere.

Jeg hadde ikke noe ved å brenne i går. Den tok slutt. Derfor måtte jeg brenne bøker. Jeg har gjort det før, men det var nå det var nødvendig. Det gav meg en helt egen glede. Og jeg gjorde noen gode valg. Jeg brant Hamsun. Jeg brant Ibsen. Jeg brant hele det siste bindet av hans samlede verker. De elendige stykkene han skrev mot slutten, og diktene. De ubehjelpelige diktene "...før natten den sorte, og nu er hun borte". Herregud! Prøv. Det er godt. Det gjør godt. Brenn bøker. "

Ikke kast dem.

Utdraget er hentet fra en kommentar i går natt - men det var altså ikke mitt sitat.
Den er nemlig hentet fra en roman - en meg leseverdig roman må jeg få si. Jeg har sløyfet noen linjer, men denne hendelsen er sentral for resten av boken,

Og finurlig nok - så var den godeste Eggen (aka Quizmaster) allerede inne på noe i sin eminente kommentar nedenfor. (Noe som også gav boka en dypere betydning for meg nå i etterkant..:)

"Vel, Sigur ... jeg er godt innforstått med estetikken i dette. Men Heinrich Heine sa at et samfunn som brenner bøker, før eller senere vil komme til å brenne mennesker. Har du sett hvor lekkert de krøller seg? (etc.)"
- Eggen

Nok utenomsnakk:

Hva heter romanen og hvem har skrevet den?

Posted at 10:10PM mar 25, 2008 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[11]

Forfatternes engasjement

Er den "nye", norske skjønnlitteraturen naiv og navlebeskuende? Finnes det fortsatt engasjement? Er den norske offentligheten til tider så klaustrofobisk og uutholdelig, at man ikke å orker å være med i samfunnsdebattene?

Dagens forfattere er en medievant generasjon som nedlegger ganske mye energi i det å fremme sitt eget forfatterskap, sin egen person i offentligheten, men de har veldig lite å si. Stort sett i hvert fall. Det kan kalles pamfletten for managementforfatteri, der Erlend Loe er den fremste eksponenten.

Det er ganske alarmerende at det finnes en sånn avhengighet mellom Akersgata og forlagene, som hele tiden er på utkikk etter nye unge stemmer. De kan jo strengt tatt inneholde hva som helst, disse stemmene, bare de er unge nok og gjerne pene og flinke nok til å bruke media. Det er et triangulært begjær mellom Akersgata, forlagene og debutanten, eller de yngre forfatterne. Hvis man leser Erlend Loe eller Ari Behn i Aftenposten eller følger med på Dagbladdebatter mellom disse "yngre" forfatterne, så har de forbausende lite å si til. Det er som om de utrykker en redsel for å ha et standpunkt, en standflate. Kanskje det er frykten for 70-tallet...

Det er ikke det at det ikke finnes noe engasjement, men det finnes en stor usikkerhet knyttet til det å begrunne et engasjement.

Tilbaketrekning og usikkerheten, fragmenteringen er den mest relevante responsen på samfunnet. Det er en helt annen situasjon i dag. Den politiske analyse er så fragmentert og heterogen, denne postmoderne tilstanden vi lever i, at det ikke er mulig. Ideologiene og de store fortellingene er døde osv. Hvis du leter etter legitimering, har du den rett foran nesa på deg hele tiden. Det skaper en bedagelighet som jeg synes er påfallende og umoden.

Eller er det slik at et engasjert menneske alltid vil finne en måte å uttrykke seg på, uansett. Men ikke alltid på den måten man tror, ønsker eller forventer?

Posted at 10:19PM jan 16, 2008 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[33]

Et skjult eksperiment på FB!

Jeg har den siste uken utført et skjult eksperiment her på FB, til
irritasjon for mange, men mest sannsynlig har det gått ubemerket forbi de fleste...

Det begynte med meg, Sigur, som skrev historien om de første menneskene rundt bålet og utviklet seg til historien om sjamanen som fikk besøk av Samuel. I bloggtittelen skrev jeg, "Symmetri - Vi skaper hverandre".

Tanken bak dette eksperimentet var altså at historien skulle utvikle seg basert på kommentarene jeg fikk fra dere lesere, og det klarte jeg til dels å gjøre. Jeg tror de fleste kommentarene fra første til siste innlegg ble med i historien, her er kommentarene fra Sonja, Jimmy, Sirenia, Plutt, Nadyyia, Sabrina, Bloody Mary og Torgrim Eggen - fått tatt del i det som ble en veldig sær historie, mye på grunn av kommentarene. :)

Ser man på overskriftene henger de også sammen, fra "Den første gnisten" til "men lyset forsvant"... Og ble til følgende to
setninger, som nok kan tolkes i forskjellige retninger:

"Den første gnisten rundt bålet gikk fra sinn til sinn. Plutselig kom et annet sinn ut av buskene og hans indre fikk føde fra
visdomsmannens ord, men lyset forsvant."

En annen plan jeg hadde med eksperimentet var å lage et slags
speilbilde av denne historien fra oldtiden hvor jeg knyttet sjamanens visjoner til en futuristisk science-fiction dystopi, av mitt alter-ego, rugiS fra hans blogg "Speil - the other side". Også der hang overskriftene sammen til to setninger, og som et speilbilde til de to setningene fra oldtiden med futuristiske modifikasjoner:

"Den siste gnisten rundt det virtuelle bålet gikk fra robotsinn til
eget sinn. Plutselig steg en kvinne opp fra fjorden og hans indre
fikk føde fra robothjernes ord, men lyset forsvant."

Om eksperimentet var vellykket, kan vel diskuteres, men artig var det i hvertfall. Takk for den ufrivillige deltagelsen. ;)

Hilsen
Sigur ;)

Du kan lese hele den symmetriske historien i forrige innlegg som heter:

Symmetri <-> Speil

Hvis du også vil lese kommentarene som ble med i historien, så er det bare å begynne med denne bloggens første innlegg, "Den første gnisten" og bla seg oppover innleggene etterhvert som de ble utviklet.

For å lese rugiS (motsatt av Sigur) sin speilhistorie kan du finne på bloggen som heter: "Speil - The other side"

God lesning...;)

Posted at 02:05PM nov 30, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[8]

Symmetri <-> Speil

Den første gnisten rundt bålet...

En gang i tiden, for lenge lenge siden, var det en planet, svevende ensomt i rommet. På mirakuløst vis hadde den liv, i mange mange forskjellige former, bevegende vesener og de elsket alle å se på himlene over dem, i perfekt harmonisk orden.
Før televisjonen og radioen eksisterte, før elektroniske bøker og internett noen gang kunne tenkes; ville familier samles rundt bålet, og de gamle fortalte folkehistorier og visdommen ble overført til de unge, og bevarte det i blodet til de selv ble gamle.
En gang i tiden, spurte et barn den gamle sjaman:
- Hva er den mest fantastiske tingen i verden?
Sjamanen svarte:
- At hver dag forsvinner en million sjeler inn i den hinsidige døden, og likevel tror ingen at de skal følge etter...

går fra sinn til sinn.

En gang i tiden satt menneskene i ring og trommet seg i ekstase. De reiste til steder hvor rommet opphørte og tiden forsvant. Menneskenes transe førte dem til steder hvor det var flere mennesker enn de noen gang kunne forestille seg.  Redselen senket seg.
- Er det fremtiden, spurte den ene.
- Hysj, sa den andre.
- Nå kommer den igjen, sa en tredje.
- Hva da?
- Gnisten, kjenner du den ikke?
- Nei?
- Gnisten av fremtiden...langt der fremme...
Sjamanen stoppet å tromme og kikket fjernt mot skogen. Ilden flammet mot øynene som åpnet seg. Menneskene kikket på hverandre, forundret og lettet tilbake rundt bålet igjen.  Kveldsguden kom frem bak skyene og lyste opp ansiktet på sjamamen:
- Urkreftene, talte til meg gjennom en fortelling fra tiden langt der fremme, sa han og smilte. Sjamanen la trommen ned på det duggvåte gresset og ilden flafret - det var som om en av mine etterkommere ville si meg noe, om døden til noe eller noen, i en verden jeg ikke kan fortelle med ord, men millioner av lys skinte opp og så ble alt plutselig mørkt. Det var den mest fantastiske ting i verden...En skikkelse viste seg.

Men ingen forstod.


Plutselig kommer et lystig sinn ut av buskene...

- Litt av en entrè - velkommen i sirkelen! Sett deg ned.
- Takk, takk, det var ikke meningen å gjøre så mye ut av meg, burde vel som vanlig tatt det litt roligere, men jeg klarte ikke å la være. Hva driver dere med?
- Jeg vært har akkurat vært på ukens reise i det hinsidige og nå sitter vi og prøver å summe oss etter synene mine. Hva med litt mat og klær? spurte sjamanen og lot blikket vandre rundt bålet.
Den ene reiste seg, rettet på skjørtet og gikk mot skinnfellene. Resten av menneskene strekte hendene mot varmen fra bålet. Ansiktene deres ulmet og de så mot mannen som kledde på seg og satt seg ned ved siden av sjamanen.
- Ja, så hva hadde det hinsidige å fortelle deg denne gangen da?
- Jeg besøkte et sted jeg aldri har vært før, bakom stjernene. Menneskene jeg så var ensomme og det lyste opp millioner av lys rundt dem, men også i hendene deres. De snakket et annet språk. Jeg var på ville veier, litt for langt vekke... Tanken har ingen mulighet til å fatte den fulle betydning over den brusende strømmen som tiden er, en elv i evighetens kretsløp. Det var ikke noe lystig syn...
- Uff, vi får inderlig håpe sjamanen tar feil, hvisket det ene mennesket til det andre og kikket mot hendene som gav den fremmede ferskt kaldt kjøtt.
Mannen rev av et stykke og tygget det seige kjøttet.
- Det var da voldsomt som bålet flafret, sa han.
Menneskene hvisket til hverandre.
- Hvor er han fra? Han må være fra en annen stamme. Et slikt ord har vi aldri hørt før, dessuten er han så ren og glatt som guddom. En ånd. Det er han sjamanen så i synene sine!
Menneskene trakk med det samme knivene truende mot ham.
- Flafret? Det ordet vi aldri hørt før, sa den ene og reiste seg opp.
Mannen svelget unna, trakk pusten og smilte.
- Jeg mente flammet.  Man skal vel ikke snakke med mat i munnen.

Og slik ble den første manèren født.


og hans indre fikk føde...

- Storslagent har det nå hvertfall vært, takk for festen folkens.
Menneskene var misunnelige, men ryddet teppene rundt bålet og la seg i teltene for å sove. Sjamanen hadde invitert mannen inn i sitt telt.  Menneskene hørte sjamanen og den merkelig mannen skrålet og lo. De irriterte seg på vei inn i drømmenes rike, men sov salig hele natten. Det ble fort stille i det andre teltet.

Sjamanen fyrte opp bålet og gav mannen en skinnfelle. Plutselig tok sjamanen frem skinnflasken sin. I den hadde han komponert sin egen hellige drikk. Sjamanen spurte:
- Er du beredt på se verden slik den virkelig er?
- Slik den virkelig er? Nå skjønner jeg ikke. Jeg føler ikke dette er virkelig en gang jeg... Snakker du om denne reisen med trommene dine til steder hvor millioner av lys flammer?
- Nja. Det kan du kun oppnå om du har vært med på den første reise. Hvis du tar deg en god slurk av denne saften fra gudinnen vil de lukkede dørene foran øynene dine åpnes og verden vil oppleves slik den virkelig er, uendelig.
- Gudedrikker har aldri vært noe jeg har tro på dessverre.
- Du kan jo prøve.
Mannens ble usikker. Ristet på hodet. Tok i mot skinnflasken. Kikket nølende ned i det mørket hullet. Lukten var stram. Han tok seg en slurk og hostet ut halvparten.
- Jeg merker ingenting, det smakte jo mugg.
- La oss vente nå. La guden få virke i deg en stund.
Mannen la seg tilbake. Han merket han ble litt nummen i leddene, men avslappet og lettere euforisk. Sjamanen begynte å fortelle en av fortellingene han hadde hørt av bestefar som liten.
- Øynene våre er skapt for å se den verden vi trenger å se for å overleve, for å skille et dyr fra et tre eller en stein fra en fisk. Hvis vi hadde sett verden slik den virkelig så ut, ville vi aldri kunnet overleve. Vi hadde blitt så bergtatt og beundret lysets stråleglans inn i evigheten.
- Jeg skjønner fortsatt ikke hva du snakker om.
- La oss sette oss utenfor, se mot elven dere nede, sa sjamanen og ristet rolig i mannen som lå der med lukkede øyne....
Mannen reiste seg sakte opp, tok seg en slurk av det friske vannet og kikket mot baken på sjamanen på vei ut av åpningen. Han fulgte etter, krypende, spent på hva som ventet han. De satt seg skulder mot skulder foran de ulmende glørne. Da fikk sinnet hans føde og han tenkte på menneskene rundt bålet som ikke forstod tegne som sjamanen hadde sett på sin reise i det hinsidige...
- Nei, hvordan kunne de forstå??


i lysets hemmeligheter...

Sjamanen sa:

Samuel smilte. Han tenkte, ja, hvordan kunne de forstå? Nå befant han seg hinsides ordene og kun en fylde av kjærlighet gikk gjennom ham, han kjente seg sterkere og sterkere. Slik satt de og betraktet den nye verden av lys og Samuel fikk innsikter i livets gang og hyllet sjamanen som en Guddom.
Slik ble det første menneske en Gude-skikkelse og verden ville aldri bli den samme igjen.


fra visdomsmannens ord...

- Velkommen hit.
- Velkommen tilbake, tror jeg heller vi skal si.
- Tror du det? Hm. Vet ikke helt.
Diskusjonen gikk heftig mellom menneskene. Samuel kikket på dem der de lå i sine skinnfeller, trøtte og skitne, etter en god natts søvn. Sjamanen lå i sitt eget telt og snorket høylytt som alltid etter nattens reiser.
- Velkommen tilbake? Hva mener dere?
Samuel hadde ikke sovet på over et døgn, og kjente de paranoide nervene hans kle seg som en pels utpå den kalde kroppen hans.  Menneskene var stumme. De bare kikket på hverandre.
- Dere feiltolker igjen! Det første hatet dere viste i går viser seg igjen, lærte dere ikke?
Den første manéren jeg lærte dere igår, forstod dere ikke hva jeg mente?
Mannen snudde seg brått i teltåpningen, pakket skinnet sitt og gikk sin vei inn i mørket, men glemte aldri visdomsmannens ord:
- Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten. Når fortiden er død og fremtiden bare eksisterer i form av lengsler og frykt, hva så med øyeblikket, som vi ikke kan måle og heller ikke sende fra oss?


men lyset forsvant...

Visdomsmannen lå fortsatt i teltet og sov. Under frokosten diskuterte menneskene nattens syn rundt bålet.
- Hva kunne det bety?
- Samuel har forsvunnet, slik sjamanen forutså, men han var jo bare en, ikke millioner av mennesker?
- Hvor mye er en million? Hvilket ord er det? spurte den yngste i flokken.
- Like mye som alle steinene i elven der nede.
- Men han var ensom og det var jo Samuel også. Det må være han!
- Kan det virkelig være han sjamanen mente? Var han virkelig lyset som forsvant?

Men svaret fikk de aldri.

---

________________________________________________________

---

Den siste gnisten rundt det virtuelle bålet...

Samuel flirte, der han satt i sitt varme hjem i sin flytestol og leste. Varmen fra varmepumpene lyste opp det virtuelle bålet midt i stuen. Strømmen fra solcellene gikk til den lille boksen på størrelse med en negl som spredde suggerende takter fra musikken rundt i leiligheten. Samuel satt og leste historien som lyste mot ansiktet hans. Han sa:
- Neste side.
Og nye ord kom frem på Digi-boken.
Historien han leste var helt unik, den handlet om en visdomsmann, som hadde en plan om en glemt nøkkel til den skjulte fremtiden og et speil som avslørte alt. Slik at menneskene skulle forstå tegnene fra fortiden, som han sendte med tiden.


gikk fra robotsinn til eget sinn.

- På tide med mat, hørte han Digi si gjennom strømmen i musikken.
- Ja, svarte han høyt og tydelig.
Samuel reiste seg opp, gikk mot kjøkkenet, han ble aldri lei av å se hvordan hans føde ble tilberedt. Den frosne maten fra kjøleskapet var allerede på vei ut av mikrobølgeovnen, og rant ned i kombi-komfyren, som meldte om at middagen var klar om ti minutter. En rørestav kom ned fra kombi-viften, som også kunne omgjøre damp til rent vann. Digi - robothjernen i hjemmet merket at sinnet til Samuel trengte avspenning og koblet seg til høytaleren...

Plutselig steg en kvinne opp av fjorden...

- På tide med medi-fiksjon! Hørte han Digi mane gjennom høytaleren.
- Kommer! svarte Samuel tilbake.
Han sank ned i den flytende stolen med naturoljer som masserte hans ømme muskler og cyber-hjelmen ble ført sakte over hodet hans. Han beveget seg plutselig i et frodig landskap av ren natur og bekkene rant stille nedover dalene fra fjellene til fjordene. Syntetiske lukter, som kunne minne om natur, ble stille blåst inn i hans to nesebor. Lyden av dyreliv og vannets kretsløp gikk inn i hans øreganger og han følte totalt ro i de fem minuttene han trengte, så hvisket en fløyelsmyk stemme:
- På tide med sosi-fiksjon...
- Jaa, hvisket Samuel tilbake.
Og opp av fjorden kom hans nærmeste venner og konverserte med ham. Han fikk akkurat de svarene hans ønsket seg, det ordnet elektrodene fra hjelmen som var koblet til hans lillehjerne og de lo høyt sammen. Mimret om barndommen og forelskelsene. Hans drømmekvinne Tal banket på, hun sto foran ham og begynte sakte å kle av seg. Samuel reagerte med urlystene sine. Fra siden av flytestolen løftet en syntetisk vagina seg over skrittet hans og sank seg sakte og pirrende nedpå hans voksende organ.

og hans indre fikk føde...

Plutselig hørte han Digi si:
- Maten er klar.
- Om tre minutter, sa Samuel og hørte kombi-komfyren utføre sine nødvendige mekanismer for å holde maten frisk og varm. Men det glemte han like fort.
Flytestolen pakket ham inn i varm og følsom hud, myke fjær kjælte med hans g-punkter og fulgte hans lyst med stor presisjon. Saftene rant nedover staken hans og blandet seg med oljen, og en dunst av honning og blomster fikk han til å komme i et skrik:
- Feerdiig!

Vart og rolig, tredde Tal seg av ham og strøk ham på den svette pannen til han brått ble avbrutt av Digi igjen:
- Maten er klar.
- Ok.
Hjelmen løftet seg opp i hvilemodus og Samuel reiste seg opp. Han gikk på kjøkkenet og så kombi-komfyren som førte grønnsakene, gen-biffen og den fyldige sausen over på en tallerken. Kjøkkenbordet åpnet seg og førte frem det rene nykokte bestikket, og et glass med vann fra kombi-viften med nødvendige mineraler og lykkestoff.

fra robothjernens ord...

Akkurat i det Samuel satt seg ned på stolen, ringte det fra digi-ringen hans på tommelen, og fortalte ham at Fred ville ha kontakt.
- Ok.
- Samuel her.
- Det er Fred. Lenge siden sist. Hvordan går det?
- Digi, har akkurat servert meg middag. Fortalte ikke din Digi det? Ringer du senere?
- Dette er viktig. Klarer du å vente?
- Digi vil bli utålmodig, men la gå. Hva er det?
- Jeg fikk nettopp en melding fra pirat-digien min om at en katastrofe kan være på vei!
- Hva mener du?
De ble avbrutt av Digi:
- Maten har kjølnet med 6 celcius grader, husk å drikke va..
- Hysj Digi, sa Samuel. - Hvilken katastrofe?
- Solstorm, den største noensinne! Overvåkningssentralen har blokket all informasjon til Digi-mottakerene. De er redd nyheten vil skape panikk.
- En solstorm, hvordan kan det påvirke oss?
- Det er under åtte minutter til! Den er på vei mot atmosfæren i dette øyeblikk!
- Overvåkingssentralen er snart på sporet etter oss, jeg må snart avbryte, du må skynde deg! Kom deg i nødrommet med en gang, og finn frem lommelykten så snart du kan og gjør klar nødgeneratoren. Det haster for faen!
- Hva er det for noe?
- Den ligger i den røde boksen, men selv lommelykten kan slutte å fungere hvis stormen er sterk nok. Jeg leste det i barndommen en gang, i en antikk-bok fra forrige århundre som jeg arvet fra min oldefar...Strålingen... Alt det elektriske kan...ERROR, ER...

men lyset forsvant...

Alt ble plutselig mørkt.

Samuel ble redd, han begynte å gråte for første gang i sitt liv. Han tenkte på visdomsmannen rundt bålet og famlet i mørke...
- Digi...lyset på! Digi? Digi, er du der..? Digi...? Digi.......?

Samuel fant frem til nødrommet, fant en lommelykt, men den fungerte ikke. Det eneste han så var et selvlysende hjerte på størrelse med en pille. Han smakte på det, jordbærsmak, så svelgte han hele hjertet og sank sammen i angst.

Kort tid etter forsvant Samuel i det hinsidige mørket hvor han møtte sjamanen i en av sine visjoner. De vekslet usikre blikk, men så ledet sjamanen Samuel til hans verden med trommerytmer, rundt bålet. Plutselig stod han der naken og kald i en busk. Han fikk panikk.

THE END
of
the story
as we know it.
- rugiSigur -

Posted at 07:55PM nov 29, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[6]

men lyset forsvant.

Visdomsmannen lå fortsatt i teltet og sov. Under frokosten diskuterte menneskene nattens syn rundt bålet.
- Hva kunne det bety?
- Samuel har forsvunnet, slik sjamanen forutså, men han var jo bare en, ikke millioner av mennesker?
- Hvor mye er en million? Hvilket ord er det? spurte den yngste i flokken.
- Like mye som alle steinene i elven der nede.
- Men han var ensom og det var jo Samuel også. Det må være han!
- Kan det virkelig være han sjamanen mente? Var han virkelig lyset som forsvant?

Men svaret fikk de aldri.

Posted at 04:11PM nov 27, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[1]

fra visdomsmannens ord...

- Velkommen hit.
- Velkommen tilbake, tror jeg heller vi skal si.
- Tror du det? Hm. Vet ikke helt.
Diskusjonen gikk heftig mellom menneskene. Samuel kikket på dem der de lå i sine skinnfeller, trøtte, etter en god natts søvn. Sjamanen lå i sitt eget telt og snorket høylytt som alltid etter nattens reiser.
- Velkommen tilbake? Hva mener dere?
Samuel hadde ikke sovet på over et døgn, og kjente de paranoide nervene hans kle seg som en pels utpå den kalde kroppen hans.  Menneskene var stumme. De bare kikket på hverandre.
- Dere feiltolker igjen! Det første hatet dere viste i går viser seg igjen, lærte dere ikke?
Den første manéren jeg lærte dere igår, forstod dere ikke hva jeg mente?
Samuel snudde seg brått i teltåpningen, pakket skinnet sitt og gikk sin vei tilbake i mørket og kom aldri tilbake. Resten av livet skulle han vandre på jakt etter svar. Han kom aldri til å glemme visdomsmannens ord:
- Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.Når fortiden er død og fremtiden bare eksisterer i form av lengsler og frykt, hva så med øyeblikket, som vi ikke kan måle og heller ikke sende fra oss?

Og slik ble den første virkelige filosof skapt; en evig søkende etter svar på livets mysterium.

Posted at 04:07PM nov 27, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[1]

i lysets hemmeligheter...

Sjamanen sa:

Samuel smilte. Han tenkte, ja, hvordan kunne de forstå? Nå befant han seg hinsides ordene og kun en fylde av kjærlighet gikk gjennom ham, han kjente seg sterkere og sterkere. Slik satt de og betraktet den nye verden av lys og Samuel fikk innsikter i livets gang og hyllet sjamanen som en Guddom.

Slik ble det første menneske en Gude-skikkelse og verden ville aldri bli den samme igjen.

Posted at 12:19AM nov 27, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[0]

og hans indre fikk føde...

- Storslagent har det nå hvertfall vært, takk for festen folkens.
Menneskene var misunnelige, men ryddet teppene rundt bålet og la seg i teltene for å sove. Sjamanen hadde invitert mannen inn i sitt telt.  Menneskene hørte sjamanen og den gamle mannen skrålet og lo. De irriterte seg på vei inn i drømmenes rike, men sov salig hele natten. Det ble fort stille i det andre teltet.

Sjamanen fyrte opp bålet og gav Samuel en skinnfelle. Plutselig tok sjamanen frem skinnflasken sin. I den hadde han komponert sin egen hellige drikk. Sjamanen spurte:
- Er du beredt på se verden slik den virkelig er?
- Slik den virkelig er? Nå skjønner jeg ikke. Snakker du om denne reisen med trommene dine til steder hvor millioner lys flammer?
- Nja. Det kan du kun oppnå om du har vært med på den første reise. Hvis du tar deg en god slurk av denne saften fra gudinnen vil de lukkede dørene foran øynene dine åpnes og verden vil oppleves slik den virkelig er, uendelig.
- Gudedrikker har aldri vært noe jeg har tro på dessverre.
- Du kan jo prøve.
Samuel ble usikker. Ristet på hodet. Tok i mot skinnflasken. Kikket nølende ned i det mørket hullet. Lukten var stram. Han tok seg en slurk og hostet ut halvparten.
- Jeg merker ingenting, det smakte jo mugg.
- La oss vente nå. La guden få virke i deg en stund.
Samuel la seg tilbake. Han merket han ble litt nummen i leddene, men avslappet og lettere euforisk. Sjamanen begynte å fortelle en av fortellingene han hadde hørt av bestefar som liten.
- Øynene våre er skapt for å se den verden vi trenger å se for å overleve, for å skille et dyr fra et tre eller en stein fra en fisk. Hvis vi hadde sett verden slik den virkelig så ut, ville vi aldri kunnet overleve. Vi hadde blitt så bergtatt og beundret lysets stråleglans inn i evigheten.
- Jeg skjønner fortsatt ikke hva du snakker om.
- La oss sette oss utenfor, se mot elven dere nede, sa sjamanen og ristet rolig i mannen som lå der med lukkede øyne....
Samuel reiste seg sakte opp, tok seg en slurk av det friske vannet og kikket mot baken på sjamanen på vei ut av åpningen. Han fulgte etter, krypende, spent på hva som ventet han. De satt seg skulder mot skulder foran de ulmende glørne. Da fikk sinnet hans føde og han tenkte på menneskene rundt bålet som ikke forstod tegne som sjamanen hadde sett på sin reise i det hinsidige...
- Nei, hvordan kunne de forstå??

Posted at 11:59PM nov 26, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[1]

Plutselig kommer et lystig sinn ut av buskene...

- Litt av en entrè - velkommen i sirkelen! Sett deg ned.
- Takk, takk, det var ikke meningen å gjøre så mye ut av meg, burde vel som vanlig tatt det litt roligere, men jeg klarte ikke å la være. Hva driver dere med?
- Jeg vært har akkurat vært på ukens reise i det hinsidige og nå sitter vi og prøver å summe oss etter synene mine. Hva med litt mat? spurte sjamanen og lot blikket vandre rundt bålet.
Den ene reiste seg, rettet på skjørtet og gikk mot skinnfellene. Resten av menneskene strekte hendene mot varmen fra bålet. Ansiktene deres ulmet og de så mot mannen som kledde på seg igjen og satt seg ned ved siden av sjamanen.
- Ja, så hva hadde det hinsidige å fortelle deg denne gangen da?
- Jeg besøkte et sted jeg aldri har vært før, bakom stjernene. Menneskene jeg så var ensomme og det lyste opp millioner av lys rundt dem, men også i hendene deres. De snakket et annet språk. Jeg var på ville veier, litt for langt vekke... Tanken har ingen mulighet til å fatte den fulle betydning over den brusende strømmen som tiden er, en elv i evighetens kretsløp. Det var ikke noe lystig syn...
- Uff, vi får inderlig håpe sjamanen tar feil, hvisket det ene mennesket til det andre og kikket mot hendene som gav den fremmede ferskt kaldt kjøtt.
Mannen rev av et stykke og tygget det seige kjøttet.
- Det var da voldsomt som bålet flafret, sa han.
Menneskene hvisket til hverandre.
- Hvor er han fra? Et slikt ord har jeg ikke hørt før. Han må være fra en annen stamme. Det er han sjamanen så i synene sine!
Menneskene trakk med det samme knivene truende mot ham.
- Flafret? Det ordet vi aldri hørt før, sa den ene og reiste seg opp.
Mannen svelget unna, trakk pusten og smilte.
- Jeg mente flammet.  Man skal vel ikke snakke med mat i munnen.

Og slik ble den første manèren født.

Posted at 04:52PM nov 26, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[5]

går fra sinn til sinn.

En gang i tiden satt menneskene i ring og trommet seg i ekstase. De reiste til steder hvor rommet opphørte og tiden forsvant. Menneskenes transe førte dem til steder hvor det var flere mennesker enn de noensinne kunne forestille seg.  Redselen senket seg.
- Er det fremtiden, spurte den ene.
- Hysj, sa den andre.
- Nå kommer den igjen, sa en tredje.
- Hva da?
- Gnisten, kjenner du den ikke?
- Nei?
- Gnisten av fremtiden...langt der fremme...
Sjamanen stoppet å tromme. Ilden flammet mot øynene som åpnet seg. Menneskene kikket på hverandre, forundret og lettet tilbake rundt bålet igjen.  Kveldsguden kom frem bak skyene og lyste opp ansiktet på sjamamen:
- Urkreftene, talte til meg gjennom en fortelling fra tiden langt der fremme, sa han og smilte. Sjamanen la trommen ned på det duggvåte gresset og ildskriften tegnet kroppene deres i rødgule farger.
- Det var som om en av mine etterkommere ville si meg noe, om døden til noe eller noen, i en verden jeg ikke kan fortelle med ord, men millioner av lys skinte opp og så ble alt plutselig mørkt. Det var den mest fantastiske ting i verden...

Men ingen forstod.

Posted at 11:25PM nov 25, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[2]

rundt bålet...

En gang i tiden, for lenge lenge siden, var det en planet, som svevde ensomt i rommet. På mirakuløst vis hadde den liv, i mange mange forskjellige former, bevegende vesener og de elsket alle å se på himmelen over dem, i perfekt harmonisk orden.
Før televisjonen og radioen eksisterte, før elektroniske bøker og internett noen gang kunne tenkes; ville familier samle seg rundt bålet, og de gamle fortalte folkehistorier og visdommen ble overført til de unge, og bevarte den i blodet til de selv ble gamle.
En gang i tiden, spurte et barn den gamle sjaman:
- Hva er den mest fantastiske tingen i verden?
Sjamanen svarte:
- At hver dag forsvinner en million sjeler inn i den hinsidige døden, og likevel tror ingen at de skal følge etter...

Posted at 08:07PM nov 25, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[2]

Den første gnisten...

Posted at 07:50PM nov 25, 2007 by Sigur in Diverse  |  Kommentarer[1]