Et metrisk dikt (2005)

Geir Uthaug:

OBELISK

I

Du står med basis plantet godt på jord,

og herfra løfter du din slanke stamme;

langs fire steile sider finnes ord

som slikker om din stenkropp, lik en flamme

et kryptisk alfabet har satt sitt spor

i sider som nå skråner mot det samme

berøringssted som ender i et punkt

der sollys treffer støtten, evig ungt.

II

Du står der som en drøm i frossen sten,

Og gløder av din pyramides skinn,

Du bilde på besinnelsen, en ren

Forløserkraft som renser menneskets sinn

Du kjenner ingen streben, men en sen

Bevissthet fyller deg lik fjellets tind;

Hinsides tanken, Hinsides begjær

Hviler du i dette; Se, jeg er. 

III  

Du står som bauta midt i tiden selv,

En mørk avbildning, med din dype tone

Av uro og fortetning, fra et vell,

et ukjent spekter, vil de polyfone

Krefter strømme som fra hellig fjell,

Slik Moses kløvde havet. Stenens krone

Som bæres av det kraften har forvaltet

av urtidsformen, retter du mot altet.

  IV

Og tiden fødte stenen; ånden senket

seg ned som urbesinnelse i stenens indre.

Den ro som formens tidløshet har skjenket

får hele støttens reisning til å tindre.

I sine strålevinkler, når hver lenket

del løses av det som den kan erindre

Om urtids opphav, den gang guden falt

Fra sfærene og sluktes av et alt.

     V 

I skjult fullkommenhet får guden hvile

liksom i kosmos’ dype katarakt,

der obelisken drives som en kile

imellom ærefrykt og selvets makt.

Den er det lys som skinner fra en ile,

et gjenskinn reflektert i dypets sjakt,

den speiler klarhet gjennom tidens soner

Et lys i sten står oppreist i æoner.

Titteldikt, Obelisk, Hermes forlag 2005. © Geir Uthaug

Posted at 12:16AM feb 24, 2010 by Uthaug in Diverse  |  Kommentarer[5]