Skyllebøtten over Irak

Skyllebøtter kan være iskalde og skitne med klissete hårballer og dårlig lukt. De kan også være varme og rene - nesten som en frisk dusj under et fossefall...

«Irakerne kan takke seg selv for at de ikke ville ta i mot demokratiet som regjeringen i USA tilbydde dem!»

Det som slo meg i denne kommentaren fra en av våre forfattere, som provoserte meg slik - er at det er nettopp det synet jeg selv har opparbeidet meg en tro på og trøstet meg så smått med - i løpet av disse fem årene krigen i Irak har pågått.

Til jeg da totalt forandret mening - leste en artikkel om filmen «No end in sight» og endelig fikk sett den - i går kveld.

Foruten denne ene kommentaren - så tenker jeg på alle de andre i nabolaget, eller mine venner og bekjente - ja stort sett de fleste i Norges land og ikke minst i den vestlige verden - som har akkurat det samme synet - fordi mediene aldri har uttrykt den versjonen av hva som egentlig hendte.

Derfor til alle dere andre som ikke har sett filmen "No end in sight" - ber jeg dere i å få tak i den snarest mulig eller lese videre.

Så da kommer heller den behagelige skyllebøtten, i stedet for overkokte magesyreformuleringer, jeg sannsynligvis heller ville begitt meg ut på:

For det første - ingen tvil om at Saddam Hussein var en diktator som undertrykte sitt folk. Ingen tvil - om at det USA gjorde var «nobelt» av dem. De ville jo gi folket i Irak frihet og skjerme oss andre for kjernefysiske angrep fra en gal enehersker. Det var i hvertfall det de fortalte til sitt folk og oss andre som fulgte som sløve slaver etter deres politikk.

Poenget er bare at motivet for krigen ikke var å frigjøre et folk, men å finne en kjeltring de kunne la sitt vrede gå ut over - etter de ydmyke terrorhandlingene mot USA 11. september, 2001. «Tilfeldigvis» var jo USA også tom for olje og tilfeldigvis har Irak 20% av verdens gjenværende oljereserver. Verdens mektigste makt løy for en hel verden for å snuse litt på denne oljen , men det er ikke det denne filmen handler om.

"No end in sight" trenger litt dypere ned i materien - der Vestens journalister ikke graver lenger - den beveger seg nemlig inn mellom kryssilden de første månedene etter invasjonen. Hvordan okkupanten opererte og administrerte med fatale ordrer fra en gjeng arrogante, maktsyke politikere som skyldte tjenester fra bidragsyterne til den dyre valgkampen sin.

La oss se litt nærmere på hva som bl.a. kom frem i filmen:

1. En respektert general ble i forkant av krigen spurt hvor mange soldater som måtte til for å gjøre invasjonen og stabiliteten etter okkupasjonen vellykket? Flere hundre tusen soldater.
- Det ble latterliggjort av Rumsfeld og Wolfowitz som forøvrig aldri har fått noen militær utdannelse en slik omfattende krig krever i erfaring, analyse og innsikt. Ekspertene ble arrogant nedstemt.

2. Administrasjonen hadde ingen som helst plan om hva som skulle skje etter invasjonen, selv om det forelå dyptgående analyser om hva de burde gjøre. Ja, selv et sammendrag fra denne analysen på kun en side, ble ikke lest av presidenten en gang!

3. Vi får høre om masseplyndringen, som utenriksministeren Rumsfeld bagatelliserte - i etterkant anslått til 12 milliarder dollar! Og av 20 viktige kulturelle og religiøse steder, ble ingen prioritert beskyttet av militæret. Hele irakernes kulturarv og stolthet tilbake til Sumerne for 7-8000 år siden ble brent opp eller plyndret!
Militæret fant det kun nødvendig å beskytte et viktig mål, nemlig oljedepartamentet.
- De hadde rett og slett ikke nok soldater til å stoppe plyndringen - som selvfølgelig skapte kaos og sinne blant innbyggerene i Irak.

4. Den første USA-ambassadøren etter invasjonen, Barbara Bodin og generalen Jay Gardner tapte slaget mot karrierè-diplomaten L. Paul Bremer, som med en gang han fikk makten sa opp den irakiske administrasjonen og den irakiske militærstyrken.
- og her skjedde det fatale: En irakisk hærstyrke på 200 000 blir avsatt. Plutselig er de uten jobb og har store familier å ta seg av. Hva skal de nå gjøre? De går selvfølgelig til opprørerne, henter alt de kan finne av våpen og ammunisjon fra de 2500 ubevoktede våpendepotene, som de har førsthåndskunnskap til og krigen eskalerer.

5. 50 000 medlemmer av Baath-partiet blir avsatt - mange var medlemmer kun for å beskytte seg mot Saddam, de styrte skoler, helsevesen - ja stort sett det som skal til av instutisjoner for at et land skal fungere. Plutselig var de også uten jobb. Frustrasjonen og sinnet øker.

Dette er bare en brøkdel av hva som kommer frem i filmen. La oss nå gå litt videre til synspunktene som regjerer blant mange skulle jeg tro:

«Jeg har dessverre ikke fått anledning til å se denne dokumentarfilmen»

- Når du har sett den, vil du heller ikke ha din klare oppfatning om at det er den irakiske befolkningen selv som må ta mye av skylden for den tragiske utviklingen krigen har tatt.

«USA gjorde noe nobelt og flott da de gikk inn og stoppet Husseins massemyrderier og terrorregime. Feil er gjort, feil på feil. Men mange av dem kunne ha vært unngått om ikke irakerne selv hadde gjort situasjonen så vanskelig.»

- Feil ble gjort. Det var fatale feil, som kunne gjort denne okkupasjonen vellykket - om amerikanerne hadde hatt nok soldater og spilt på lag med de mange irakere som virkelig ville noe. Men Bremer lyttet aldri - han kommanderte uten forståelse for hvilken kultur han prøvde å forandre. Det var 2-3 måter å gjøre det rett på og 500 måter å gjøre det feil på. Den amerikanske administrasjonen valgte heller samtlige av de fem hundre...

«I dag er jo alt en tragisk blodsuppe, men det er bare irakerne selv som kan finne en vei ut av uføret.»

- Kanskje det. Vi er uansett i en ond sirkel her. De irakerne som nå prøver å hjelpe amerikanerene, til det beste for folket - må gjøre det i skjul ellers blir de drept. Og hva skjer med de mange tusen hvis amerikanerne trekker seg ut? Denne frykten gjør at amerikanerne aldri vil komme ut av det uføre de har stelt i stand.

«USA ga dem sjansen til å innføre et demokrati. Den sjansen burde de ha tatt bedre vare på.»

- Der er det faktisk amerikanerne som burde tatt bedre var på den sjansen! Irakerne fikk aldri muligheten pga. USA ikke hadde noen plan for hvordan dette skulle innføres. Naive ledere på de høyeste plan har all skyld her!

«Hvis de ikke lærer å leve i fred med hverandre, kommer de til å få et enda større problem når amerikanerne trekker seg ut. Og til en viss grad kan de takke seg selv.»

- Når amerikanerne trekker seg ut - vil et nytt og mye farligere regime enn Saddam inntre. Vi vil da være tilbake til den 10. september 2001 - bare denne gangen har fundamentalistene et helt land å boltre seg i og ikke minst har de 20 % av verdens tiltrengte og verdiøkende oljereserver. Så spørsmålet blir - vil amerikanerne trekke seg ut?

«USA har ofret tusener av unge, modige menn for å gi irakerne en sjanse til å leve i frihet. Det er grovt urettferdig å gi amerikanerne all skyld for at dette har gått så galt.»

- Irakerne har mistet 600 000 av sine. I tillegg til halvannen million flyktninger og en stolt nasjon i ruiner. Og amerikanerne gav dem aldri en sjanse til å leve i frihet - de ble bokstavlig talt tråkket på.

«Oljen har ikke spilt så stor rolle i denne krigen som mange gjerne vil tro. USA har ikke engang krevd at irakerne dekker utgiftene deres til krigen. Oljen brukes nesten utelukkende til å bygge opp landet.»

- USA sin krig har satt og vil sette verdensøkonomien på tidenes største prøve. De er allerede flere hundre milliarder av dollar i underskudd. Gjelden til Kina blir større og større. Å bygge opp landet er i dag komplett umulig. Dette er og blir en endeløs krig.


Men det er mye bedre å se filmen, enn å høre på mine argumenter. Om ikke like friskt som et fossefall - var det en nokså «behagelig» skyllebøtte, synes du ikke?

:)

Posted at 06:03PM apr 20, 2008 by Polar in Diverse  |  Kommentarer[42]