Bokliste


 

Kristine Tofte


-

 
tirsdag jan 27, 2009

Lese høgt

Eg les manuset mitt for ektefellen.Det er ikkje måte på kor mykje språkleg rusk, og kor mange gjentakingar og litt keisame avsnitt eg finn.

Merkeleg, for eg har lese det før. Eg har lese på pc, eg har fått redaktørtilbakemeldingar, lese om att, og arbeidd med teksten eit utal gonger. Eg har printa ut utallige versjonar og lese på papir. Eg har til og med lese denne teksten høgt for meg sjølv.

Det skjer noko når ein les høgt for andre, noko med kva ein ser og høyrer. Dette blir skjerpa: Viljen og trongen til å underhalde, gjere seg forstått, rett og slett fortelje ei knakande god historie utan pinlege eller unødige formuleringar.

Det blir spurt ein annan stad her på FB kvifor ein skriv. Eg blei spurt om dette for ei tid tilbake, og fann ut at sjølve drivkrafta er dette: Vakne auge i eit fjes med lett open munn. Den som lyttar med heile seg, gløymer seg sjølv og er inne i forteljinga. Om det er å fortelje røvarhistoriar på byen, eller å underhalde venninne med heimlege anekdotar, så er forteljargleda den same.

No les eg manuset mitt for ein som lyttar, og raudblyanten flyg over papiret samstundes. Eg grip meg i å hoppe over ord og setningar, og då skal dei bort. Eg gripe meg i å omformulere når eg les, då skal det endrast. Og det hender eg helst vil at kapittelet skal slutte her, og ikkje vare ved ei side eller to. Det må gjerast noko med.

Det er fint å lese høgt. Det er nyttig. Det får teksten til å leve der den skal: Eg blir sogeforteljaren, og eg fortel slik at den som høyrer lyttar med heile seg, gløymer seg og er inne i forteljinga. Teksten blir betre, og eg blir lukkelegare.

Kommentarer:

Hei, sjå der. Eg har skita side igjen. Rare greier.

Skrevet av Tofte , 15:23, tirsdag 27. januar 2009 #

skit au :)

Skrevet av Janhagen , 15:28, tirsdag 27. januar 2009 #

Skite, skifte, samme greia. Eller i rekkefølge, om ein bruker bleie.

Skrevet av Tofte , 15:29, tirsdag 27. januar 2009 #

der var du på venstresiden igjen. opp med isbn-nummer, så vi får se det stilige omslaget!!!
det der lese høyt-greiene har jeg bare gjort for meg selv. det er kanskje lurt å gjøre det for andre?
*lagerer tipset bak øret*

Skrevet av cattaneo , 15:31, tirsdag 27. januar 2009 #

Slik er det!
Kjenner godt igjen denne prosessen. Derfor jeg aldri leser ferdig utgitte ting høyt for publikum, heheh---

Skrevet av mayway , 15:33, tirsdag 27. januar 2009 #

Høytlesning er viktig. Jeg leser alt jeg skriver høyt. Noen ganger med radioteaterstemme, andre ganger med vanlig. Kommer litt an på om det er ROMAN eller omslag på PÅSKESERVIETTER. Ja for det driver jeg med nå. Omslag på påskeservietter. Noe skal man jo leve av før man dør.

Skrevet av Petronella , 15:34, tirsdag 27. januar 2009 #

Eg les ofte omslag på påskeserviettar og tenker at her burde forfattaren lese høgt for eit publikum før trykk.

Skrevet av Tofte , 15:35, tirsdag 27. januar 2009 #

Omslag på påskeservietter lest med radioteaterstemme er en kunst i seg selv. Helst før trykk.

Skrevet av Petronella , 15:38, tirsdag 27. januar 2009 #

Eg les mykje for ungane, andre sine tekstar fortrinnsvis. Og eg lurer i blant på om barnebokforfattarar les tekstane sine høgt med ungar på fanget, før bøkene går i trykken. Mine ungar sit gjerne stille i ein time mens eg les, men mange bøker er så ordrike og omstendelege at eg grip meg i å gjere om på teksten, hoppe over, skumme raskt ned og finne på små referat framfor å lese ordrett. Dei små redaktørane på fanget mitt kan også spørre: Kvifor står det der to gongar? Særleg sjuåringen er rå på tekstkritikk. Ho burde vore ansatt i forlag.

Skrevet av Tofte , 15:42, tirsdag 27. januar 2009 #

Guri Vesaas forteller at hun hver morgen våknet av stemmen til faren som satt på arbeidsrommet sitt og leste høyt sidene han hadde skrevet i de tidlige timene da resten av familien sov.

Skrevet av Hagemann , 15:45, tirsdag 27. januar 2009 #

Hm, her tenker man seg ikke godt nok om. Man skal være forsiktig med slik høytlesning, med mindre man skriver ting som skal leses høyt, for eksempel eventyr.
Grunnen er at man ved høytlesning tilfører teksten en lyddimensjon den normalt ikke skal ha. Resultatet kan bli at man stryker eller endrer på ting som fungerer utmerket godt på papiret, men ikke så godt når det leses høyt.
Med andre ord: Man risikerer å få en mer muntlig og enklere tekst enn den man egentlig ønsket å skrive.
Jeg vet at mange forfattere driver med dette, Saabye Christensen, for eksempel, men jeg mener det er en dårlig og litt farlig idé.
En ting er å skrive hørespill, en annen ting er å skrive roman.

Skrevet av Magellan , 16:07, tirsdag 27. januar 2009 #

De aller fineste stundene jeg minnes fra skolerommene, var når ungene satt musestille og lyttet til ei bok. Ofte ei jeg var grepet av selv, det ga det ekstra lille trykket for å berøre de unge.

Og jeg leser alltid tekstene mine høyt for meg selv for å luke ut uklarheter.

Men jeg både ser og tenker over Mags betenkeligheter.

Skrevet av Sirenia , 17:23, tirsdag 27. januar 2009 #

Jeg synes dette er nyttig, også for "lavtlesningstekster"

Skrevet av mary , 17:53, tirsdag 27. januar 2009 #

Å framføre en tekst, dvs presentere en tekst muntlig for et publikum er noe helt annet enn å skrive en tekst. Og som Mag skriver er det forskjell på radioteater og en roman. Men når det er sagt, så er også skrift avhengig av flyt, rytme, pust på en måte som bare den som skriver har tilgang på fordi dette er noe inviduelt, men den som leser vil merke det bevisst eller ubevisst om teksten i så måte er vellykket eller ei. Det handler om et organisk skapt univers, stort eller lite - eller noe likgyldig sopihop...

Skrevet av oregano , 19:37, tirsdag 27. januar 2009 #

Mi erfaring er at det ikkje er nokon forskjell på kva som fungerer å lese inne i seg, og å lese høgt.
Eg lagar ikkje radiodrama, eg les ein roman høgt.

Og det skal ein drive med ei tid før ein venner seg til "formatet", kan hende. Men eg og mannen min har lese så mange tusen tider høgt at lyttarforventinga ikkje er kjappe, "munnlege" forteljingar.

Skrevet av Tofte , 21:14, tirsdag 27. januar 2009 #

Tofte
Har lest innlegget, men ikke alle kommentarene.
Sitter igjen med en understreket egenmening.

Den beste/strengeste kritikker er en selv, når man er er kritisk til egne ting.

Så kan man høre på andre, men ikke stirre seg blind på alle rådene.
:)
jan-otto

Og spørre de om hvordan de selv ville skrive. Da blir det ofte taust, eller forslag som du må forkaste.
Hmmm, prøv den, den er rent morsom i de fleste tilfeller.

Skrevet av Fauske , 21:19, tirsdag 27. januar 2009 #

Jeg tilhører også dem som oppdager mye grums når jeg leser - om ikke høyt, så ihvertfall halvhøyt. For meg selv.

Jeg har imidlertid ikke reflektert over Roars innsigelse. Sånn umiddelbart har han et poeng. På den annen side gir høytlesningen teksten en ny dimensjon.

Må grunne mer på dette ...

Skrevet av Egeland , 22:44, tirsdag 27. januar 2009 #

Jeg synes dette er nyttig, også for "lavtlesningstekster"

Skrevet av mary , 05:59, onsdag 28. januar 2009 #

Jeg synes dette er nyttig, også for "lavtlesningstekster"

Skrevet av mary , 05:59, onsdag 28. januar 2009 #

Jeg leser teksten høyt (inni meg) mange ganger under selve skriveprosessen. Eller halvhøyt. Jeg er relativt auditiv og hører "nesten" radioteater-utgaven inni hodet. (Stemmen i hodet hehe)Det er halve morroa med å skrive syns jeg. Jeg er mitt eget publikum (ojojoj ny diagnose...jeg er fler)Men når jeg leser høyt for andre; dikt, historier, hva det måtte være, maler jeg lyden av historien på flatskjerm, og akkompanjerer tekstens innhold i stereo utover suroundanlegget... Da ser mitt publikum hele filmen - sin egen film. Det er alltid vakkert når mennesker kan se sin egen "film". Ved å lese for andre blir jeg det skrevnes regissør. Det er en gjennskapelse i samhandling, av det som er skrevet. Ikke rart vi oppdager hva som eventuellt skulle vært annerledes. En spennede del av skriveprosessen!

Skrevet av Gislaug , 11:15, torsdag 29. januar 2009 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© Kristine Tofte