Julies missing voice

Lyden av leselykke

2006-12-02T17:13:58+01:00

Store deler av denne dagen har jeg tilbragt under et pledd på sofaen, med en snorkende dachs i fotenden. Jeg begynte på Carsten Jensens "Vi, de druknede", og fikk deilige ilinger av forventning allerede etter de første linjene.

"Fem år seilte han på verdenshavene. Han hadde vært sør for Kapp Horn og hørt pingvinen skrike i den beksvarte natten. Han hadde sett Valparaíso, vestkysten av Amerika og Sydney, der trær mister barken om vinteren i steden for bladene og kenguruene hopper rundt. Han hadde kysset en pike med drueøyne som het Sally Brown og han kunne fortell om Foretop Street, La Boca, Barabary Coast og Tiger Bay"

Jeg har tilbragt dagen på den gamle sofaen etter Bestemor, men mentalt har jeg vært ombord da Christian den Ottende, et linjeskip med en stormast så høy at man blir svimmel av stolthet, ble sprengt til pinneved av tysken, og gledet meg over at brennevin og brev fra mor alltid hjelper for motløse danske krigsfanger.

Nå er dachsen luftet, bloggen besøkt, kjæresten snart klar for å dra på julebord, og jeg er på vei tilbake til sofaen hvor lyden av leselykke i dag er lik lyden av en snorkende dachs under et varmt pledd. Jeg har omtrent 500 sider igjen, og jeg gleder meg!

Barnas antikvariat

2006-11-29T12:30:51+01:00

I mitt forrige innlegg spurte jeg om andres favorittbarnebøker, gjerne av typen utdaterte og på vei inn i glemselen. Men de er ikke helt glemt heldigvis :-)

Tenkte jeg skule tipse alle som liker barnebøker, har egne barn eller tante-/onkelbarn eller andre de vil være med å gi litt bok-fôr om Oslos hyggeligste butikk, nemlig Barnas Antikvariat.

Det ligger på Røa, og er et utrolig koselig og innbydende sted. Damen som driver det er en vandrende katalog og finner og skaffer det meste. Prisene er lave, utvalget stort og trivselsfaktoren skyhøy!

Finn igjen gamle favoritter og send dem videre!

Gamle barnebøker - dine favoritter?

2006-11-27T11:36:24+01:00

Jeg er utrolig glad i gamle barnebøker, og har fremdeles flere stabler med bøker etter foreldrene mine, samt at jeg gjerne plukker med meg en del fra loppiser o.l.

En stor favoritt er Berit Bræsnnes trilogi om Tamar og Trine, Tom Tangloppe og Tai-Mi. Og så har jeg en australsk favoritt som heter Mary E. patchet, og som skrev om egen oppvekst down under, Korallrevets hemmelighet, Tilbake til Korallrevet og Oppdagerferd med Ajax mm.

Bøkene om den norske guttehelten Rolf har stor underholdningsverdi, selv om de vel har en tone som ikke er helt god i dag når det gjelder folk av andre kulturer og hudfarger. Og en annen stor helt var Bob Moran, som jeg tror er fransk?

Kan også nevne andre seriehelter som Dimsie, Cherry og Den ensomme rytter.

Felles for de jeg har nevnt her er at de rett og slett er utdatert, de kommer nok ikke til å bli gitt ut igjen, og bortsett fra noen kopier rundt på norske folkebibliotek, og en og annen tante som kjøper bøker til niesen sin på loppis, så kommer de etter hvert til å forsvinne helt. Og det synes jeg er trist.

Anyway, har du noen utdødde barnebokserier/forfattere/helter av typen døende?

Bloggers in Arms

2006-11-21T14:17:57+01:00

I Egypt blir bloggere som har engasjert seg i kampen mot bla.a kvinneundertrykkelse arrestert.

http://www1.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=158200

Tastaturet er et mektig våpen!

I går hentet jeg juletre..

2006-11-21T12:08:49+01:00

Ikke til meg selv, altså, men til jobben. Og selv om det var vått og sølete, og ikke hvitt og stille som det bør være når man henter juletre, så ble jeg skikkelig jule-glad! Og i dag skal jeg fylle julekalenderen til kjæresten.. nei vent.. kona mi :-) Den er rød og fin, og kommer fra Bokklubben. Gleder meg til å fylle skuffene med små overraskelser, har bestemt meg for en del av dem, og det er jo den vanskeligste delen!

Og snart kan vi legge på juleduk og henge opp pynt, og så skal vi lage drops og kanskje brente mandler.

O jul med min glede!

These boots are made for walking

2006-11-16T11:50:49+01:00

Jeg er tilbake fra noen deilige dager i London, med mye matnyttig faglig påfyll, mye mat og moro med kollegaer, og ikke minst shopping! Jeg elsker London, og jeg elsker å shoppe der, og det er helt utrolig hvordan jeg kan fikse en million mennesker på Hamleys, men får hetta i julerushet på Storo-sentret.

Anyway, det som er en klar trend er at jeg (og wife'n) alltid kommer hjem med store mengder nye sko. Vi kan bare ikke la det være. Nå er jeg ikke sånn Sarah Jessica Parker-sex in the city-aktig, det går ikke i Jimmy Choo og Manolo Blahniks, det har jeg hverken fasong, garderobe eller penger til. Jeg har også en sterk motvilje mot sko jeg kan falle ned fra og brekke noe, så skal det være høyt må det i hvert fall ha litt bæreflate. Anyway, Clarks, Camper og gode gamle Dr.Martens til norsk høst, samt noen jeg ikke husker merkenavn på.. vi måtte kjøpe en ny sekk til utvidet bagasje, og nå må vi få oss en ny skohylle i gangen. Deilig!

Og nå har jeg lyst på enn å et par Dr. Martens som jeg så da jeg fant fram url'en for å lenke opp her...pokker!

Ikke lenger ung og lovende..

2006-10-25T11:34:56+02:00

Det påsto i hvert fall min gode venninne Olava i går at jeg er.. ikke er.. eller no sånt. Dobbel benektelse funker så mye bedre på amerikansk, og ja, jeg ser for mye Hollywood. I didn't do nothing, f.eks er et fantastisk uttrykk.

Hvorfor sa hun det spør du, og da mener jeg dette med ung og lovende og ikke didn't do nothing? Jo, fordi jeg har bursdag i dag, og fyller thirtysomething. Og da er man ikke så fersk og fremmadstormende som man var for en stund siden. Men kanskje vi har innfridd? Kanskje trenger vi ikke å være unge og lovende noe lenger? Eller kanskje ung og lovende-fasen kan tøyes litt til... Kanskje jeg nå skal fiosofere over at det er en sinnstilstand og ikke avhengig av antall lys på kaka? Eller kanskje jeg bare skal glede meg over at jeg har gode kollegaer som kjøper brus og potetgull til meg på bursdagen min (til frokost!), og get over it. Ja, jeg tror jeg velger det siste :-)

Happy birthday to me!

Da Julie mistet stemmen

2006-10-24T12:07:27+02:00

Jeg elsker musicals. Virkelig elsker dem. Jeg fryder meg over lettsugne sanger, kule dansenummer og ikke alltid de tykkeste stoylinenen. Selv om f.eks. Cats har opptil flere lag hvis man begynner å analysere. Men det gjør jeg jo ikke, jeg bare skrur opp lyden og gauler med på "Skimbleshanks the railwaycat", gråter en skvett til "Memories", og valser rundt på stuegulvet som en annen bakgårdskatt.

Men størst av alle er Julie. Julie som synger så fjellene kommer dirrer, barn blir snille og alle rundt blir myke i blikket. Oi, oi, oi, er det ikke deilig. I fjor var jeg og kjæresten på bilferie og kjørte litt rundt i alpene, og da spilte vi "Sound of music" på full guffe -og sang, selvsagt... High on a hill was a lonley goatherd, lelodilelodilehoho...

Stemmen til Julie spenner ikke lenger over 5 oktaver som før, etter en operasjon av stemmebåndet for noen år siden. Jeg er glad jeg ikke er den legen som oppsummere sin karriere med at "det gikk stort sett bra, bortsett fra at jeg ødela stemmen til Julie Andrews.."

Nå spiller Julie "Bestemor Dronning" i fjollete amerikanske komedier, men jeg elsker henne fremdeles. Og min drøm er at de setter opp Singalong-versjonen av Sound of Music på Oslo-kinoene igjen! Lelodilelodilehohooo..

Diktet som lever sitt eget liv

2006-10-11T13:53:55+02:00

Omtrent en gang i året dukker et dikt jeg har skrevet opp til overflaten i en eller annen sammenheng utenfor min kontroll, og jeg fyller meg med intens glede og stolthet. Det er ikke så mye som skal til, men jeg føler meg litt forfattersk hver gang det skjer. Noe jeg har skrevet lever. Kult.

Som så mange andre har jeg pc'en full av egenproduserte tekster, og for mange år siden gikk jeg en refusjonsrunde med en del forlag. I dag rødmer jeg over mye av det jeg da stolt som en hanefrøken sendte inn, men noe av det er ganske kult også. Jeg liker rim og barnsligheter, og mine "idoler" er Andre Bjerke og Shel Silverstein (kom innom kontoret, så skal jeg gulpe opp "Farao på ferie" by-heart fremdeles)

Anyway, dette handler om min eneste suksess, et lite dikt som heter "Gi". Jeg sendte det inn til en konkurranse arrangert av Braathen Safe og Gyldendal, for de skulle trykke "morgendikt" med illustrasjoner som passasjerer skulle få til kaffen. Mitt var ett av femten (tror jeg) dikt som vant, og i tillegg ble det trykket i Aftenposten i forbindelse med en reportasje om konkurransen. Premien var flybilletter, og 15 minutes fame blant venner og kjente. Så ble det stille, og diktet ble kun lest av de som kom innom kontoret mitt og så den forstørra utgaven jeg fikk av Gyldendal/Braatens etter presentasjonen.

Så, et år etter fikk jeg en telefon fra en fyr på en flyplass, som nettopp hadde lest diktet i lufta, og ville snakke om det. Hurra, min egen stalker! Så ble det stille igjen, inntil en kollega som er med i en diktsirkel på epost hadde fått tilsendt et dikt med mitt navn på. Hurra, det ble lest! Deretter har det dukket opp et par ganger til, omtrent med et års mellomrom. Så hørte jeg fra noen bekjente at det var brukt på en legekongress med psykiatri som tema, og deretter var faren min på jobbseminar med en sånn "motivation-speaker" og han innledet dagen med mitt dikt. Gjett om pappa var stolt!

Jeg googler diktet mitt av og til, og det lever litt på nettet også, om enn forandret for å passe til den som har postet det. Det er greit, det lever!

Her er originalen

Gi natten et kyss
og dagen en klem
Gi gråten en sjanse
og latteren et hjem
Gi angsten et ansikt
og gleden et speil
Gi kjæresten rett
når du vet hun tar feil

- Lev vel

Snitter

2006-09-11T23:06:59+02:00

Jeg er helt absurd glad i snitter. Helt fra jeg var liten har snitter stått høyt på listen over favorittmat. Muligens fordi de nok ligger ganske nær opptil min fantasi om smørbrødene til Hannah Gruen, som jeg skrev om i bloggposten Uten mat og drikke.

Anyway, disse små loffeskivene med deiligheter på gjør meg frydefullt glad! Men samtidig er det jo litt triks å spise det ute blandt folk. Man må jo ikke forsyne seg for mye, og ikke bare av en eller to typer, selv om reker og laks og eggerøre er det aller beste. Og f.eks. i en begravelse bør man jo ikke altfor synlig kose seg med maten?

Til helgen skal jeg som nevnt partnerskapes, og i den forbindelse er det en del planlegging som skal til. F.eks. blir leiligheten full av forlovere m.m. på formiddagen i god tid før middagen, og på kvelden skal vi hjem til oss selv, og så kom vi på at i trenger jo litt mat til søndagen også. Og da var det jeg kom på det; hvilken bedre anledning til å bestille snitter en til egne bryllupsforberedelser? Og litt ekstra så vi har til frokost på søndag, gjerne med en ekstra flaske kald Saracco i kjøleskapet.

Oi, som jeg gleder meg til å gifte meg!

Gifting og sånt

2006-09-09T13:29:55+02:00

Om en uke gifter jeg meg, eller i hvert fall vårt motstykke til gifting; inngår partnerskap. Akkurat nå vet jeg ikke hva som er værst; mitt livs første lungebetennelse (av type mycoplasma), ikke ferdige morgengaveplaner, eller å sitte her og ikke ane hva som er planlagt for denne dagen; et utdrikkingslag som sikkert må bli noe moderert pga punkt nr 1.

Men alt i alt gleder jeg meg. Gleder meg til å bli gift, gleder meg til å møte gamle venner og gleder meg til å ikke hoste mer :-) Og så er det jo helt fantastisk at bordsettingen er på plass *puh*

To be continued..

Zappetizap

Krokodillemannen er død

2006-09-04T11:01:34+02:00

Steve Irwin, klin gæærn eventyrer av beste sorten er død. Killed in action, som seg hør og bør en mann av hans kaliber. Jeg må innrømme det; jeg likte fyren. Jeg syntes det har vært underholdende å se ham løpe rundt og plukke opp dødelig giftige slanger etter halen, omplassere menneskeetende krokodiller, redde sin kones liv et utall ganger og generelt bare ha det moro. Alltid med samme intense kommentering av egne bragder.

For to år siden plukket jeg opp en snok etter halen sånn som Steve gjorde det, og flyttet den til et sted hvor vi ikke hadde piknik. Go me!

Hvil i fred virker svært lite riktig å si når Crockodile Hunter forlater skjermen for godt.

The Meaning of Tingo - eller plimpplamppletteren

2006-08-31T11:11:05+02:00

I sommer leste jeg om en bok i på dagbladet.no som stadig dukker opp i hodet mitt. Boka er "The meaning of Tingo", og det var Astrid Meland som trakk den fram. Boka handler om ord fra hele verden som er helt ekstraordinære og unike for sitt språk. Tingo betyr for eksempel "å låne ting fra en venns hus, inntil det ikke er mer igjen". Det sier de på Påskeøya.

Plimpplamppletteren er et nederlansk ord for "skimming stones" (boka er på engelsk). Jeg vet ikke hva helt "skimming stones" er, men ordet plimpplamppletteren er jo helt fantastisk! Kan det forresten bety å kaste froskesprett?

Andre morsomme ord er det japanske ordet for onani for menn (de har et eget for kvinner, må vite) som er senzuri, og som direkte oversatt visstnok betyr "tusen gnikk". Og har du fine pupper på Fillipinene, heter det mangandang hinaharap.

Tidligere i dag da jeg prøvde å huske hvilken viktig tjeneste jeg skulle gjøre for kjæresten i dag, kunne jeg på Hawaiisk bli beskrevet med "pana po'o", som betyr "å klø seg i hodet for å huske noe viktig". Det var forresten å bestille frisørtime. Og overfor overordnede og kollegaer må jeg nå beklage at jeg akkurat nå, idet jeg skriver denne bloggen, bedriver det man i Portugal ville kalt fucha, nemlig "å bruke arbeidsplassens tid til eget forgodtbefinnende".

Et nytt ord som stadig dukker opp om dagen er blurbe, men siden jeg verken er forfatter eller kjendis av annet kaliber, så er vel ikke dette her mer enn et tips eller en anbefaling for andre ordglade! Men jeg har nå har i hvert fall tenkt til å bedrive fucha et par minutter til, og bestille boka!

Bøker om folk på øde øyer

2006-08-24T11:58:24+02:00

Jeg har alltid hatt en fascinasjon for storyer om folk som overlever på øde øyer. Det begynte tidlig, med en barneutgave av "Robinson Crusoe" og "Den hemmelighetsfulle øya" av Jules Verne, samt flere gamle barnebøker jeg ikke lenger husker tittelen på. I min verden var folk som havnet på en øde øy blant de heldigste i verden. De hadde nybyggerånd som settlere og overlevelsesinstinkt som indianere. De jaktet og bygde og fant opp de mest finurlige løsninger når de trengte det. Og naturen var alltid tilpasset alle behov, med små lune huler som kunne bli de hyggeligste hjem, elver med friskt vann, tresorter som egnet seg til all slags bruk og dyr som både kunne temmes og spises.

Men akk, det er visst ikke så stas å være på en øde øy allikevel. "Robinson Crusoe" plukket jeg opp igjen senere i livet, nå i voksen-utgave, men hva var dette? Hvor var helten fra barneboka mi som fanget geiter, dyrket korn og var en innovativ øymann av beste slag? Hvem var denne tragiske, selvdestruktive, pompøse sutrekoppen? Vedkommende som skrev barneutgaven hadde nok samme forhold som meg til øy-mennesker og hadde skrelt bort lag på lag med Crusoes skjebne-sutring. Takk!

"Fluenes herre" var jo også obligatorisk for en øy-drømmer, og selv om boka er knakende god, var den også et ny nedtur. Å strande på en øde øy virket ikke like forlokkende lenger, i hvert fall ikke i feil selskap. En annen bok om et par som frivillig drar til en øy for å bo der en stund (jeg tror den het "Strandet") gjorde også inntrykk, i hvert fall i beskrivelsen av de helsemessige konsekvensene det har når kostholdet blir for ensartet og mangelfullt. De dro hjem igjen, og det var nok lurt. Men jeg er sikker på at de hadde klart seg bedre hvis de hadde lest Jules Verne først. Visste du at man kan fiske fugler med snøre og krok for å få kjøtt, for eksempel? Erlend Loes "L" gidder jeg ikke kom inn på en gang, den var rett og slett kjedelig. Tenk å få oppleve øy-drømmen, og så bruke den til å kjede seg. De prøvde ikke engang. Derimot treffer Alex Garland noe av den gamle drømmen med "The Beach". Les den.

Jeg drømmer fremdeles om å strande på en øde øy. En uten kamerateam fra TV3, uten overnaturlige isbjørner fra LOST, og uten volleyballen og traumene til Tom Hanks. Min øy skal være mer som Jules Verne sin, mer som "Den blå lagune", mer som barneversjonen av Robinsonøya. Den skal være et naturens kjøleskap og en redskapsbod med alt man måtte trenge.
I hvert fall hvis du har lest de riktige bøkene og vet hvordan du skal få tak i det.

The Ants Go Marching One By One, Hurrah! Hurrah!

2006-08-17T10:06:42+02:00

Biologisk krigføring
Endelig kom vaktmesteren med noe som skulle fjerne mauer fra tastatur, hullemaskin og vinduskarm på kontoret mitt. Middelet var Nippon Permentinbasert maurkverk, og funker visstnok sånn at inteanende maur spiser det søte giftstoffet, bringer det tilbake til tuen hvor de gulper det opp til dronning og yngel, og hele tuen går til grunne pga gift eller sopp eller hva det nå er som finnes i denne permentin-tingen.

Stakkars?
Vaktmester serverte nippon på små fat, og snart spiste mauern av hjertens lyst. Og der slo samvittigheten inn... stakkars små, tenkte jeg, så glad for å få litt søtsaker, og så kommer det til å ta livet av dem. Så jeg ga dem litt cola ved siden av så de skulle få noe mere godt til sitt siste måltid (og kanskje litt diabetes på veien). Men den forstyrrelsen ble ikke satt pris på, de begynte å fyke rundt og oppføre seg som ekle maur igjen, flere føk faktisk rett opp i tastaturet.Tygg nippon og dø var det siste jeg sa til dem før jeg gikk i går, ikke noe mer stakkars fra meg, nei.

"Virker i løpet av natta", sa vaktmestern i går. "Virker i løpet av 7 - 10 dager" står det på nettet, og jeg kan i dag i hvert fall slå fast at vaktmestern ikke har rett.

The Ants Go Marching Two By Two
Hurrah! Hurrah!

Maur i rumpa - og andre steder

2006-08-16T10:35:30+02:00

"Har du maur i rumpa?", spurte bestemor meg da jeg var liten og ikke kunne sitte stille spesielt lenge av gangen. Jada, jeg vet at det er "maur i buksa", men jeg husker bestemt at Bestemor sa rumpa. Et avskylig uttrykk spør du meg, og maur i buksa er ikke noe bedre. Lopper i blodet kan jeg leve med, men maur... argh... De er mange, de er skumle, og jeg er ganske sikker på at de er onde. I følge wikipedia er maur en av de mest suksessrike insektsarter som finnes, de er ekstemt velorganiserte og har kolonisert alle verdens kontinenter. Og litt til.

Jeg har ikke maur i rumpa, men jeg har maur i tastaturet!

Takket være en en forlatt, halvfull colaboks fra siste dag før ferien har jeg nå en koloni med ekle små maur på skrivebordet. Visstnok er jeg ikke alene, flere enn meg har satt igjen maur-digg før de dro på ferie. Så nå sitter jeg på min fremdeles ferierende sjefs kontor og venter på vaktmester med maur-kverk. Han synes tydeligvis ikke at maur i tastaturet er spesielt viktig i forhold til lyspæreskift og oppgaver som krever bruk av store verktøy, så jeg har ventet i to dager.

Mens jeg med jevne mellomrom sjekker om mauern kanskje kunne tenke seg å flytte ut på egenhånd nå som sukkeret et fjernet, leser jeg meg altså litt opp på min veldig tilstedeværende erkefiende. Ikke bare hevder wikipedia at de er i stand til å overta hele verden. De er nært beslektet med veps, spesielt stikkveps. Your honor, I rest my case.

Ikke et bloggsted uten..

2006-07-14T13:19:39+02:00

Jeg er sikkert blogger nummer en million som gjør dette, men jeg bare MÅ, for dette er en virkelig perle. Jeg snakker om musikkvideoen I wanna love you tender med finske Danni og Armi fra tidlig 80'tall som går sin seiersgang over verdesveven. Jeg blir rett og slett ikke lei.

Og dersom du lar det fantastiske koreografien og utøvelsen av denne distrahere deg vekk teksten må du se den en gang til så du får med deg de poetiske vendingen som for eksempel "Oh, you're absolutely fine, Your lips are taste of wine..."

Se den her: I wanna love you tender

PS Hvilken norsk forfatter synes dere programlederen i begynnelsen av videoen (han med pannebåndet) ligner på?

Carl Gustav Gilbert Hamilton

2006-07-11T15:56:34+02:00

Imitasjon er den mest oppriktige form for smiger, det sa en transvestitt på Sex and the City i går da det ble klart at han hadde latt seg inspirere av Samantha til å skape sitt kvinnelige alter ego.

Selv har jeg det med å kalle opp en del av dyrene mine etter hva jeg har sett og lest den siste tiden. Dermed har jeg en hund som heter Tanz, etter en fantastisk barnebok av Jon Bing, en av 4 bøker om stjerneskipet Alexandria, jeg har en katt som heter Neo, fordi jeg fikk ham rett etter å ha sett Matrix, og jeg hadde en gang et marssvin som het Carl Gustav Gilbert Hamilton etter Jan Guillous fantastiske etterretningsagent.

Qlt?

Carl Gustav Gilbert Hamilton - klar for nye oppdrag..

Hvor kommer heisekranene fra?

2006-07-05T13:02:08+02:00

I går satt jeg og kjæresten på balkongen med et glass god vin, og skuet utover sommer-Oslo. En naturlig del av bybildet er jo en viss mengde heisekraner. En særlig stor en, med masse betongblokker hengende ytterst i den ene enden, ruvet høyt over bakken og fanget oppmerksomheten vår en god stund, i hvert fall gjennom et glass vin og litt inn i neste.

Hvordan, lurte vi, hvordan får de opp betongblokkene.. og hvordan får de opp hele heisekrana i utgangspunktet?
Må man ha en liten heisekran for å bygge en litt større en?
Og hvor mange heisekranstørrelser må da til for å få opp en de kan bruke til det de faktisk hadde tenkt å bruke den til?
Eller må man klatre opp og sette på en og en metalldings, som et puslespill?
Og hvordan får de opp betongblokkene til slutt?

Anyone?

Heisekraner over sommer-Oslo

Uten mat og drikke..

2006-06-29T16:11:32+02:00

Jeg liker bøker, og jeg liker mat. Og matpausene er kanskje den viktigste delen av en god bok! La oss ta en titt på spisevanene fra Hobbiter til Babette, fra Hemingway til Harry Potter.

Hva duger vel en helt til uten mat og drikke?
En av mine første pausefavoritter i spennende bøker var nok Hannah Gruen. Vet du ikke hvem Hannah Gruen er? Hun er husholdersken til Advokat Drew og hans datter Nancy, aka Frøken Detektiv. I en alder av 7 ønsket jeg mer enn noe annet å få servert sånne smørbrød som Hanna Gruen serverte Nancy og vennene hennes. Skuffelsen var formidabel da jeg oppdaget at det var brødskiver det var snakk om, men jeg fortsatte å nyte de litterære piknikkurvene, både i Frøken Detektiv, 5-bøkene, Bobseybarna og andre spenningsserier.

Jeg ble litt eldre, og slukte Hobbiten og Ringenes Herre rått, og også her nøt jeg pausene når våre sårbente venner innimellom endelig fikk hvile ut og spise seg mette. Måltidet Sam lager til Frodo og Gollum av en kokt kanin, mens han fabler om poteter og andre råvarer som ikke finnes der ute i Daudesumpen gjør godt både i hobbitkroppen og for leseren. Fortvilelsen til Pippin når han oppdager at det verken blir servert første eller andre frokost når man flykter fra ondskapen er like skjærende som angsten for Ringskrømtene som forfølger oss.

Så ble jeg oppmerksom på at det var en del bøker jeg burde lese her i verden, og gikk løs på Hemingway med god appetitt. Ikke bare fant jeg en ny litterær himmel, også her var det matpauser som var en Hobbit verdig. Fisketuren i Og solen går sin gang, med ørret stekt i smør, loff og vin står for meg som en av de vakreste passasjer i noen bok, og jeg får umiddelbart lyst til å vandre rundt i spanske fjell med fiskestang, en taske vin og litt tørr loff hver gang jeg leser den.

J.K. Rowling gir Harry & co de deiligste pauser, og har skrevet inn ¿husalvene¿ som små engler som lager en overflod av britiske retter. Ikke verst for en skranten liten pjokk som vokste opp under en trapp, og godt for oss som følger ham trofast. Jeg får av en eller annen grunn alltid lyst på kylling når jeg leser Harry Potter, antagelig på grunn av en eller annen delikat bisetning fra spisesalen på Galtvort.

Min største opplevelse og bragd på kjøkkenet var å gjenskape Babettes måltid. Vi var 4 stykker som lagde mat i 10 timer i strekk, og deretter spiste vi i 4 timer. Råvarene matchet originalen så langt det lot seg gjøre, bortsett fra skilpaddesuppen. Vi spiste kalve consommé,
blinis demidoff, vaktler i butterdeigskiste med gåselever og trøfler, og mye annet godt.

Oppskriften fant vi i boka Til bords i Babettes gjestebud, og forberedelsene bestod i tillegg til å skaffe råvarene både av å lese gjennom Blixens Babettes gjestbud en gang til, samt å se filmen. Alle råvarene skaffet vi greit via Jacobs på Holtet, fra kalveknoke til italienske trøfler, og Vinmonopolet hjalp oss frem til riktige viner. En opplevelse utover bokpermene, men også inn i teksten på en ny måte. Helt fantastisk!

Så da gjenstår det bare en ting å si til alle forfattere som fortjener det:
Takk for maten!

PS! Tips meg gjerne om gode måltider i bøker!