inn i min verden

takk for kommentarene dere :-) tenkte jeg skulle ta dere med inn i min verden, i det minste en liten tur inn dit.

Den røde soloppgangen farver himmel og hav. den blender meg der jeg står, på toppen av åsen. vinden rusker meg vagt i håret, som sin egen "god morgen" hilsen, og jeg lytter. jeg kan høre gresset svaie i vinden, jeg kan høre bølgene skylle mot land, jeg kan høre fugler som synger, små dyr som kravler rundt og... en stemme. Naturens egen skjøre stemme hvisker inn i mitt øre. Det er fredelig her. ikke som i byen, hvor alle løper hit og dit, alltid på farten og alltid er stresset. de prøver å overleve, å skaffe seg rikdom, varer og fine hus. Hele livet deres går med til å skaffe disse tingene. Og ikke før de ligger for døden innser de at de tingene ikke betyr noe. ikke før da innser de at, livet ikke har noen andre sjanse.

       Jeg sukker og snur meg. Snur ryggen til soloppgangen og setter kursen mot den største byen. Mot byen som endrer sitt navn ved hvert kongeskifte. og idet jeg ser den stige over horisonten, ser jeg den røde byen, hugget ut av det røde fjellet under. tykke murer, høye tårn, sterke hus, og på toppen, et palass så prektig at solen selv blir svakere. Alt hugget ut av steinen i det røde fjellet. stolt, sterkt og vakkert som evigheten. Og siden porten ikke er åpen så tidlig, kan jeg se det massive treverket i den. det sies at de portene er laget av naturens eget hjerte, og at den dagen noen bryter seg gjennom de portene med makt, vil være den dagen naturen dør... og jeg, jeg syns det er noe idiotisk tullprat! Naturen er sterkere enn noen massive porter av tre og jern. Naturen er overalt. Naturen vil alltid leve.

              Senere, da solen står midt på himmelen, og vaktene endelig har åpnet portene, går jeg som alltid rundt i byen jeg kaller mitt hjem. Og jeg blir fylt med en fredfull følelse av å gå i disse gatene. selv bakken har et rødlig skjær, og overalt hvor jeg ser er det mennesker. og selv om de alltid er på farten, er jeg rolig. jeg er ung, livet mitt er mitt, og jeg vil aldri la noen ta det fra meg, selv ikke når jeg dør.

 "vi lever alle evig" pleide moren min å si. "så lenge minnene finnes, og de som vil huske oss. vi lever alle evig". Det var det hun alltid sa da hun levde. Og faren min? Han hatet det og alt hun sa. Han hatet det så mye at han en natt drepte henne. du kan tanke deg hva jeg følte da jeg fant henne ved soloppgang, dynket i blod like rødt som soloppgangen selv. siden da har soloppgangen alltid betydd noe spesielt for meg, som om hun er nærmere da. og da virker ikke livet like håpløst. og mens jeg går oppover bakkene mot palasset, undrer jeg som vanlig på hva livet vil gi meg. Og på hvor dagen i dag skal lede morgendagen. Og da jeg stopper opp et lite øyeblikk ved foten av den veldige trappen opp til palasset. Snur meg mot havet, og som vanlig undrer jeg meg: hva er min skjebne? Og når det da kommer en løpegutt springende mot meg, bukker dypt og hilser "ærede prinsesse", ja da lurer jeg på om det virkelig finnes en skjebne.

Som om det var min mors skjebne å dø ved min fars hånd. Som om det er min skjebne å leve alene på grunn av min fars gjæringer. Nei, det finnes ingen skjebne. Bare våre engene handlinger, konsekvensene og kjærlighet.

dette er rett og slett "spontant skrevet", for å si det sånn. enkelte ting henger kansje ikke helt på greip, men det er en liten bit av min verden.

Posted at 08:36PM mar 09, 2010 by mari96 in Diverse  |  Kommentarer[5]