Geir Uthaug
wergeland & co
Et metrisk dikt (2005)
Geir Uthaug:
OBELISK
I
Du står med basis plantet godt på jord,
og herfra løfter du din slanke stamme;
langs fire steile sider finnes ord
som slikker om din stenkropp, lik en flamme
et kryptisk alfabet har satt sitt spor
i sider som nå skråner mot det samme
berøringssted som ender i et punkt
der sollys treffer støtten, evig ungt.
II
Du står der som en drøm i frossen sten,
Og gløder av din pyramides skinn,
Du bilde på besinnelsen, en ren
Forløserkraft som renser menneskets sinn
Du kjenner ingen streben, men en sen
Bevissthet fyller deg lik fjellets tind;
Hinsides tanken, Hinsides begjær
Hviler du i dette; Se, jeg er.
III
Du står som bauta midt i tiden selv,
En mørk avbildning, med din dype tone
Av uro og fortetning, fra et vell,
et ukjent spekter, vil de polyfone
Krefter strømme som fra hellig fjell,
Slik Moses kløvde havet. Stenens krone
Som bæres av det kraften har forvaltet
av urtidsformen, retter du mot altet.
IV
Og tiden fødte stenen; ånden senket
seg ned som urbesinnelse i stenens indre.
Den ro som formens tidløshet har skjenket
får hele støttens reisning til å tindre.
I sine strålevinkler, når hver lenket
del løses av det som den kan erindre
Om urtids opphav, den gang guden falt
Fra sfærene og sluktes av et alt.
V
I skjult fullkommenhet får guden hvile
liksom i kosmos’ dype katarakt,
der obelisken drives som en kile
imellom ærefrykt og selvets makt.
Den er det lys som skinner fra en ile,
et gjenskinn reflektert i dypets sjakt,
den speiler klarhet gjennom tidens soner
Et lys i sten står oppreist i æoner.
Titteldikt, Obelisk, Hermes forlag 2005. © Geir Uthaug
Posted at 12:16AM feb 24, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[5]
Er det metriske dikt et tilbakelagt stadium?
Nå begynner det å bli interessant her på forfatterbloggen. Det går i retning av en litterær diskurs. Det siste innlegg i den forbindelse var Lotherington som i ganske så bestemte vendinger fraskriver det metriske dikt livets rett. Dette er han ikke alene om, men har han rett?
Er det slik at det metriske dikt (altså diktet med rim, og helst også rytme) tilhører et tilbakelagt stadium? Er det ikke tvert imot slik at det er det urimede diktet som nå begynner å få konkurranse? At mange er lei den lyrikken der setningene skulle stå så nakne som mulig, enten hutrende eller i full navlebeskuende belysning. Og fremfor alt som brokker av sammenstyrtede strukturer og tankebygninger. Den lyrikken som overlot bedømmelsen til et ekspertvelde av mentalt sett hvitkledte sjelefysikere, som så å si alle sto svært langt fra det musiske. Som egentlig var rasjonalister med tidsånden på sin side. Men tidsånden står ikke stille. Og den som er dens allierte i dag, kan allerede i morgen være dens motstander.
At det skjer endringer for lyrikkens vedkommende er det bare å spørre forlagskonsulentene om. Unge lyrikere i dag (jeg snakker om de helt unge, på rundt 20) begynner faktisk å eksperimentere igjen med metrisk poesi. Noen gjendikter, andre prøver å stå på egne verseføtter. I Sverige er det en hel gruppe som kaller seg retropoeter og som ønsker å ta opp igjen en tråd som ble borte et sted; disse har sine forbundsfeller i Norge. I England og USA, utgis det nå dikt i verseform. Noen bruker kun metrikken unntaksvis, mens andre arbeider med det metriske skjema. I Norge refuseres de på løpende bånd, hodene ruller, men det er som med vesenet i sagnet; når ett er kuttet av vokser det to nye ut istedet, og en dag må forlagene gi seg og slippe noen av dem inn i varmen.
Når en poet som Jan Erik Vold, som selv var et av brohodene for det hypermoderne urimede uttrykk, i dag mener at det faktisk er tanker og ideer som ikke kan uttrykkes på andre måter enn gjennom rimet, da er vi kommet et godt stykke lenger enn det de som holder på det urimede for enhver pris, kan forestille seg.
Saken er jo den at det er riktig at former forandrer seg, innstillinger likeså. Man må bare ikke tro at når et visst stadium av modernitet er nådd så må man stanse der, det som var moderne i går er ikke nødvendigvis det i dag. Hvis man tror på mangfold også i kulturlivet, er den eneste vei å gå å tillate mange uttrykksformer. Hvis ikke ender man med intellektuelle tvangstrøyer som det blir en oppgave for en ny lyrikergenerasjon å fjerne.
Posted at 11:55PM feb 21, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[28]
Er det så enkelt å avgjøre kvalitet? (om konsulenter og konsulentvirksomhet) Et svar til Tom Lotherington
Jeg har med interesse lest min kollega Tom Lotheringtons innlegg om konsulentvirksomheten, og jeg stiller meg spørsmålet: Er det så enkelt å skille mellom skitt og kanel, da var det ingen sak. Men er det alltid lett å skille mellom det geniale og det banale? Mellom det som bør offentliggjøres og det som bør glemmes? Jeg var i ti år anmelder i en av landets største aviser, og mange av de bøkene jeg anmeldte, var etter mitt skjønn bøker som aldri burde ha kommet ut. Omvendt var det sikkert, (fremdeles etter mitt syn), bøker som haket seg fast i systemet og som burde ha kommet, men ikke gjorde det, kanskje fordi de talte Tidsånden midt imot.. I en årrekke var det konsulentene i landets største bokklubb som nærmest satte agenda for hva som var av kvalitet og som etterhvert fylte den norske bokheimen. Hva om disse konsulentene hadde hatt et annet syn på hva som var litteratur? Ja, da ville kanskje hele utgivelsespolitikken vært annerledes, og vår nyere litteraturhistorie måtte ha vært skrevet om. Dette er selvfølgelig kun et tankeeksperiment, men kanskje et fruktbart et. Våre største forlag hadde et konsulentapparat som i veldig stor grad arbeidet ut fra likelydende premisser, såvel litterært som ideologisk. De hadde en felles konsensus kunne man si, og de var preget av sin tid. Det skulle mye til å "stå imot strømmen", men det er viktig å gjøre det, så ikke alt blir strømlinjeformet.
Man kan si at mangfoldet er større i dag, men er det egentlig det? Jeg undres. En gang traff jeg en kvinnlig lyriker på en hagefest som fortalte at hun arbeidet som konsulent. "Hun sorterte ut møkka," fortalte hun meg over rødvinsglasset. Jeg fikk en beklemmende følelse av at det ikke er en slik holdning en konsulent bør ha. Jeg tenkte på de mange som legger hele sin sjel i arbeidet, som gjør det uten vederlag, fordi de tror på det de skriver. Kanskje er det ikke alt sammen like glatt og polert som forlagene forlanger, men hadde ikke Thomas Wolfe fått sin kongeniale forlagskonsulent som skjønte hva denne mannens uoversiktlige bunke papirer rommet av litterær kvalitet, ja da ville ikke bøker som Look Homeard Angel og Of Time and the River eksistert. Det finnes sikkert der ute manuskripter som burde ha fått en større sjanse, men som ikke fikk det, og det finnes bøker som kommer ut med minimalt av motstand bare på grunn av forfatterens navn. Og let's face it: Når det gjelder litteratur er folk flest (de fleste anmeldere ikke unntatt), like fanget av motehysteriet som på ethvert annet felt. Det er ikke hva, men hvem det kommer an på.
P.S Jeg var som sagt anmelder selv, og kunne være hard mange ganger i min dom, spesielt i yngre dager, da en anmelder også gjerne vil hevde seg. Men jeg ville kviet meg for å være konsulent på nye mansukripter, fordi jeg da ville hatt makt i forhold til andres åndsarbeid, mennesker som kanskje haddde et helt annet syn på litteratur enn jeg selv. Jeg kunne som en Nero vende tommelen opp eller ned. Som kritiker gjør du ikke annet enn å uttale deg om et verk, du bestemmer ikke verkets liv eller død. Og enda viktigere; du må legge frem argumenter som er holdbare i forhold til vurderingen, noe konsulenter ikke er forpliktet til på samme måte. Hvor mye arroganse, hån, forakt, og vitser på en stakkars forfatters bekostning kan ikke et knippe konsulentuttalelser romme? De beste (les: verste) av dem burde vært utgitt i bokform, slik at det blir mulig å se hvor lettsindig det går an å være i forhold til det skrevne ord når det befinner seg på fosterstadiet i forhold til utgivelse. Det er også vanlig at konsulentene kan skjule seg bak anonymitet, noen gjør det ikke, og ære være dem for det, de underskriver med fullt navn. Det innebærer at de må veie sine ord med omhu - av hensyn til sitt eget navn og rykte, i det minste.
Ikke misforstå, Tom. Jeg vet jo at et forlag ikke kan utgi alt som strømmer inn av manskripter, at mye er håpløst og at man må kutte i bunken. Og selvsagt er det ennå et privilegium at skrivende mennesker ennå får lov til å sende inn, i det store utland må jo det meste gå gjennom spesielle agenter. Uansett er det ikke lett å være skrivende menneske, og sikkert ikke konsulent heller. Men et forlag som Kagge burde kunne gi ut en artig samling "Mine beste refusjoner." (frivillig innsendelse, anonymitet garantert) Den blir nok en bestseller!
Med kollegial hilsen Geir www.uthaug.net
Posted at 12:18PM feb 20, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[12]
Den første anmeldelsen av Byrons "Don Juan"
Den første anmeldelsen av Don Juan er kommet!
”Viddets festfyrverkeri” (Bergens Tidende)
Tor Dishington Johansen, Bergens Tidende 25. februar 2010
Posted at 11:45AM feb 04, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[5]
Klassekampen og Byrons Don Juan
Avisen Klassekampen er først ute til å registrere at Byrons hovedverk nå er kommet på norsk. De setter på et lite intervju med meg i morgen. (Lørdag 16. januar) og det jeg snakker med Klassekampen om er hva det vil si å gjendikte verket.
Men det er jo egentlig tradisjon for dette, litterært sett, sett fra venstresiden. Ikke bare var Ibsen og Wergeland Byronbeundrere, men Rudolf Nilsen hadde Don Juan på nattbordet.
Posted at 07:30PM jan 15, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[3]
Kjedene kan knekke seriøse små forlag
Folk som elsker god litteratur bør bry seg. Det unike systemet vi har fått i Norge der store bokhandlerkjeder eies av de største forlagene, bidrar i hvert fall til én ting, nemlig å gjøre det nærmest umulig for små forlag å selge. Naturligvis prioriterer eierne sine egne bøker, det er derfor de skaffer seg kontroll. Et forlag jeg kunne nevne (men av hensyn til reklameforbud ikke gjør det, selv om ”kommersielt” neppe er en betegnelse som har stor gyldighet) har tatt på seg flere kjempeløft enn mange store er villige til, og får det vanskelig i tiden som kommer. La meg minne om at dette pionerforlaget har sørget for oversettelser av verdenslitteratur, de har Emily Dickinson, Walt Whitman, Lord Byron, Goethe og Hofmansthal på sine lister som det naturligste av verden, og de har også gjort det kjempeløft å oversette Platons samlede verker, noe som har gått de aller fleste hus forbi. Men man må lete med lys og lykte i bokhandlerne for å finne bøker fra slike seriøse småforlag. Går man i bokhandelen i dag er det bestsellere, bestsellere og atter bestsellere, det er gloret reklame og leketøy, det er innbindingspapir og tegneserier. Og med hederlige unntak er det få ekspeditører som vet særlig mye om litteratur. Litteraturen som sådan er snart hjemløs eller må finne en flyktig tilværelse blant titusener av titler på nettet, der Amazon.com likevel tar kaka.
Hva skal man gjøre? Starte en støttegruppe for seriøse, men ellers nokså sjanseløse aktører? Be venner og naboer tre støttende til? Opprette facebookgrupper? Prøve jungeltelegrafen? Noen forslag fra forfatterbloggen?
Posted at 05:52PM jan 02, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[9]
Til Amsterdam med Wergeland
En poeng som stadig ble gjentatt i Wergeland-året var at Henrik ikke er kjent utover Norges grenser. Og det er nok riktig. Det skyldes imidlertid ikke mangel på format, men mangelen på oversettelser. Nå er imidlertid Jan van Huysums Blomsterstykke oversatt til nederlandsk (eller heter det hollansk?). samtidig er dette unike verket også oversatt til engelsk og russisk. Men nederlenderne har spesiell grunn til å glede seg over oversettelsen, for det er jo faktisk deres historie Wergeland her tar for seg, i form av den merkelige fortellingen om blomstene som vokste opp av blodbadet, og gjenoppsto på nytt i en kunstners arbeide.
Det er Historisk museum i Amsterdam som skal vise arbeider av blomstermaleren Jan van Huysum, og i denne kontekst vil undertegende prestentere Wergelands verk. Ferden går til Amsterdam, så få vi se hvordan mottagelsen blir ...
Posted at 11:20PM des 11, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[2]
Vel blåst, foreløpig, Petter Amundsen!
For den som ikke har oppdaget det, har herr Petter Amundsen, organist og rå kodeknekker, i lengre tid drevet et nesten ensomt korstog. Han har forbløffet ekspertene med sine tall og sirkler, hvor han hevder å ha ført bevis for at den tradijsjonelle forestillingen at "Shakespeare skrev Shakespeare" ikke holder.
For et par år siden kom boken "Organisten" ført i penn av Erlend Loe, men det var Amundsen som var hjernen bak. Jeg syntes boken var spenennde, (jeg leste den i manuskript form før den ble publisert, dog ikke som konsulent),men anmelderne syntes det ble drøy kost. Og matematiske begavelser er det kanskje ikke så mange av i anmelderkorpset, ihvert fall ikke på Amundsens nivå. Men i kveld kjørte NRK filmen der Petter går på kodejakt på Shakespeares gravsted, og avdekker noen forbløffende resulater. Den gamle stabukken Stanley Wells satt bare og ristet på hodet, og hadde ikke en eneste innvending å komme med som holder vann, han insisterte bare på det han hadde lært, (og skrevet bok om.). Kan vi ikke snart få akademia til å innse at vi må begynne på tenke nytt når det gjelder ikonet, han var ihvertfall ikke den mannen som guidebøkebne forteller om. Uhyre spenennde var det å følge Petters oppdagelser nærmest skritt for skritt, med Bacons navn innlagt i Folioen på spesifikke steder. Det skal bli spenennde å se fortsettelsen, som (hvis boken er noe å gå etter) ender med en skatejakt av dimensjoner. Dette er kanskje "history in the making."
Posted at 11:02PM des 08, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[20]
BYRONS "DON JUAN" I HANDELEN
"Lord Byrons stjerne enno på veg til oss". (Johannes Gjerdåker, Dag og Tid)
Jeg har i noen tid furnert dere med sitater fra min gjendiktning av Byrons Don Juan. Dette mens trykking pågikk (kanskje for å lette trykket). Nå er det gått forlydender om at boken er ute i handelen, iallefall sitter jeg med et trykt eksemplar i hånden, Og det i en smakfull design av Aina Griffin.
Da er fuglen fløyet og får stå på egne verseføtter.
Don Juan hører til de legendariske diktverk. Det ble forfattet fra 1819-1823, publisert i bolker, men aldri samlet i Byrons levetid. Han hadde med seg manuskriptet i bagasjen da han reiste til Hellas i 1823 for å være med på å lede frigjøringen av landet. Han hadde tenkt å pusle med det i ledige stunder. Det ble ingen anledning til det, for krigen fordret all hans energi og konsentrasjon, og tilsist også hans liv, ikke på slagmarken, men i febersumpen Missolonghi. Dermed måtte diktet klare seg uten sin legendariske skaper, så langt det rakk, og det var 16 cantoer, eller 14.336 strofer.
Nå, ca. 200 år etter, foreligger det altså på norsk for første gang, det har vært en "tour de force", men en morsom og spennende reise som jeg håper flere vil være med på.
To "Byron-ord" på tampen:
Jeg kriger kun med ord, men tenker: fanken,
for ordet kunne jeg nok svinget sverdet –
mot dem som går til felts mot selve tanken,
og alle dem som krenker menneskeverdet.
Har dommen falt i saken, vil jeg anke’n,
og si at ingen hindringer er verd det.
Vi må bli kvitt, ja visst, enhver slags isme,
i særlig grad den rene despotisme.
Jeg hyller ingen gruppe pedagoger.
og ikke folkets røst i alle fall,
for det er nok av sleipe demagoger
som ønsker at vår innsikt står for fall.
De river kirker, templer, synagoger.
og ønsker seg en klinisk renset hall.
Mitt ønske er at folk blir fri fra deg,
fra mobb og konge, blind justis, – og meg.
mer om utgivelsen på www.bokvennen.no eller www.uthaug.net
Posted at 02:30PM des 01, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[6]
Byrons ord for dagen VI (fra Don Juan)
Lola, Katinka, Dudu het de tre
som særlig hadde sans for ømme vennskap.
At de var vakre må du regne med.
Om dette har jeg faktisk en del kjennskap.
Men spar beskrivelsen, og du får se
om ikke riktig ennå, smått om senn – skap
et bilde i ditt sinn, litt variasjon
av hår og hud og høyde styrker tro’n.
XLI
Lola var mørk som India, like varm;
Katinka var fra Georgia, rosen-vever,
med havblå øyne, smekker hånd og arm
og hennes føtter virker som de svever!
Dudu er klar for sengen, med sin barm
og lubne ynde, dorsk og deilig krever
hun bare søvn og mange gode dage
og ellers kan hun friste og behage.
XLII
En søvnig rolig Venus, var Dudu.
Hun kunne ”myrde søvnen” i enhver
som skuet hennes former med ublu
fascinasjon av hudens tandre skjær.
En attisk nese, rant meg nå i hu,
og Fidias har nok formet hennes tær.
Hun kunne nok vært tynnere, men hvor da?
Hun ville tapt på alt man trakk ifra.
(Dette er fra DJs besøk i et tyrkisk harem, der han for øvrig er smuglet inn og forkledd som pike).
Posted at 10:26AM nov 26, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[2]
Byrons ord for dagen (V)
Canto X
1
Da eplet falt ble vise Isaac Newton
helt rykket ut av kontemplasjonen.
Jeg står på jorden, det går ikke uten,
men kloke stoler på kalkulasjonen.
Vår jord har samlet kraften sin på ruten.
Det kalles, har jeg skjønt, gravitasjonen.
Og slik fikk tanken selv sitt største napp
da Newton våknet ved at eplet slapp.
2
Menn falt med eplet, og med eplet steg,
om det er sant; for vi må se metoden
hvormed sir Isaac satte eget preg
på himmelgåten, ved å knekke koden.
Men kan det grep som en slik klok strateg
har gjort óg demme opp for selve floden
av ulykker som rammer våre liv,
eller er det hele tidsfordriv?
Posted at 10:38AM nov 23, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[2]
Byrons ord for dagen (IV)
De tenker på en elskov a la Plato,
og kjærlighet til Gud og edle tanker.
og kjærlighet som virker moderato,
og kjærlighet der edle hjerter banker.
Jeg foretrekker elskov mer marcato –
og nå går verset selv i vide vanker.
Men likegyldig hvordan man bekranser
en ekte elskov, fores den av sanser.
75
Men våre kropper kjennes så stengt inne
som i en sandgrop; som de vil forlate,
og smelte sammen med en fin gudinne,
og slike bilder virker adekvate.
Slik oppleves bestandig en ny kvinne.
Så godt det kjennes! Men så desperate
vi mennesker er. Men si meg, hvorfor fór
vi ned, vi sjeler, og ble kledd i jord?
76
Den beste kjærligheten er platonisk,
og sånn er det, og det er bare sånn.
Nest best er kjærligheten mer kanonisk,
for prestene tar saken i sin hånd.
Det tredje slaget som er mer adonisk,
er når en moden dame knytter bånd.
Og det er kyskt, for kristen og for hedning,
og kalles ”ekteskapet i forkledning.”
Posted at 10:11AM nov 22, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[2]
Byrons ord for dagen
For kjærlighet er alltid egoistisk,
så lukket om sin egen tilfredsstillelse,
unntatt der den blir bent frem fatalistisk,
og galskap lurer som en ny forstillelse.
Da lokker skjønnheten rent spiritistisk,
og lidenskapen fører en i villelse.
Men noen filosofer insisterer:
rundt elskov er det alle ting roterer.
(Fra "Don Juan" )
Posted at 12:23AM nov 21, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[11]
Jeg elsker hunnkjønn (Byrons ord for dagen)
XXVII
Jeg elsker hunnkjønn, slik at hvis jeg vil
så kan jeg ønske meg – som Romas keiser –
knapt ”folkets hode som man hugger til
med ett lykksalig slag”; men som man beiser
så ligger mann; her er en dagdrøm til!
Hvis kvinnfolk som man traff på sine reiser
kun har én munn på deling, sann mitt ord:
Jeg ville kysset den fra sør til nord!
XXVIII
Briareos!*Som jeg misunner deg!
Med dine mange hoder, flerfolds armer
som griper over alt; å kunne jeg
få til det dér, å favne alle barmer!
Men Musen nekter, vil knapt unne seg
å bli en kjempes brud, for sådant larmer.
Men Juan er en lilleputt, stengt inne
i elskovs labyrinter, som i blinde.
(Fra canto VI)
*En kjempe med femti hoder og hundre armer, gresk mytologi.
Posted at 09:47AM nov 20, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[9]
Byrons Don Juan i trykken!
Ja, nå er Don Juan II i trykken, og kommer snart på det norske bokmarkedet. Hvis det er tillatt med litt egenreklame var det om Don Juan I noen skrevet: "Den hører med i allle bokhyller". (Enten det er "Billy" eller "millionæren", får vi anta.) Og den gode Johannes Gjerdåker på Voss ropte begeistret, "Lord Byrons stjerne er enno på veg til oss." Uansett, her foreligger altså om litt bind II, dermed har et av verdenslitteraturens mest sagnomsuste dikt fått norsk språkdrakt og nærmere 14000 vers er overført fra Albions kalkstensstrand til hjemlige rullestensstrender.
Her er dagens Byron-bit:
Er kona vrang og pengesummen minker,
har lønna sviktet, regningen forfalt –
og har du satset på en hest som hinker
i starten, så du faktisk tapte alt –
Ble testamentet nedtur, så du vinker
farvel til arven – jamen, ærlig talt :
små plager er jo bare pust i sivet.
Men ikke kom og si at sånn er livet!
Posted at 10:51AM nov 19, 2009 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[7]
