Bokliste


 

Geir Uthaug


wergeland & co

 
søndag feb 21, 2010

Er det metriske dikt et tilbakelagt stadium?

 


Nå begynner det å bli interessant her på forfatterbloggen. Det går i retning av en litterær diskurs. Det siste innlegg i den forbindelse var Lotherington som i ganske så bestemte vendinger fraskriver det metriske dikt livets rett. Dette er han ikke alene om, men har han rett?


Er det slik at det metriske dikt (altså diktet med rim, og helst også rytme) tilhører et tilbakelagt stadium?  Er det ikke tvert imot slik at det er det urimede diktet som nå begynner å få  konkurranse? At mange er lei den lyrikken der setningene skulle stå så nakne som mulig, enten hutrende eller i full navlebeskuende belysning. Og fremfor alt som  brokker av sammenstyrtede strukturer og tankebygninger.  Den lyrikken som overlot bedømmelsen til et ekspertvelde av mentalt sett hvitkledte sjelefysikere, som så å si alle sto svært langt fra det musiske.  Som egentlig var rasjonalister med tidsånden på sin side. Men tidsånden står ikke stille. Og den som er dens allierte i dag, kan allerede i morgen være dens motstander.


At det skjer endringer for lyrikkens vedkommende er det bare å spørre forlagskonsulentene om. Unge lyrikere i dag (jeg snakker om de helt unge, på rundt 20) begynner faktisk å eksperimentere igjen med metrisk poesi. Noen gjendikter, andre prøver å stå på egne verseføtter. I Sverige er det en hel gruppe som kaller seg retropoeter og som ønsker å ta opp igjen en tråd som ble borte et sted; disse har sine forbundsfeller i Norge. I England og USA, utgis det nå dikt i  verseform. Noen bruker kun metrikken unntaksvis, mens andre arbeider med det metriske skjema. I Norge refuseres de på løpende bånd, hodene ruller, men det er som med vesenet i sagnet; når ett er kuttet av vokser det to nye ut istedet, og en dag må forlagene gi seg og slippe noen av dem inn i varmen.


 


Når en poet som Jan Erik Vold, som selv var et av  brohodene for det hypermoderne urimede uttrykk, i dag mener at det faktisk er tanker og ideer som ikke kan uttrykkes på andre måter enn gjennom rimet, da er vi kommet et godt stykke lenger enn det de som holder på det urimede for enhver pris, kan forestille seg.


 


Saken er jo den at det er riktig at former forandrer seg, innstillinger likeså. Man må bare ikke tro at når et visst stadium av modernitet er nådd så må man stanse der, det som var moderne i går er ikke nødvendigvis det i dag. Hvis man tror på mangfold også i kulturlivet, er den eneste vei å gå å tillate mange uttrykksformer. Hvis ikke ender man med intellektuelle tvangstrøyer som det blir en oppgave for en ny lyrikergenerasjon å fjerne.


 


 


 

Kommentarer:

De som ønsker seg lyrikkens svar på Odd Nerdrum, har hittil ventet forgjeves. Men det kan jo skje en dag. Jeg stiller meg rolig avventende til en slik mulighet.

Skrevet av Lotherington , 09:35, mandag 22. februar 2010 #

Ja, Tom. Jeg ser at det kan være en mulighet for at du opplever dette. Men forutsetningen er at du overvinner den matrialistiske anskuelse

Skrevet av Iskariot , 10:01, mandag 22. februar 2010 #

Ja, dette er skummelt. Lotherington som underkastet såvel de rådende kvinnepoltiske (matriarkatets) og materialismens rimoppløsende forbannelser. Matrialismen! Jeg synes, som samme mann kanskje antyder, at en revitalisering av den bundne lyrikken i nåtidsaktuell form, ville vært spennende. Om det er mulig å forestille seg det som noe annet enn et pust fra en annen tid.

Skrevet av Hagemann , 13:47, mandag 22. februar 2010 #

Ja, så lenge vi slipper å høre at bundet form automatisk skulle medføre en større «åndlighet» enn den gjengse knekkprosa. Forøvrig hersker de bundne formene fremdeles suverent. Bare prøv å slå på radioen din; du vil bli fylt av «ånd» på et blunk.

Skrevet av Eggen , 14:22, mandag 22. februar 2010 #

Langt mer interessant enn en diskusjon om form, er en diskusjon om poesiens innhold. Og hvilket innhold aksepteres av tidsånden og Lotherington? Vel, som en samtidspoet (og psykolog) uttrykte det: Det mytologiske materialet (les: menneskets indre) er "infisert".

Selv har jeg funnet en form som jeg syns passer godt til innholdet: en unbunden, rytmisk form. Prosadiktet.




Skrevet av Iskariot , 14:43, mandag 22. februar 2010 #

Iskariot: En renessanse for rytmiske og rimede dikt kan da ikke være avhengig av min anskuelse, materialistisk eller ikke? Med mindre verden virkelig er min vilje og forestilling... Den får komme om den kan, den renessansen (jeg skal ikke sette meg imot det!).

Skrevet av Lotherington , 16:58, mandag 22. februar 2010 #

Jeg er mest fascinert av dikt uten rytme, men jeg klarer ikke skrive dem. Jeg har merka at når jeg skriver på rim kom orda som perler på en snor(det er lenge siden..et motangrep til en tekst av Soria Moria en gang..)

Jeg aner ikke hva som er in. Den tidsånden høres litt skummel ut. Jeg tror jeg har opplevd den på et vis og den er ikke til å kødde med, men da var jeg en tanke psykotisk og full av angst. Det er jo ikke sikkert jeg har fått med meg hva folk legger ordet tidsånd... i det hele tatt.

Jeg liker veldig godt moderne dikt akkompagnert av musikk...som Saabye og Børretzen...men nå er vel de ikke moderne lenger..Nå er det denne tidsånden.

Jeg gidder ikke løpe etter noen tidsånd. Jeg når den aldri igjen likevel. Den har sneia meg og jeg er takknemmelig for det. Det var enorme krefter og angstfult.

Jeg er åpen for flere retninger og jeg bryr meg ikke så mye om ting er moderne eller ikke.

Det er jo mye mer artigere og fargerikt om forlagene er åpne for flere ting samtidig...og tenker internasjonalt..Om det ikke er marked for ting her...kanskje et annet sted på kloden..å innsnevre markedet bare til Norge blir klaustrofobisk og begrensende.

Skrevet av spaceain , 17:16, mandag 22. februar 2010 #

Her følger jeg deg nesten hele veien, Spaceain, og synes din holdning er sunn og befriende åpen.

Jeg har lest dikt veldig lenge og føler at tidsånden har en pulserende effekt. Noen dikt er helt formløse, utflytende og nærmest ubegripelige, mens andre er stramme, metriske og med en tett rytme og meningsinnhold. Jeg liker begge deler egentlig og tenker at det kan være som med mote, nemlig at trendene kommer i retur. Det som var hot og in på syttitallet komme igjen i en mer moderne utgave. A. Bjerke brukte faste strofer, rim og rytmer når han skrev dikt. Og det tror jeg fenget/fenger mange. Mehren og Dragseth skriver ofte i en ganske annen stil, og får, kanskje nettopp på grunn av det form-og rimløse en mindre gruppe lesere, eller følgere som er spesielt interessert.

Noen ganger når jeg leser den aller siste poesien, altså den som er skrevet av våre yngste og nyeste poeter, tenker jeg at dette må være ubermoderne lyrikk fordi det fremstår så ubegripelig og uforståelig (de kalles også gjerne modige språkkunstnere), men så trekker jeg paralleller til kunstnere som spruter/kaster maling på lerretene og kaller det elevert kunst.

Skrevet av Athene1 , 18:28, mandag 22. februar 2010 #

Nei, han har ikke rett, og meningene han har om dette virker mildt sagt lite gjennomtenkte. Det hele kan kun gi mening om man skal tolke rimerier bokstavlig. Rim bare for rimets skyld gir selvsagt ingenting til diktet. Jeg spør meg selv om han virkelig er så grunn?

Ta et klassisk dikt som The Raven av Poe, hvor det rimes i setningen. Noe som bidrar til å bygge en følelse av ubehag, av at noe uvergelig er i ferd med å skje. Formen formelig bygger innholdet opp. Er dette avlegs?

Svaret er et rungene nei!

Å avskrive rim, er like banalt som å mene at god vin ikke trenger riktig mat for å bli bedre. Det hele gir grunn til å tro at Lotherington ikke ser forskjell på Grandiosia og sjøkreps marinert i urtesmør. Han om det. God vin til rett mat vil alltid forsterke opplevelsen av både vin og mat. Å tro noe annet er tøv. Desverre er det kanskje typer som han og en gjengs feiloppfatning om hva leserne ønsker hos forlagene, som sørger for å holde et lokk over den gode klassiske diktingen der ute.

Skrevet av arve5 , 19:52, mandag 22. februar 2010 #

Hvem er disse formløse lyrikerne?
Forresten blir det ikke bare fryktelig upresist å snakke om forløse lyrikere, det blir feil. Et dikt kan ikke kalles et dikt uten at det har en form, metrisk eller ikke. (Og form er som kjent kritikk av det som er gitt. )

Poesi har ingen ting med tidsånden å gjøre. Tidsånden er ganske materialistisk og flimrende.All god dikting vil alltid være et korrektiv til tidånden.
Og det er da ingen som legger lokk på den klassiske diktingen, bortsett fra de som ikke leser den kanskje... Det er en epoke i litteraturhistorien som forlengst er over - noe som ikke forhindrer at man i dag kan bruke elementer derfra. Litteraturhistorien er til for å brukes, men tør jeg minne om at vi lever i 2010. Det har skjedd mye i Norge og verden og således også med språket og diktingen, bare på, la meg si de 25 siste årene. Det er relativt ukultivert og late som tiden ikke går, vil jeg si.

Skrevet av oregano , 21:42, mandag 22. februar 2010 #

Phø!

Skrevet av arve5 , 22:25, mandag 22. februar 2010 #

Jeg snakker ikke om en renessanse for rimede dikt. Jeg snakker om gjenerobringen av den indre tradisjonen, av den mytologiske korpus, av de indre bildene.

Skrevet av Iskariot , 06:52, tirsdag 23. februar 2010 #

Det metriske dikt som eneste formmulighet for å fortelle, er et tilbakelagt stadium. Å lese klassisk lyrikk kan være en stor opplevelse (the Raven nevnes som eksempel på at formen følger av innholdet, en sannhet som selvsagt har modifikasjoner om vi ser faktisk på det, har ikke andre forfattere behandlet det samme innholdet i utallige formdrakter?). Men, som noen er inne på her, å eksperimentere med metrikk i dag, er ikke det samme som at de klassiske forutsetningene for å skrive og lese gjeninnsettes. Det er nettopp hva det er, eksperimenter, og for noen, en retro/nostalgitrip som (dessverre) opphøyes til sannhet.

Det du er inne på, Uthaug, er at lyrikken bør gjenoppta de klassiske verseføtter slik at "folk flest" (altså ikke disse umusiske(!) ekspertene) kan forstå og sette pris på den. Den rimede lyrikken har svært gode kår i populærmusikken, der også innholdet er sentrallyrisk. Forholder man seg til dette (noe de fleste gjør, det er tross alt ikke så mange av de vanlige dødelige som leser shakespeares sonetter), kan man være lykkelig, musisk lyrikkbruker nesten uten at man vet det, og få de evige temaet (livet, døden, kjærligheten) på kjøpet. Hurra!

Den urimede lyrikken er kommet for å bli. Man antyder at eksperimenter nå er uttømt (folk vil ha ditt og datt, dvs rimet lyrikk, herregud, folk vil ikke det, de vil ha ole ivars!), og det er på tide å vende tilbake. Eller noe. Dette grenser til historieløst. Er det mulig å vende tilbake? Har mennesker noensinne vendt tilbake? Hvis jeg nå bestemmer meg for å skrive som en av klassikerne, og gir ut dette, hvordan tror dere jeg ville bli lest? Jo, jeg ville bli lest som en som bruker gamle former, og som er vendt tilbake til det Jdas her oppe kaller "den mytologiske korpus". Tror dere man ka n gjøre dette uten å bli lest i lys av samtiden?

Å nei du, far. Den må du lenger ut på landet med. Når det er sagt: jeg ønsker rimede dikt velkommen i samtidslyrikken, om de er gode. Men kom ikke her og forsøk å forkaste eller diminuere en tradisjon (ja, tradisjon!) som i mange henseender er eldre enn selv Shakespeare.

Skrevet av mary , 08:25, tirsdag 23. februar 2010 #

Fortreffelig kommentar, mary! Underskriver uten blygsel om jeg får lov...

Skrevet av oregano , 08:38, tirsdag 23. februar 2010 #

Gjenerobringen av den mytologiske korpus, av de indre bildene, ikke som en repetetiv gjentakelse av det som har vært, men gjennomlyst av samtiden og aktualisert, ja.

Skrevet av Iskariot , 09:41, tirsdag 23. februar 2010 #

blygsel unødvendig, O.

I: gjenerobring av de indre bildene? Betyr det at du mener det ikke er indre bilder i den lyrikken som ikke rimer? Skjønner ikke helt...

Skrevet av mary , 11:38, tirsdag 23. februar 2010 #

Ja, jeg mener at store deler av samtidspoesien er livløs, anemisk. Og jeg spør om dette kan ha noe å gjøre med forbindelsen til den indre tradisjonen

Skrevet av Iskariot , 13:03, tirsdag 23. februar 2010 #

Iskariot: Du snakker slett ikke om form, men om en indre metafysisk tradisjon? Er det mulig å utdype for oss anemiske modernister?

Skrevet av Eggen , 13:46, tirsdag 23. februar 2010 #

Og Iskariot, hvor kommer impulsene til disse indre bildene fra? Goethe sa visst at de kom fra Gud, men det er en stund siden da...

Skrevet av oregano , 14:01, tirsdag 23. februar 2010 #

Hvilken vin vil Arve anbefale til sjøkreps i urtesmør? Jeg er på vei til Polet.

Skrevet av Lotherington , 15:09, tirsdag 23. februar 2010 #

Maken til matrialistisk anskuelse skal man lete lenge etter! Men hvis toget mot formodning ikke har gått, ville jeg sagt Meursault.

Skrevet av Eggen , 16:29, tirsdag 23. februar 2010 #

Men Meursault rimer hverken på sjøkreps eller urtesmør!

Skrevet av oregano , 17:36, tirsdag 23. februar 2010 #

Et «rim» i gastronomiens verden, kjære oregano, har ingenting med lydlikheter å gjøre. Jeg skal hilse og si at det rimer.

Skrevet av Eggen , 18:07, tirsdag 23. februar 2010 #

Lother, det kommer helt an på urtesmøret. Men du kan gå for luksusvarianten som Eggen er inne på, eller velge en i den snillere prisklassen, en hvitvin av chardonnay-druen. Det viktigste er at "smaken" av vinen også er smakfull.

Har du kjøpt sjøkreps i lake, anbefaler jeg btw. en tung rødvin med smågott og Ole Ivars til dessær.

Skrevet av arve5 , 18:07, tirsdag 23. februar 2010 #

Dette ble langt mer interessant enn jeg forestilte meg på forhånd. Så er det faktisk ikke bare én mening om saken? Og Iskariot har naturligvis mye rett i hva han sier, form uten innhold er meningsløst. (som i rappen) Men jeg tror heller ikke så mye på innhold uten form. Med form menes nota bene ikke kun den metriske poesi i streng forstand, men også den som er urimet, men likevel har en indre struktur. Nei, det er slett ikke all moderne lyrikk som har en slik indre form. Mye er tankebrokker, istyrkkerslåtte sådanne, rester av noe som kunne ha blitt. Noe er ikke det engang. Men jeg tror på en rennessanse for en annen poesi, i en tid som er mer åpen enn min har vært. Og som vi kanskje ser konturene av nettopp i våre millenniumtider.

Skrevet av Geir U , 18:41, tirsdag 23. februar 2010 #

Jeg er glad i dikt, det være seg "metriske" eller usymmetriske. De jeg liker best, er de jeg kan finne ny mening i hver gang jeg leser dem.

Skrevet av Martin , 14:38, onsdag 24. februar 2010 #

Så enig med deg, Martin. Et dikt kan være stramt som en søyle, eller folde sine blader og blomster ut som en plante.Det kan være varmt som en sol eller piskende som et hav i storm, dampende som blodet eller kjølig som tanken. Et dikt kan være alvorlig eller muntert, ironisk eller besvergende, til sjelelig oppbyggelse eller kansklje bare underholdende, men det må aldri bare bli belærende, og aldri anemisk eller klinisk, eller fullstendig meningsløst. Da finnes det annen lesning. Viktigst av alt: et dikt må være en verden i seg selv, men gjerne vise en vei til andre verdener.

Skrevet av Geir U , 09:47, torsdag 25. februar 2010 #

Hvis et dikt er dikt og likevel fortoner seg meningsløst for leseren, bør diktet finne seg en annen leser, sa kverulanten.

Skrevet av oregano , 14:00, lørdag 27. februar 2010 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 
© Geir Uthaug