Er det metriske dikt et tilbakelagt stadium?

Nå begynner det å bli interessant her på forfatterbloggen. Det går i retning av en litterær diskurs. Det siste innlegg i den forbindelse var Lotherington som i ganske så bestemte vendinger fraskriver det metriske dikt livets rett. Dette er han ikke alene om, men har han rett?

Er det slik at det metriske dikt (altså diktet med rim, og helst også rytme) tilhører et tilbakelagt stadium?  Er det ikke tvert imot slik at det er det urimede diktet som nå begynner å få  konkurranse? At mange er lei den lyrikken der setningene skulle stå så nakne som mulig, enten hutrende eller i full navlebeskuende belysning. Og fremfor alt som  brokker av sammenstyrtede strukturer og tankebygninger.  Den lyrikken som overlot bedømmelsen til et ekspertvelde av mentalt sett hvitkledte sjelefysikere, som så å si alle sto svært langt fra det musiske.  Som egentlig var rasjonalister med tidsånden på sin side. Men tidsånden står ikke stille. Og den som er dens allierte i dag, kan allerede i morgen være dens motstander.

At det skjer endringer for lyrikkens vedkommende er det bare å spørre forlagskonsulentene om. Unge lyrikere i dag (jeg snakker om de helt unge, på rundt 20) begynner faktisk å eksperimentere igjen med metrisk poesi. Noen gjendikter, andre prøver å stå på egne verseføtter. I Sverige er det en hel gruppe som kaller seg retropoeter og som ønsker å ta opp igjen en tråd som ble borte et sted; disse har sine forbundsfeller i Norge. I England og USA, utgis det nå dikt i  verseform. Noen bruker kun metrikken unntaksvis, mens andre arbeider med det metriske skjema. I Norge refuseres de på løpende bånd, hodene ruller, men det er som med vesenet i sagnet; når ett er kuttet av vokser det to nye ut istedet, og en dag må forlagene gi seg og slippe noen av dem inn i varmen.

Når en poet som Jan Erik Vold, som selv var et av  brohodene for det hypermoderne urimede uttrykk, i dag mener at det faktisk er tanker og ideer som ikke kan uttrykkes på andre måter enn gjennom rimet, da er vi kommet et godt stykke lenger enn det de som holder på det urimede for enhver pris, kan forestille seg.

Saken er jo den at det er riktig at former forandrer seg, innstillinger likeså. Man må bare ikke tro at når et visst stadium av modernitet er nådd så må man stanse der, det som var moderne i går er ikke nødvendigvis det i dag. Hvis man tror på mangfold også i kulturlivet, er den eneste vei å gå å tillate mange uttrykksformer. Hvis ikke ender man med intellektuelle tvangstrøyer som det blir en oppgave for en ny lyrikergenerasjon å fjerne.

Posted at 11:55PM feb 21, 2010 by Uthaug in Diverse  |  Kommentarer[28]