Geir Uthaug
wergeland & co
Er det metriske dikt et tilbakelagt stadium?
Nå begynner det å bli interessant her på forfatterbloggen. Det går i retning av en litterær diskurs. Det siste innlegg i den forbindelse var Lotherington som i ganske så bestemte vendinger fraskriver det metriske dikt livets rett. Dette er han ikke alene om, men har han rett?
Er det slik at det metriske dikt (altså diktet med rim, og helst også rytme) tilhører et tilbakelagt stadium? Er det ikke tvert imot slik at det er det urimede diktet som nå begynner å få konkurranse? At mange er lei den lyrikken der setningene skulle stå så nakne som mulig, enten hutrende eller i full navlebeskuende belysning. Og fremfor alt som brokker av sammenstyrtede strukturer og tankebygninger. Den lyrikken som overlot bedømmelsen til et ekspertvelde av mentalt sett hvitkledte sjelefysikere, som så å si alle sto svært langt fra det musiske. Som egentlig var rasjonalister med tidsånden på sin side. Men tidsånden står ikke stille. Og den som er dens allierte i dag, kan allerede i morgen være dens motstander.
At det skjer endringer for lyrikkens vedkommende er det bare å spørre forlagskonsulentene om. Unge lyrikere i dag (jeg snakker om de helt unge, på rundt 20) begynner faktisk å eksperimentere igjen med metrisk poesi. Noen gjendikter, andre prøver å stå på egne verseføtter. I Sverige er det en hel gruppe som kaller seg retropoeter og som ønsker å ta opp igjen en tråd som ble borte et sted; disse har sine forbundsfeller i Norge. I England og USA, utgis det nå dikt i verseform. Noen bruker kun metrikken unntaksvis, mens andre arbeider med det metriske skjema. I Norge refuseres de på løpende bånd, hodene ruller, men det er som med vesenet i sagnet; når ett er kuttet av vokser det to nye ut istedet, og en dag må forlagene gi seg og slippe noen av dem inn i varmen.
Når en poet som Jan Erik Vold, som selv var et av brohodene for det hypermoderne urimede uttrykk, i dag mener at det faktisk er tanker og ideer som ikke kan uttrykkes på andre måter enn gjennom rimet, da er vi kommet et godt stykke lenger enn det de som holder på det urimede for enhver pris, kan forestille seg.
Saken er jo den at det er riktig at former forandrer seg, innstillinger likeså. Man må bare ikke tro at når et visst stadium av modernitet er nådd så må man stanse der, det som var moderne i går er ikke nødvendigvis det i dag. Hvis man tror på mangfold også i kulturlivet, er den eneste vei å gå å tillate mange uttrykksformer. Hvis ikke ender man med intellektuelle tvangstrøyer som det blir en oppgave for en ny lyrikergenerasjon å fjerne.
Posted at 11:55PM feb 21, 2010 by Uthaug in Diverse | Kommentarer[28]
Skrevet av Lotherington , 09:35, mandag 22. februar 2010 #
Skrevet av Iskariot , 10:01, mandag 22. februar 2010 #
Skrevet av Hagemann , 13:47, mandag 22. februar 2010 #
Skrevet av Eggen , 14:22, mandag 22. februar 2010 #
Selv har jeg funnet en form som jeg syns passer godt til innholdet: en unbunden, rytmisk form. Prosadiktet.
Skrevet av Iskariot , 14:43, mandag 22. februar 2010 #
Skrevet av Lotherington , 16:58, mandag 22. februar 2010 #
Jeg aner ikke hva som er in. Den tidsånden høres litt skummel ut. Jeg tror jeg har opplevd den på et vis og den er ikke til å kødde med, men da var jeg en tanke psykotisk og full av angst. Det er jo ikke sikkert jeg har fått med meg hva folk legger ordet tidsånd... i det hele tatt.
Jeg liker veldig godt moderne dikt akkompagnert av musikk...som Saabye og Børretzen...men nå er vel de ikke moderne lenger..Nå er det denne tidsånden.
Jeg gidder ikke løpe etter noen tidsånd. Jeg når den aldri igjen likevel. Den har sneia meg og jeg er takknemmelig for det. Det var enorme krefter og angstfult.
Jeg er åpen for flere retninger og jeg bryr meg ikke så mye om ting er moderne eller ikke.
Det er jo mye mer artigere og fargerikt om forlagene er åpne for flere ting samtidig...og tenker internasjonalt..Om det ikke er marked for ting her...kanskje et annet sted på kloden..å innsnevre markedet bare til Norge blir klaustrofobisk og begrensende.
Skrevet av spaceain , 17:16, mandag 22. februar 2010 #
Jeg har lest dikt veldig lenge og føler at tidsånden har en pulserende effekt. Noen dikt er helt formløse, utflytende og nærmest ubegripelige, mens andre er stramme, metriske og med en tett rytme og meningsinnhold. Jeg liker begge deler egentlig og tenker at det kan være som med mote, nemlig at trendene kommer i retur. Det som var hot og in på syttitallet komme igjen i en mer moderne utgave. A. Bjerke brukte faste strofer, rim og rytmer når han skrev dikt. Og det tror jeg fenget/fenger mange. Mehren og Dragseth skriver ofte i en ganske annen stil, og får, kanskje nettopp på grunn av det form-og rimløse en mindre gruppe lesere, eller følgere som er spesielt interessert.
Noen ganger når jeg leser den aller siste poesien, altså den som er skrevet av våre yngste og nyeste poeter, tenker jeg at dette må være ubermoderne lyrikk fordi det fremstår så ubegripelig og uforståelig (de kalles også gjerne modige språkkunstnere), men så trekker jeg paralleller til kunstnere som spruter/kaster maling på lerretene og kaller det elevert kunst.
Skrevet av Athene1 , 18:28, mandag 22. februar 2010 #
Ta et klassisk dikt som The Raven av Poe, hvor det rimes i setningen. Noe som bidrar til å bygge en følelse av ubehag, av at noe uvergelig er i ferd med å skje. Formen formelig bygger innholdet opp. Er dette avlegs?
Svaret er et rungene nei!
Å avskrive rim, er like banalt som å mene at god vin ikke trenger riktig mat for å bli bedre. Det hele gir grunn til å tro at Lotherington ikke ser forskjell på Grandiosia og sjøkreps marinert i urtesmør. Han om det. God vin til rett mat vil alltid forsterke opplevelsen av både vin og mat. Å tro noe annet er tøv. Desverre er det kanskje typer som han og en gjengs feiloppfatning om hva leserne ønsker hos forlagene, som sørger for å holde et lokk over den gode klassiske diktingen der ute.
Skrevet av arve5 , 19:52, mandag 22. februar 2010 #
Forresten blir det ikke bare fryktelig upresist å snakke om forløse lyrikere, det blir feil. Et dikt kan ikke kalles et dikt uten at det har en form, metrisk eller ikke. (Og form er som kjent kritikk av det som er gitt. )
Poesi har ingen ting med tidsånden å gjøre. Tidsånden er ganske materialistisk og flimrende.All god dikting vil alltid være et korrektiv til tidånden.
Og det er da ingen som legger lokk på den klassiske diktingen, bortsett fra de som ikke leser den kanskje... Det er en epoke i litteraturhistorien som forlengst er over - noe som ikke forhindrer at man i dag kan bruke elementer derfra. Litteraturhistorien er til for å brukes, men tør jeg minne om at vi lever i 2010. Det har skjedd mye i Norge og verden og således også med språket og diktingen, bare på, la meg si de 25 siste årene. Det er relativt ukultivert og late som tiden ikke går, vil jeg si.
Skrevet av oregano , 21:42, mandag 22. februar 2010 #
Skrevet av arve5 , 22:25, mandag 22. februar 2010 #
Skrevet av Iskariot , 06:52, tirsdag 23. februar 2010 #
Det du er inne på, Uthaug, er at lyrikken bør gjenoppta de klassiske verseføtter slik at "folk flest" (altså ikke disse umusiske(!) ekspertene) kan forstå og sette pris på den. Den rimede lyrikken har svært gode kår i populærmusikken, der også innholdet er sentrallyrisk. Forholder man seg til dette (noe de fleste gjør, det er tross alt ikke så mange av de vanlige dødelige som leser shakespeares sonetter), kan man være lykkelig, musisk lyrikkbruker nesten uten at man vet det, og få de evige temaet (livet, døden, kjærligheten) på kjøpet. Hurra!
Den urimede lyrikken er kommet for å bli. Man antyder at eksperimenter nå er uttømt (folk vil ha ditt og datt, dvs rimet lyrikk, herregud, folk vil ikke det, de vil ha ole ivars!), og det er på tide å vende tilbake. Eller noe. Dette grenser til historieløst. Er det mulig å vende tilbake? Har mennesker noensinne vendt tilbake? Hvis jeg nå bestemmer meg for å skrive som en av klassikerne, og gir ut dette, hvordan tror dere jeg ville bli lest? Jo, jeg ville bli lest som en som bruker gamle former, og som er vendt tilbake til det Jdas her oppe kaller "den mytologiske korpus". Tror dere man ka n gjøre dette uten å bli lest i lys av samtiden?
Å nei du, far. Den må du lenger ut på landet med. Når det er sagt: jeg ønsker rimede dikt velkommen i samtidslyrikken, om de er gode. Men kom ikke her og forsøk å forkaste eller diminuere en tradisjon (ja, tradisjon!) som i mange henseender er eldre enn selv Shakespeare.
Skrevet av mary , 08:25, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 08:38, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Iskariot , 09:41, tirsdag 23. februar 2010 #
I: gjenerobring av de indre bildene? Betyr det at du mener det ikke er indre bilder i den lyrikken som ikke rimer? Skjønner ikke helt...
Skrevet av mary , 11:38, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Iskariot , 13:03, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Eggen , 13:46, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 14:01, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Lotherington , 15:09, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Eggen , 16:29, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 17:36, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Eggen , 18:07, tirsdag 23. februar 2010 #
Har du kjøpt sjøkreps i lake, anbefaler jeg btw. en tung rødvin med smågott og Ole Ivars til dessær.
Skrevet av arve5 , 18:07, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Geir U , 18:41, tirsdag 23. februar 2010 #
Skrevet av Martin , 14:38, onsdag 24. februar 2010 #
Skrevet av Geir U , 09:47, torsdag 25. februar 2010 #
Skrevet av oregano , 14:00, lørdag 27. februar 2010 #