Er det så enkelt å avgjøre kvalitet? (om konsulenter og konsulentvirksomhet) Et svar til Tom Lotherington

Jeg har med interesse lest min kollega Tom Lotheringtons innlegg om konsulentvirksomheten, og jeg stiller meg spørsmålet: Er det så enkelt å skille mellom skitt og kanel, da var det ingen sak. Men er det alltid lett å skille mellom det geniale og det banale? Mellom det som bør offentliggjøres og det som bør glemmes? Jeg var i ti år anmelder i en av landets største aviser, og mange av de bøkene jeg anmeldte, var etter mitt skjønn bøker som aldri burde ha kommet ut. Omvendt var det sikkert, (fremdeles etter mitt syn), bøker som haket seg fast i systemet og som burde ha kommet, men ikke gjorde det, kanskje fordi de talte Tidsånden midt imot.. I en årrekke var det konsulentene i landets største bokklubb som nærmest satte agenda for hva som var av kvalitet og som etterhvert fylte den norske bokheimen. Hva om disse konsulentene hadde hatt et annet syn på hva som var litteratur? Ja, da ville kanskje hele utgivelsespolitikken vært annerledes, og vår nyere litteraturhistorie måtte ha vært skrevet om. Dette er selvfølgelig kun et tankeeksperiment, men kanskje et fruktbart et. Våre største forlag hadde et konsulentapparat som i veldig stor grad arbeidet ut fra likelydende premisser, såvel litterært som ideologisk. De hadde en felles konsensus kunne man si, og de var preget av sin tid. Det skulle mye til å "stå imot strømmen", men det er viktig å gjøre det, så ikke alt blir strømlinjeformet.

Man kan si at mangfoldet er større i dag, men er det egentlig det? Jeg undres. En gang traff jeg en kvinnlig lyriker på en hagefest som fortalte at hun arbeidet som konsulent. "Hun sorterte ut møkka," fortalte hun meg over rødvinsglasset. Jeg fikk en beklemmende følelse av at det ikke er en slik holdning en konsulent bør ha. Jeg tenkte på de mange som legger hele sin sjel i arbeidet, som gjør det uten vederlag, fordi de tror på det de skriver. Kanskje er det ikke alt sammen like glatt og polert som forlagene forlanger, men hadde ikke Thomas Wolfe fått sin kongeniale forlagskonsulent som skjønte hva denne mannens uoversiktlige bunke papirer rommet av litterær kvalitet, ja da ville ikke bøker som Look Homeard Angel og Of Time and the River eksistert. Det finnes sikkert der ute manuskripter som burde ha fått en større sjanse, men som ikke fikk det, og det finnes bøker som kommer ut med minimalt av motstand bare på grunn av forfatterens navn. Og let's face it: Når det gjelder litteratur er folk flest (de fleste anmeldere ikke unntatt), like fanget av motehysteriet som på ethvert annet felt. Det er ikke hva, men hvem det kommer an på.

P.S Jeg var som sagt anmelder selv, og kunne være hard mange ganger i min dom, spesielt i yngre dager, da en anmelder også gjerne vil hevde seg. Men jeg ville kviet meg for å være konsulent på nye mansukripter, fordi jeg da ville hatt makt i forhold til andres åndsarbeid, mennesker som kanskje haddde et helt annet syn på litteratur enn jeg selv. Jeg kunne som en Nero vende tommelen opp eller ned. Som kritiker gjør du ikke annet enn å uttale deg om et verk, du bestemmer ikke verkets liv eller død. Og enda viktigere; du må legge frem argumenter som er holdbare i forhold til vurderingen, noe konsulenter ikke er forpliktet til på samme måte. Hvor mye arroganse, hån, forakt, og vitser på en stakkars forfatters bekostning kan ikke et knippe konsulentuttalelser romme? De beste (les: verste) av dem burde vært utgitt i bokform, slik at det blir mulig å se hvor lettsindig det går an å være i forhold til det skrevne ord når det befinner seg på fosterstadiet i forhold til utgivelse. Det er også vanlig at konsulentene kan skjule seg bak anonymitet, noen gjør det ikke, og ære være dem for det, de underskriver med fullt navn. Det innebærer at de må veie sine ord med omhu - av hensyn til sitt eget navn og rykte, i det minste.

Ikke misforstå, Tom. Jeg vet jo at et forlag ikke kan utgi alt som strømmer inn av manskripter, at mye er håpløst og at man må kutte i bunken. Og selvsagt er det ennå et privilegium at skrivende mennesker ennå får lov til å sende inn, i det store utland må jo det meste gå gjennom spesielle agenter. Uansett er det ikke lett å være skrivende menneske, og sikkert ikke konsulent heller.  Men et forlag som Kagge burde kunne gi ut en artig samling "Mine beste refusjoner." (frivillig innsendelse, anonymitet garantert) Den blir nok en bestseller!   

Med kollegial hilsen Geir www.uthaug.net  

Posted at 12:18PM feb 20, 2010 by Uthaug in Diverse  |  Kommentarer[12]